Lungesyke barn på Åsebråten

Tuberkulosen var en fryktet farsott. Ofte fikk barn og ungdom sykdommen. På Åsebråten fantes behandlingshjem for de minste. Barnepleierske Liv Jensen gjorde livet deres lettere.

Da jeg gikk på folkeskolen i Sandefjord, skulle vi ta pirquetprøve. Vi vandret på rekke og rad til et tuberkulosehjem i nærheten. Jeg syntes det var nifst. Ikke stikket i armen. Det tålte jeg uten å si Au! Men de bleke pasientene i sine hvite sykehusklær. Noen av dem var liksom vindskjeve. De hadde hatt den store operasjonen, som folk kalte det. Det var siste utvei.

Da jeg begynte på barneavdelingen på Åsebråten, hendte det at folk trakk seg unna når de hørte hvor jeg jobbet. Jeg måtte fortelle at det ikke var farlig, vi ble gjennomlyst og kontrollert hver måned.

Far var sjømann. Han gikk i koffardifart og så meg første gang da jeg var åtte måneder. Mor var hjemmeværende med småjobber sånn dann og vann. Økonomisk var vi vel sånn midt på treet.

Etter skolen ville jeg ut. Først dro jeg til Oslo. På Osmo-fabrikken på Helsfyr satte jeg propper i hullene på sentralbordet. Jeg lærte meg å skrive på en gammel Remington hos de jeg bodde hos, og ble forfremmet til kontoret. Jeg hadde sykkel som jeg hadde spart til da jeg gikk med aviser mens jeg gikk på skolen. Jeg bodde på Strømmen og startet samtidig med toget. Da jeg kom til Bryn, hadde jeg slått toget med fire minutter.

Jeg fikk meg hushjelppost hos en grei familie på Drammensveien. De hadde ei tulle på ett og et halvt år som jeg tok meg av. Det satte meg på tanken om å utdanne meg i barnepleien. Det fantes en skole i Halden, men der måtte en betale skolepenger.

Jeg hadde lagt krone på krone av lønna på sparebøssa, men det var ikke nok. Jeg fikk høre om en skole i Danmark ved Frelsens Hær Børnehjem i Gentofte. Der fikk elevene 75 kroner i lommepenger. Jeg tok med meg sykkelen og dro til Danmark.

Undervisningen i fysiologi, anatomi og barnepleieteori fikk vi i København. Vi bodde og praktiserte ved barnehjemmet i Gentofte. Det var åtte kilometer fra København og jeg syklet frem og tilbake.

Barna var fra null til to år. De ventet på å bli adoptert bort, eller var en stund hos oss fordi det var sykdom i hjemmet. En av de nyfødte kom to dager gammel til oss med to fine tenner i undermunnen. Lone på et par år ble jeg spesielt glad i. Hun var ungen min. Jeg lurer ofte på hvordan det gikk med Lone senere i livet.

Vi var tre norske jenter som bodde sammen. Foruten meg en jente fra Florø og Solveig Madsen, datter av Sverre Madsen. Senere giftet hun seg i Danmark. Helt lett var det ikke når den ene hadde morgenvakt, den andre kveldsvakt og tredjemann nattevakt.

Vi hadde mye å gjøre: Alle flaskene skulle vaskes, bleiene likeså og klærne som barna hadde på ute og inne. På kveldsvakten skrellet vi to digre bøtter med poteter. På morgenen skulle nattevakten koke en svær kjele grøt til frokost. B-menneske har jeg alltid vært. Jeg duppa av med grøten på gasskomfyren til den kokte over og rant ut og jeg for opp, vettskremt: – Herregud, gassen!

Vi var ute med ungene og lekte. Vi hadde en liten høyvogn som vi fylte til randen med Ib og Preben og Poul og Lise og spente oss sjøl for dragene og dro i vei.

Spesielt strengt religiøst var det vel ikke. Jeg lurte meg ut og gikk på tomatslang. Var det møte i Tabernakelet, ventet forstanderinnen at vi møtte opp i nystrøkne forklær og kappe på lokkene og sang med.

Ragnar hadde jeg truffet i Tønsberg i -49. Det var kjærlighet ved første blikk. Ragnar gikk i Fredrikstad og ventet. Etter at jeg var ferdig med skolen, dro jeg til byen ved Glommen.

Første jobben var hos Jensens som drev konfeksjonsforretning i Storgata ved Gressvikbrygga. Søsteren til Jensen hadde fått en liten en og ville ha hjelp den første tiden med babyen.

Jeg leste i avisen at Åsebråten Sanatorium søkte etter pleiersker ved barneavdelingen. Søster Julie mønstret meg for og bak, tok på seg brillene og leste vitnemålet fra Gentofte: – Ug, hva betyr det, spurte søster. Julie var fra Sørlandet og skarret. – Det betyr udmerket godt, sa jeg. Dessuten står det et pluss etter.

Til høyre i Åsebråtveien lå det voksne tuberkulosehjemmet. Det er vekk. På den andre siden av veien holdt vi til i et trehus i to etasjer. Det står så å si uforandret den dag i dag.

I første etasje kom du inn i hallen. Søster Julie var glad i blomster. På bord og hyller hadde hun plassert vakre leddkaktuser. Videre var det et stort leke- og oppholdsrom for barna, kjøkken, spisesal med langbord og leiligheten til søster Julie. Jeg bodde på hybel i annen etasje.

Senere ble det rekonvalesenthjem i huset. Da mora mi brakk lårhalsen, ble hun lagt inn på det rommet der jeg en gang hadde hybel.

Barna lå på to saler, den ene med tolv, den andre med syv, åtte senger. Mellom de to salene var vaktrommet. På natta var det liggende vakt, men med klærne på så vi kunne stå opp hvis noe kom på.

Veggene var malt panel, blågrå på den ene salen, gulbrune på den andre. Sprinkelsengene sto på rekke og rad med små nattbord mellom. Ungene hadde klærne sine i skap mot veggen.

Pasientene var fra et par år opp til femten. De kom fra hele Østfold, men de fleste her fra distriktet. En gang fikk vi inn fem stykker på en gang. De var blitt smittet av en sjømann. Fast lege var doktor Kornfeldt. Han kom fra byen en gang i uka, og ellers når det var påkrevd. En grei kar, forsåvidt, men alvorlig og autoritær, slik leger ofte var før. Bevares, han snakket med ungene og fikk svar igjen.

Noen var hos oss noen måneder, andre opp til året. Noen lå til sengs, andre var oppe. Mange hadde feber og var slappe. De fleste hostet og harket. Vi hadde jobben å tømme og gjøre rent spyttekrusene.

Det hadde kommet effektive medisiner mot sykdommen. PAS var ett preparat, et rødbrunt, kornet pulver. Noen fikk sprøyter. Hvorfor, vet jeg ikke. En gang iblant gikk turen ned til røntgen som var på voksenavdelingen. Der var også laboratoriet hvor de undersøkte spytt og slim.

Det var bare én i min tid som ikke klarte seg. Hun var femten år og lå på enerom. Hun fikk alle mulige slags medisiner, men det hjalp ikke. Jeg satt ofte inne hos henne. Til sist hentet de henne hjem, der hun døde. Vi syntes det var leit.

Dagen startet klokka syv, med stell og vask og re senger. Vi vasket de som lå til sengs og hjalp de andre ut på badet. Etter frokost var det skole for de eldste i et rom i første etasje. Læreren kom opp fra byen.

De minste som kunne være oppe, var på lekerommet eller ute når det var vær for det. Å kjøre trehjulssykkel på fjellet var populært. Jeg husker spesielt en gutt. Han var snill og grei, men hyperaktiv. Ett, to, tre føk skapet opp og lekene for som kanonkuler fra den ene siden av rommet til den andre.

Klokka ett hadde kokka, frøken Lunde fra Kråkerøy, og kjøkkenhjelpene, Åslaug og Karen Marie, maten ferdig. Etter middagen var det liggekur. Tyve unger skulle pakkes inn i tepper og poser på verandaen ut mot fjellet. Kurtiden var en time. Det var ikke lett, vi måtte kure sammen med ungene: – Legg deg ned! Du må ligge rolig og bli bra! Lukk øynene og prøv å sove!

En dag i uka var det besøksdag. Mor og far eller andre pårørende troppet opp. Hadde de med seg godsaker, tok vi hånd om karameller og sukkertøy og sjokolade og porsjonerte ut. Ute i vaktrommet hadde vi poser med navnelapper på: Så mye i dag, neste porsjon får du først i morgen.

På lørdagen slo vi på radioen i oppholdsrommet: – Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen, hysj, hysj, hysj, vær stille som mus… De som lå til sengs, hadde høyttaler på salen.

Sengetid var klokka åtte. Ofte ble det eventyr på sengekanten. Tornerose for de minste, De tre bukkene Bruse for de mellomste og Trollene på Heddalsskogen for de større barna. De første kveldene var triste. Tårene kunne lett komme. Men det var rart å se hvor fort ungene vente seg til livet på Åsebråten.

Søster Julie var grei, hun. Men bestemmelsen var: Ikke besøk på rommet etter klokka elleve. Iallfall kom hun minst en gang på gummisåler og banket på døren. Men hvor det er vilje, er det vei. Verandaveien var farlig, for Julie hadde leiligheten rett under. Men Ragnar var sprek og klatret ned slette veggen.

Etter hvert ble det færre pasienter. Til sist var det bare tre, fire igjen. Første januar 1954 sluttet jeg. Bryllupet sto den 23. samme måned. Etter det slapp Ragnar å klatre på veggene.

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling