Gunder tegner og forteller

Ny tegneserie i Fredriksstad Blad (2000): Militærperson Pondus Pranges viderverdigheter i en svunnen tid. Tegner og forteller: Bjørn Normann Gundersen. Kunstner, reklamemann, illegalist og hurragutt. – Tegning er en stor, åpen plass hvor du lar tingene leve av seg sjøl, sier Gunder.

Jeg klatra til topps i masta på Lambertseter kringkaster med ei flaske rødvin til å roe nervene. Etter det ble jeg Bjørn i masta.

Vi bodde i Munkerudveien på Nordstrand. Rundt oss bodde byggmesteroppkomlinger. Når det gikk i eketredørene, fikk du dotter i øra.

Jeg lå på gulvet i stua og tegna og farvela på digre ark. Det fortsatte med utstilling i Nordstrand menighetshus. Jeg ble geniforklart av slekt og venner.

Jeg ble klassemester på 60 meter på Nordstrand skole og sparka på juniorlaget til Nordstrand idrettsforening.

Første jobben etter middelskolen var bud for Tidens Tegn. Jeg var journalist for en dag og laga notis: Gutt påkjørt av automobil. Legen besvimte. Redaksjonssekretæren over brilleglassa: – Kom gjerne med stoff, men hold deg til sannheten. Det hadde jeg gjort. Jeg så sjøl at legen gikk overende da han skulle ta seg av den ihjelkjørte gutten i Ekebergveien.

Mor var det skarpeste menneske jeg har truffet. Hun så tvers gjennom folk. Under krigen ga jeg en lampeskjermbutikk jeg hadde starta, til mor. Far var skredder og ansatt hos Otto Harsem et Sønn i Tordenskioldsgate 2.

Jeg begynte i skredderlære hos Harsem. Hver dag ble det fortalt en saftig historie. Noblessen sydde dressene sine hos Harsem: Arkitekt Ran, skipsreder Christensen fra Sandefjord og Steen fra Bertel O. Steen.

Ridebukser i spesielt stoff ble sydd for hånd. Lønna var ti kroner uka. Jeg bad om å få to kroner mer. Sjefen mista all fargen i ansiktet. Jeg ville at han skulle leve videre. Jeg trakk mitt forlangende.

I 1935 danna Nygaardsvold regjering. Nesten hele folket kom i arbeid. I Haandverkeren holdt Quisling møte. Jeg synes han var tung og dum. Utafor var det demonstrasjon og brudulje. En politilue datt i gata og rulla bortover.

Jeg var med i AUF på Nordstrand. Tyske flyktninger kom på møtene og fortalte om terroren i Tyskland. Noen var provokatører. Ei jente i laget fant ut at Hans und Grete var tyske spioner. 9. april hørte jeg Quisling i radioen. Jeg meldte meg på Festningen og fikk beskjed om å gå hjem. Midt ute på festningsplassen lå en ridestøvel.

Seks år eldre storebror ble med i motstandsbevegelsen. Max Manus og Kolbein Lauring dukka opp i terrenget. Jeg syntes Max Manus var litt av en blære. Mor tømte kott og kommoder. Der lagra de våpen.

Jeg begynte å gå med illegale aviser. Først gikk jeg til folk jeg kjente. Så ble sirkelen større og jobben farligere. En dag kom jeg inn for å hente pakka i Skraphandlercentrealen i Schweigaardsgate. Gustav Johansen, han eide sjappa, satt bak bordet. Jeg: – Er’u alene? Det var han ikke. Plutselig dukka det syv støkker fram fra kriker og kroker i halvmørket og tok fatt i meg. Da jeg gikk over Sukkenes bro på nr. 19, spurte jeg statspolitimannen hva meninga var med dette. – Det skal du snart få vite, var svaret. Ivar Tofteberg, den verste torturisten, forhørte oss. Han skrek og trua. Gustav pissa på seg. Jeg klarte å holde meg kald.

Etter 19 dager sleppte de meg ut for å skygge meg og se hvilke kontakter jeg hadde. Jeg måtte være så avvisende overfor alle jeg kjente, at de ble fornærma. Senere for Tofteberg til helvete da han løfta av telefonrøret på kontoret i Henrik Ibsens gate 7. Asbjørn Sunde og gutta hans ordna den biffen.

På slutten av krigen fikk jeg beskjed om å ta en titt på en kar før jeg likviderte’n. Vi tok noen drammer sammen og ble fine venner. Jeg fikk kontrabeskjed: – Det er ikke han, det er tvillingbroren. Heldigvis kom han meg i forkjøpet. Han var pølsemaker og skjøt seg med en slaktermaske. Etter det måtte jeg en stund på nerveklinikk.

Etter krigen gjorde jeg tjeneste i vaktbataljonen i Østfold. Jeg ble forfremma til stabssersjant og passa syke og sårede i det gamle militærsykehuset i Gamlebyen i Fredrikstad. Jeg klødde i fingrene etter å tegne. Jeg tegna en oberst i Gamlebyen. Han sa: – Jøss, det ligner!

Det bar til Oslo og croquiklasse på Akademiet. Klassekamerat var Bendik Riis. Han var meget elegant og gikk med to par hansker. De ytterste tok han av når han spiste. På veggen, under Christian Krohg, hang Bondebryllup av Riis. Det var et nydelig bilde med fenalår og rømmegrøt og bløtkake. Jeg har aldri likt bløtkake.

Kjempemalerne Gunnar S. Gundersen og Ludvig Eikaas var i slaget. Det starta på Theatercafeen. Ved et bord satt Sandemose og vrøvlet og kasta glass. Det fortsatte rundt på atelierene. Under en langsupning stjal Gundersen mine forløpninger. De begynte å gå igjen i bildene hans. Vi festa og drakk til damene sa stopp.

Etter en fyllekule syntes jeg maleriene mine var for pene. Jeg stabla dem opp på en fjellknaus og tente på hele dritten. Deretter dro jeg tilbake til Fredrikstad.

Tormod Ulleberg drev reklamebyrå på Dampskipsbrygga. Jeg stilte med noen lånte tegninger. Jeg syntes ikke mine egne var gode nok.

Ulleberg var en praktfull, pålitelig pedant. Han hadde vært Norgesmester på 200 meter sprint. Foruten en flokk sjarmerende damer, blant annet Erna fra Gressvik, var Knut Berger og jeg ansatt som tegnere.

Byrået drev godt. Oppdragene hagla inn, fra Lund og Tallaksen, Brenna Lund, Kontorservice, you name them. Sjefen sjøl var suveren på varemerker og slagord med smell. Navnet ble Dyhonit Bastantiansen. Platene solgte som hakka møkk.

Frøken Barda var god kunde. Hun ville ha tegna navnetrekket sitt på brevpapir. Da jeg kom med mappa mi, lå hun død.

Tre personer var pott og panne i byen: Karlsen, Heidel, Apenes. Anbudsinvitasjonen gikk ut. Vi fikk oppdraget. Nydelig kunstkart over Fredrikstad.

Jeg dro til Sverige og studerte vindusdekorasjoner hos Lundin, adresse Tegnérgatan, Stockholm.

Jeg laga jul i vinduet til Østlandske Elektriske. Plakater med vakker, grafisk skrift, snø og nisser og skibakke med nissebarn og bondegård med elektrisk lys i smårutete vinduer. Utafor sto ungene med flate neser mot speilglassruta.

Johan Halvorsen fra Ford kom innom. Slagordet var: There’s a Ford in your future. Jeg tegna en hånd som bretta arket til side for Forden og fremtiden.

En dag satt jeg og kludra på et ark, noen forløpninger som jeg hadde inni hue. Ulleberg kom ut fra kontoret sitt: – Gunder, er det du som har tegnet dette? De ble forstørra på store plater. Andreas Nilsen hos Gunnar med samme etternavn kjøpte, de danna bakveggen til Fredrikstadmessa i Bergen.

17. mai kjørte bilkortesjen. Fru Wilson ville ha en båt malt på privatbildøra. Jeg frilansa: – Det koster 250 kroner. Fruen steila og betalte. Jeg tror hun syntes at skuta var verdt kronasjen.

Titan nøyde seg ikke med mindre enn en diger båt i papp. Vi fikk jobben. Jeg malte og skar, kommanderte og dirigerte. Båten seilte fram langs Fergestedsveien og Nygaardsgata stappfull av vakre, vinkende Fredrikstadfruer.

Jeg kunne meddele salgssjef Stuehaug: – Første premie i konkurransen. Salgssjefen rev i fest på Bjørnen med vått og tørt. På nachspielet på Phønix gikk det mest i det våte. Stuehaug og jeg avslutta med å bade nakne i fontenen i parken utafor Sjømannsskolen. Rektor sto i vinduet og lo.

Ulleberg holdt hunder. Caius Julius Cæsar og Ajax. Jeg er glad i dyr og lufta ofte hundene. På Kongsten var friluftsteater. Einar Sissener spilte Jeppe på Bierget. Ajax og jeg tok plass. Sissener snøvlet og skrek og hylte. Ajax hylte i kapp med Sissener. – Kom Ajax, vi går, sa jeg.

Så gikk turen til Oslo, til Pran og Torgersen, beste reklamebyrå i bransjen. Svære og tunge oppdrag. Findus, Frionor, Norsk Hydro.

Jeg tegna klippfiskjenter: nydelig pike med en diger tørrfisk i favnen. For BP laga jeg en kjempegreie: Konsernet lanserte en ny helårsolje. Jeg tegna en sjåfør med bind for øya: Med BP-olje er du likevel trygg. Hoff, sønn av Hoff i Farmand, så utkastet: – Der har vi’n, Gunder. Senere ble det en hel serie: Folk på scooter, på moped, på motorsykkel. Alle kjørte trygt i blinde med BP helårs.

Tove Thøgersen, god venn, skal ha stor takk for at jeg kunne etablere meg igjen her i Fredrikstad. Jeg rusler i Gamlebyen, kjøper verdens beste fiskepudding hos Jan, titter opp mot vinduene i Donkejongården der jeg bodde en gang. En kveld syntes jeg å skimte en kar med uniform fra en svunnen tid som runder et hjørne. Det måtte være Pondus Prange. Leseren kan snart treffe ham og familien hans i Fredriksstad Blad. Vernissage er neste søndag. Alle er hjertelig velkommen!

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling