Ventinga var verst

Martin Olsen, Engelsviken. Hvalfanger og krigsseiler. – En dag smalt det. Vi klarte oss. Mange mista livet. Det begynner å bli glissent. Nå blir foreninga vår lagt ned, sier veteranen fra Syd-Georgia og Nord-Atlanteren.

Femten og et halvt år gammel fylte jeg madrassen med høy fra en låve borti her og dro på hvalfangst. Det lå til familien. Far hadde vært stuert på hvalbåt, og en eldre bror hadde dratt ut før meg. Han ordna så jeg fikk hyre som messegutt om bord på M/S Surabaya, rederiet Salvesen. Rederiet var starta i Tønsberg, men nå var det i engelsk eie.

Her fra Engelsviken var vi en fem, seks gutter som dro av gårde. En fisker satte oss over til Tønsberg. Jeg skrev under kontrakten. Femti kroner måneden, fri kost og losji, 0,4 øre fatet og plikt til å overvintre på Syd-Georgia. Det betydde at jeg kom til å være borte fra a’mor i 19 måneder.

Surabaya var et ombygd lasteskip på 24 000 tonn. Alt i alt var vi 140 mann om bord, engelskmenn og nordmenn om hverandre. Skottene var greiest. Jeg bodde sammen med fem andre på lugaren. Engelsk lærte jeg meg ved å prate: – Hello! What’s that? Go to hell!

Jeg var messegutt i fyrbøtermessa og tørna ut klokka seks og var ferdig ved åttetiden om kvelden. Stuerten var fra Tønsberg. Gjorde jeg noe gæli, fikk jeg huden full av kjeft. Det gikk aldri til håndspåleggelse som ved Manstadskolen.

Jeg serverte lapskaus og småsuppe og erter, salt kjøtt og flesk og vaska opp og vaska lugarer. Skipperen het Thorgersen. Offiserene så vi lite til. De var høyt oppe og mer selvstendige. Vi gikk gjennom Panama-kanalen og til kysten av Peru der vi fanga sperm.

De daue dyra lå fortøyd akter. En etter en ble de dratt opp slippen med en svær klo. Så gikk karene løs. Plan var en eneste mølje av blod og kjøtt og fett og ben. Først flensa de av spekket. Det ga tjukk og fin olje. Så gikk de løs med knivene, skar ut digre kjøttstykker som gikk ned i koka. De hadde steamsager og skar opp bena. De jobba tolv timer i trekk og tjente bra med penger. At det var fine dyr som hadde svømt fritt i havet tenkte vi vel aldri på. Det var som det skulle være.

Vi gikk videre til Sydisen og jaga der før vi dro til Syd-Georgia. Surabaya dro hjem til Liverpool med olja. Hvalbåtene ble liggende i Leith Harbour. Leith Harbour var basen til rederiet på Syd-Georgia.

Der var det et svært plan av tre der de parterte hvalene, kokere og digre tanker med fyrolje og hvalolje. Det var brakker der vi bodde to mann på rommet, messe, kino og kirkegård. De viste en gang på TV hvordan det er i dag. Alt har forfalt, råtna opp, blåst ned og detti sammen.

Alt i alt overvintra jeg tre ganger på Syd-Georgia. Jeg hadde fullskjegg, alle hadde det, det luna mot vær og vind. Fire ganger i uka hadde jeg overtid på hvalbåtene. De lå i dokk og ble overhalt, malt og stelt i bånn og sjaina opp. Rust var det lite av, den kom først når vi dro opp mot varmen.

Det var kino to ganger i uka med Chaplin og Garbo. Gutta sukka når Garbo kom på lerretet. Mange la seg til hobbyer som å skjære ut ting av hvalben. En kar laga en hvalkanon i miniatyr. Jeg har den ennå.

Noen fikk tida til å gå med å koke hjembrent. De utålmodige drakk satsen. Vi hadde grisehus og sauer og Falklandshunder som gjette sauene. Det var ren på Syd-Georgia. De var innført fra Norge. Jeg hadde rifle og dro på rensdyrjakt.

Det krydde av pingviner. Det er noen snåle dyr. De har vinger, men kan jo ikke fly. Kom en opp dit de hadde leir, burde en ha langstøvler for de slo hardt med vingene.

Vi dro med båt og besøke nordmennene i Grytvika. Der hadde de prest og sykehus. Presten het Eika. Han var en grei kar, en sånn sjømannspresttype.

Etter hvert ble jeg matros på hvalbåt. Den første het Sona. Alle hvalbåtene begynte på S og slutta på A: Stina, Sukka, Sona. Vi var tolv mann om bord og bodde i ruff med kølaovn i midten og køyer langs skottene.

En eldre kar fra Engelsviken, Ole Hansen, han er borte nå, lærte meg opp: – Opp i tønna med deg! Jeg speida etter hvalblåsten: – Go on, go on, og vifta med armen: – There! There!

Det gjaldt å sende granaten i nakken på’n så’n daua på flekken. Traff den ikke riktig, kunne hvalen dra hele båten. Da måtte de skyte på nytt. Vi satte et flagg på hvalene og jaga videre. En gang hadde vi vært langt østpå lenge. Da vi skulle tilbake til stasjon, blåste det slik at alt treverk på dekk ble smadra.

På radioen hørte vi at tyskerne hadde gått inn i Norge. Vi telegraferte til regjeringa om vi skulle dra hjem og være med. De svarte: – Dere gjør best nytte der dere er. Det kom en tysk krysser nedover og tok med seg to norske kokerier og to hvalbåter. De gikk ikke på oss. De trodde vi var bevæpna, men kanonen lå nede i lasterommet.

I 1941 var det slutt. Hvalbåtene skulle bli minesveipere. Jeg dro til England med kokeriet. Underveis døde en kar. Vanligvis er det stopp i maskin ved begravelse til sjøs, men det våga vi ikke på grunn av ubåtene. Men han fikk noen gudsord med på veien da han sydd inn i en sekk gikk over bord.

Jeg gikk og venta i Glasgow. Seks nordmenn leide hos ei enkefrue, Mrs. Ross som helst ville ha norske sjøfolk. – Alt for Norge, sa fru Ross.

Jeg mønstra på M/S Havsten, 10 000 tonns tanker, skipper Hansen fra Nøtterøy. Peder Olsen om bord var en kjenning fra Hvaler. Nå er også han borte. Vi gikk med bensin og olje fra Trinidad til Freetown.

Underveis plukka vi opp en livbåt med et mannskap fra en engelsk båt. Offiserene var engelske, mannskapet kinesere. Hvor det er hjerterom, er det husrom. De lå i gangene, overalt der det var plass.

Neste gang var det vår tur. Jeg hadde gått av fire- til åttevakta på kvelden da det smalt. Torpedoen gikk inn på styrbord, rett under lugaren min og inn i maskinrommet.

Maskinisten så vi ikke noe mer til. Han ble drept med det samme. Leideren var ødelagt, så jeg tok meg ut gjennom skylightet i messa. En av gutta fant ikke veien ut. Han prøvde å presse seg ut gjennom en ventil. Den var for trang så han ble sittende fast og hoie og skrike. Jeg klatra ned igjen og fikk han opp samme vei som jeg hadde kommet.

Skipperen og telegrafisten hadde fått ut motorbåten forut. Det kom folk fra ubåten og tok dem til fange. Vi fikk ut livbåten og rodde vekk. Tyskerne begynte å skyte på livbåten. Noen av oss la oss flate, og noen hoppa i sjøen og holdt seg i ripa. Så skjøt de Havsten i senk. Det som vi så var baugen som sto rett opp av sjøen. Det var stusselig.

Etter noen dager ble vi plukka opp av en argentiner og tatt inn til Pernambuco. Derfra gikk turen til New York der jeg mønstra på Tanafjord. Kapteien het Thon. Han var fra Nøtterøy og en gammel sinnatagg som hadde vært i Amerikalinjen i mange år. Vi hadde en 4 tommers kanon akterut og en 12-punder forut og en Oerlikon på hver broving. Jeg og en til bemanna en av Oerlikonene. Mens vi venta på å stikke til sjøs, korta vi tiden på Marekatta, ei sjappe i Brooklyn der norske sjøfolk vanka.

Konvoien samla seg utafor Norfolk. Det kunne være en 50-60 båter i følge – til styrbord og babord, forut og akter, så langt jeg kunne se. Båtene var ordna på rekker. Ordren var: så og så lenge på en kurs, så legge over 45 grader så og så lenge, så forandra vi kursen på nytt. Alt var nøye regna ut på forhånd.

Båtene hadde en flottør hengende i en line akter. Den sendte i været en vannstråle som vi styrte etter. Rundt oss svinsa eskorten. Korvettene hev seg godt i sjøen.

Vi gikk vakter som vanlig. Mye å gjøre var det ikke. Å pikke rust var forbudt. Alle ventiler skulle være stengt. Å røke på dekk var strengt forbudt. Alle livbåtene var svingt ut. Når ubåtene angrep, heiste konvoileder signalflagg. Vi holdt oss gjerne på dekk med livbeltene på og venta.

Til styrbord eller babord så vi båter som ble truffi. Vi hørte dunkene fra dypvannsbombene. Vi passerte vrakrester av båter som var blitt torpedert. Folk lå i sjøen og hoia og vinka. Vi hadde ikke lov å slå stoppe i maskinen og plukke dem opp. Da hadde vi vel fått det sjøl. Vi syntes det var jævlig.

Overfarten kunne ta en 15-16 dager. De siste døgn hadde vi flyeskorte fra England. Det letta.

Siste del av krigen gikk jeg på Østen. Jeg seilte matros på Leiv Eriksson. Det var en Libertybåt som kunne ta enormt med last. Vi gikk fra Calcutta til Australia og videre til øyene i Stillehavet. I den farten var de japanske sjølmordsflyene verst. De stupte ned og prøvde å ramme oss.

Vi slapp unna, men Nils Tangen som stod om bord i California Express som brakte McArthur til Filippinene, fikk en flyving på dekket. Krigen gikk fra øy til øy. Første gang vi kom til Manila var alt som het kaianlegg blåst vekk. Vi lå på raia og lossa i ducker. Neste gang var det bygd anlegg for 10-12 båter. Yankeene er flinke til slikt.

Ofte lå det igjen snikskyttere etter at øyene var erobra. Et sted lå det en dau japaner midt i glaninga. Han hadde fine støvler. – Dem tar jeg, sa en newfoundlender. Han gikk med dem i lange tider.

Etter Hiroshima var det slutt på krigen. Jeg dro hjem og tok styrmannsskolen i Fredrikstad. Jeg fortsatte med hvalfangst. Jeg ble skytter og har skutt en 4 000 hval. På 60-tallet var det slutt i Sydisen. De siste åra var jeg styrmann og skipper på Statoilbåter. Etter krigen ble jeg med i Krigsseilerforeninga. Nå er det slutt der og. Foreninga skal legges ned. Det er ikke mange nok igjen.

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling