Søster Anne under Røde Kors-flagget

Anne Melvold, 16 år som sjefssykepleier på Sentralsykehuset i Fredrikstad. Andre arbeidsplasser var i Egypt, Zaire, Kambodsja.
– Harde og rike år, sier søster Anne.

Da jeg gikk ned trappen fra flyet i Kinshasa, gispet jeg: Varme, fuktighet, Afrikaluft slo mot meg. Noen uker før hadde jeg stått i køen i kafeteriaen på Rikshospitalet. Dr. Lorentz Gran sto bak meg. – Vil du reise til Zaire, søster Anne? Dansk Røde Kors skulle sende et team med intensiv-, anestesi- og operasjonseksperter. Jeg skrev under kontrakten for to år.

Helt fra jeg var liten har jeg hatt lyst til å se meg om i verden. Jeg drømte om reiselivsbransjen eller pleie syke i fremmede land. Lars Jacob Krogh og jeg er odølinger. På folkeskolen på Opstad var lærerne stadig trøtte. Om natta hadde de vært inne på skauen og tatt imot slipp.

På realskolen på Skarnes måtte vi holde oss med bord og stol sjøl. Artium tok jeg i 1952 på Kongsvinger. Etter et halvt år som lærer på Hokkåsen i Brandval, traff jeg valget: Røde Kors sykepleieskole på Oslo Vest.

Skjørtlengden skulle være så og så mange centimeter over gulvet, gjennombrutte sko var ikke tillatt og elevene hadde ikke lov å gifte seg. I motsetning til andre sykepleieskoler var besøk på rommet tillatt til klokken elleve.

Pasientene av de bedre samfunnsklasser fikk servert maten på brett, med lokkefat og terriner, tøyserviett, kaffekanne og fløtenebb.

Vi hadde nattevakt fjorten dager i slengen. Livet var ikke bare arbeid og studier. Etter et nachspiel skrev jeg i dagboka: «Arne Olav Brundtland er rasende kjekk!»

Pleierskeelevene tjenestegjorde også på andre sykehus. På Gaustad kunne unge schizofrene være hyggelige og sjarmerende, for i neste øyeblikk å eksplodere. Det var bare å komme seg ut døra.

Jeg kunne gjerne tenkt meg psykiatrisk sykepleie. Isteden ble det spesialisering på operasjonsstuene på Rikshospitalet. Pasienter med glattrakede hoder ble i narkose lagt i badekar med isbiter i vannet, inne på operasjonsstuen. Temperaturen sank, stoffskiftet ble redusert, det samme ble hjernevolumet så det ble enklere for kirurgen å arbeide.

I tiden på Rikshospitalet traff jeg dr. Westlie, dr. Westby, dr. Gjemdal og dr. Aamold. Senere møtte jeg dem igjen i Fredrikstad.

Dr. Thorkildsen foretok lobotomioperasjoner. Det ble boret hull i hjerneskallen, og en kniv ble ført inn for å kutte over nervebaner. Inngrepet har senere blitt sterkt omdiskutert. Dødeligheten var stor. Det var alltid en litt anstrengt, litt spesiell stemning på operasjonsstuen under inngrepet.

Thorkildsen skrev sin doktoravhandling som ikke ble godkjent her, men i Kairo. Dit gikk også min første utenlandsreise i 1962. En dag ringte en dr. Tofik fra Stockholm. Olivecrona hadde, etter at han ble pensjonert, bygd opp et nytt Center of Neurosurgery i Kairo. Et nytt team skulle nedover. Om jeg kunne tenke meg å bli med?

Kairo var først og fremst menn på huk foran vannpipene. De gjorde store øyne etter skandinavisk sykepleier i piratbukser. Lederen var Nasser, etter at engelskmennene var kastet ut. Hospitalet var militært. Posten vår ble sensurert. Vi fikk beskjed: – Forsiktig med hva dere sier. Noen hadde lyst til å besøke Jerusalem og Genesarets sjø. Vi hørte: – Slå det fra dere. Drar dere til Israel, får dere ikke komme tilbake hit.

Kirurger har ofte en røff tone, muligens for å avreagere. Dr. Haug på Rikshospitalet var en brumlebass. Han kalte de av oss som ikke var redd han for «stilker». Tonen på operasjonsstuen i Kairo var atskillig mer ubehøvlet enn vi var vant til fra Norge.

Tilbake igjen i Norge tok jeg Statens høyere sykepleieskole før jeg dro ut igjen å lære sykepleieadministrasjon ved L’Université Catholique du Louvain i Belgia. Så tilbake som lærer ved Statens høyere sykepleieskole. Første forelesning dreiet seg om hvordan re en seng. Jeg fikk etter hvert bena på jorda og hadde timer i mer nyttige emner. Deretter gikk turen til Zaire.

Sykehuset i hovedstaden var opplæringssted for innfødt sykepleiepersonell. Staben var dansk, oversykepleier, La Directrice, var engelsk. Jeg fikk jobben å planlegge undervisningen, konferere med sjefene og undervise. Alt foregikk på fransk. Hvert kull var på ca. ti elever: Positive, pene, tekkelige, lærenemme og lærelystne unge menn og kvinner.

Zaire var et fattig land. Plutselig var hjulet på bilen min skrudd av og borte vekk.

Prins Henrik skulle besøke sykehuset. Han må ha sett skjevt på klokka. Det innfødte frelsesarmeorkesteret blåste om igjen og om igjen: «Der er et yndigt land…» Så ankom Hans Kongelige Høyhet.

Etter to år ble jeg sjefssykepleier på et innfødt sykehus. Sykehuset het Mama Yemo, oppkalt etter president Mobutus mor.

Det var en svær institusjon, med 1 800 senger. Sykehuset var bygget etter paviljongsystemet. Førsteinntrykket var pauvert. Store saler med 20-25 senger der maling flasset av tak og vegger. Sengene var nedslitte, sengeklær og madrasser likeså. Det medisinske utstyr var det aller nødvendigste.

Pasientene var takknemlige for å bli lagt inn. Ikke bare for å bli behandlet, men for å få mat. Utmagre mennesker, kvinner, menn, barn som for første gang i sitt liv fikk fullverdig føde.

På legesiden var det dobbeltkjøring: En europeisk lege og en innfødt. På postnivå dominerte de innfødte blandet med jugoslaver, tyskere, syrere og enda flere nasjonaliteter.

Et stort problem var å gjøre seg forstått. Her gikk det også på fransk: – Oui, Madame. Certainement, Madame. Det viste seg: De hadde ikke forstått i det hele tatt.

Til sykehuset kom leger jeg hadde truffet da jeg videreutdannet meg i Belgia. De utgjorde aristokratiet, tjente mer enn andre, gikk i mørke dresser og hvite skjorter. Mange kom til oss etter at de hadde tjenestegjort på landsbygda. Der hadde de sin medisinske utdannelse, men ellers ingenting av utstyr, absolutt ingenting, å hjelpe seg med.

Sykehuset fikk amerikanske bistandsmidler. Standarden steg. Vi fikk etter hvert en stor barneavdeling med flere kuvøser enn de har på SØF. Kona til Mobutu kom på besøk. Hun hadde med julegaver til barna. En stor, fargerik kvinne som gikk mellom de små sengene.

En dag dukket sjefen sjøl opp. Han kom med forunderlig lite pomp og prakt og ruslet rundt i en vanlig, grå dress med den karakteristiske båtlua på hodet.

Vi hadde masser av de vanlige tropesykdommene: øyekatarakter, malaria, sovesyke. Mange led av fremskreden tuberkulose, mange hadde infiserte, åpne sår. Poliklinisk behandling foregikk under åpen himmel. Når pasienten ble innlagt, kom hele familien med. De leiret seg utenfor eller slo seg ned rundt sengen.

Noen døde, det hender alltid på et sykehus. Sorgen var til å ta og føle på: Høylytt gråt og jamring som steg til klagesang over å ha mistet en kjær slektning og for å holde onde ånder borte.

I 1973 raste borgerkrigen i Kambodsja. Norges Røde Kors skulle sende inn et sykehusteam. Jeg ble bedt om å være med. Foruten nevrokirurgen, dr. Åser, var vi to sykepleiersker til, en tekniker og en pensjonert, dansk offiser.

Første morgen i Pnom Penh ble jeg vekket tidlig. Vinduene klirret, motorer durte og belter raslet: En tankkolonne dro forbi.

Fra Pnom Penh ble vi fløyet inn til Kompong Thom. Flystripa på 800 meter var en bit av hovedveien, ekspedisjonen et falleferdig skur.

Vi skulle bo i et gammelt hotell. Luft var det nok av, digre rom, høyt under taket, knuste vinduer og vegger gjennomhullet av kuler.

Sykehuset var en drøy gangtur unna. Vi heiste det norske flagget og Røde Korsflagget. Det første vi gjorde var å vaske bygningen fra kjeller til loft. Så fort som mulig fikk vi operasjonsstuen i drift. Tørketiden begynte og med den offensiven. I det fjerne hørte vi drønn og maskingeværserier.

De sårede begynte å komme. På jeeper eller kjerrer, med bandasjer gjennomtrukket av blod. Det var bensår, armsår, hodeskader, barn som hadde fått ben revet av av landminer. Pasientene var tålmodige. Bare et stønn eller en trekning av smerte over de forfinede ansiktene. Når det trengtes, opererte vi døgnet rundt. Kompong Thom hadde bare strøm fra klokka 18 til 21. Vi hadde vår egen generator. Til rutinene hørte generatorvakt.

Vi var ute ved fronten. Soldatene lå i grøfter på ene siden av en vei. Ikke langt bakenfor hadde de bygget bambushytter. Der bodde familiene.

Befolkningen var glad for at vi var i Kompong Thom. De hilste oss med verdig høflighet: Håndflater mot hverandre og en svak bøyning på overkroppen.

Julen feiret vi i Kambodsja. Vi delte av et av de kjempestore rommene med lakener. Vi laget stålamper med de Kambodsjanske stråhattene som skjermer. Vi lå på gulvet og farvela norske flagg til juletreet. Så var det juleevangeliet og Glade jul, hellige jul. Mat hadde vi nok av, for det hadde vært uroligheter i Pnom Penh og utlendingene ble oppfordret til å forlate byen. Vi fikk fløyet inn det de skulle ha hatt.

Etter fire måneder var oppdraget slutt. Jeg dro fra Kambodsja til Fredrikstad, der jeg ble sjefsykepleier på SØF.

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling