Vi kjemper og dør for deg, Frihet!

Wir kämpfen und sterben für dich, Freiheit!
heter det i Thälmann-bataljonens sang. Kurt Köfer var en av de 5000 som dro av gårde fra Nazi-Tyskland for å kjempe mot det fascistiske barbariet i Spania. Kurt Köfer overlevde. Friheten har truffet ham i Berlin.

I et av de få husene på Unter den Linden som sto igjen etter sluttkampene i Berlin, finner du Komiteen for antifascistiske motstandskjempere i Europa. På et av kontorene her sitter Kurt Köfer. Medlem av det gamle KPD, Spaniakjemper, KZ-fange og pioner under oppbyggingen av det sosialistiske Tyskland.

Sin politiske læretid hadde Köfer allerede før 1933 – i den antifascistiske kampen ledet av det tyske kommunistpartiet. Etter 1933 bærer det snart i fengsel. Etter noen tid slipper han fri, og kaster seg inn i det underjordiske motstandsarbeidet. Da den spanske borgerkrig bryter ut, modnes tanken hos ham og kameratene at deres plass er ved fronten i Spania i forsvar av den spanske demokratiske republikk.

Hier spricht Moskau

– I 1936 satte nazi igang en løgnkampanje rettet mot det de kalte det røde terrorveldet i Spania. Men du kunne også få inn utenlandske stasjoner på «Goebbelshyleren», klengenavnet på den tyske folkemottakeren. Sent på natten satt vi med et teppe over hodet rundt radioen og lyttet. Og mellom hylende støysendere plukket vi inn den tyske sendingen fra Moskva. Der fikk vi sannheten om det som skjedde på den iberiske halvøy.

I denne tiden arbeidet Kurt som anleggsarbeider ved jernbanen. Planen om Spaniaferden ble lagt i samarbeid med det illegale kommunistpartiet. Kurt og to kamerater legger ut på sykkeltur, å se til uskyldige Wandervögeln. Men turen går til Saarbrucken. Der var det lettere å krysse grensen. Men de støter på hindringer, grensevakter med halsende schaeferhunder kommer på sporet.

– Jeg husker vi sto i vann til halsen i en elv for å riste forfølgerne av oss. Så var vi over – og der vi skulle ta kontakt, skulle det være tent lys. Men det lyste fra flere gårder i den lille grenda. Vi prøvde det første stedet. Jeg gikk inn, kameratene sto klar utenfor i tilfelle det skulle bli bråk. Men det var riktig sted, vi ble hjertelig mottatt av franske gruvearbeidere!

Skandinavene kunne være vanskelige å holde styr på!

Fra grensen går turen til Paris – hvor brigadene hadde et rekrutteringskontor. Her kom og gikk folk hele tiden. Her surret det i de fleste europeiske tungemål. Og her organiserte man ferden videre med tog til den spanske grensen.

– Og så ble jeg utnevnt til nesttransportsjef på toget til Perpignan. Selve sjefen så jeg aldri noe til, men det gikk tålelig bra. Verst å holde styr på var en gjeng nordmenn og svensker. De var i høy stemning, og på hver eneste stasjon så de Francotilhengere som skulle kverkes. Men ordren var klar: «Keine Provokationen!» Videre over grensen gikk ferden med autobuss, grensen var ennå ikke fullstendig stengt, og overfarten skjedde halvlegalt.

Men Kurt forteller at de som hadde tyske pass gjorde seg små da den franske passkontrolløren entret bussen. Men over kom de alle sammen. Nå var de framme ved reisens mål.

Viva los internacionales!

– Midt på natta kom vi fram til en liten landsby. Likevel var alle på bena. Gleden var ubeskrivelig: «Viva los internacionales! Viva los rusos!» Vi fikk vinflasker, appelsiner, sigaretter stukket i hendene.

Videre sørover til treningssenteret for brigadene i Albacete. Mye av treningen foregikk utenfor Albacete nær en liten landsby som het Mahora.

Vi fikk uniformer, noen klumpete, tjukke, olivengrå plagg. Og geværene – noen gamle franske dundrebøsser til å begynne med. Jeg husker da de første russiske geværene kom, i sinkkasser, smurt inn i fett, i mengder av fett. Jeg husker vi pusset og gned, men var likevel glade for at det var ett eneste land som ga dette handslaget.

Så går den daglige treningen sin gang, skarpskyting, håndgranatkasting, spredt orden, fram i skytterlinje, åling på marken, framover igjen, adelante! Fra sju om morgenen til fem om ettermiddagen. Så en times våpenpuss og fri, til rosignalet gikk klokka ti.

– En dag fikk vi høre at vi skulle overføres til Ernst Thälmann-bataljonen. Stor begeistring blant guttene. Slik kunne vi ære den tyske kommunistfører som nå var prisgitt nazibødlene.
Kompanisjefen vår het Ernst Dudel, gammelt «frontsvin» fra første verdenskrig. Arret veteran som i Rotfrontkampfverbund hadde sloss mot nazistene i Berlins gater.

Etter knappe tre ukers opplæring, den 18. februar 1937 kommer Marschbefehl: brigaden blir lastet inn i jernbanevogner. Nå bærer det mot fronten.

Ilddåpen ved Jarama

– Vår ilddåp fikk vi ved Jaramaavsnittet, ved en liten landsby som het Morale de Tajuna. Jeg husker ennå det vakre spanske landskapet. Men her raste altså en krig på liv og død. Du lærte snart frontlivet. Den granaten du hører, gjør ikke noen skade. «Bleib ruhig stehen!»

Men nervene kunne slå klikk. Jeg husker eine Streife – tre mann på nattpatrulje. Det var blitt sett blinkesignaler i ingenmannsland. Var det signaler til fascistflyene? Plutselig smeller et skudd helt nær. Vi kaster oss ned, og så viste det seg at en i patruljen i befippelsen hadde trykket på avtrekkeren.

– Nordmenn? Det var vanskelig å ha oversikt, men jeg husker at da vi rykket fram ble det sagt at en av de falne – han hadde fått skutt bort hele ansiktet – var en norsk befalingsmann. Det var et farlig sted å være. Stakk du en stålhjelp på en kjepp opp over skyttergraven, smalt det med det samme. Fascistene brukte eksplosive kuler, slike som gikk i hundre biter når de traff. Men fascistene greide ikke å bryte gjennom og ta Madrid. No Pasaran!

Ved Jarama blir Kurt såret i foten. Først på et feltlasarett mellom døde og døende soldater med skuddsår i mage, underliv eller i hodet. Deretter på den internasjonale brigadens sykehus i Orihuela. En dyktig tysk lege, dr Glaser fikk Kurt på bena igjen. Så drar han sammen med kamerater på fisketur i de klare fjellbekkene. Langt vekk fra krig og elendighet.

Sovjetjagere mot fascistflyene

– Da jeg ble utskrevet søkte jeg meg inn ved flakbatteriet ved luftvernet. De fascistiske terrorbombene hadde gjort inntrykk, både ved fronten og under permisjonsbesøk i Madrid. Jeg hadde sett kvinner og barn løpe langs gatene i vill redsel mens sirener ulte, med hendene over hodet som om det kunne hjelpe.

Kanskje jeg kunne være med å ta knekken på noen av jævlene. Ved Jarama måtte forresten svina undertiden bite i gresset. Ofte var himmelen over oss svart av fascistfly. Heinkeler, Junkere, Fiatjagere. Så kunne vi høre en høy summing i retning av Madrid. Og der kom de, nosostros, våre seks sovjetrussiske jagere, vi kalte dem «stumpnesene». De kastet seg inn i kampen med en slik bravur at vi skrek og ropte av begeistring. Så, plutselig styrtet en av dem mot jorden. Vi følger det med hjertet i halsen, men i siste øyeblikk retter piloten opp og går til angrep på fascistarmadaen nedenfra.

Partisankrig

Men det ble ikke flakbatteri for Kurt Köfer. I stede ble det partisankrig, i et forbund som opererte i Estremadura langt bak fiendens linjer.

– Hemingways skildring i «Klokkene ringer for deg»? Det er rene, skjære Quatsch! [no: tull] Vi lærte å lage sprengstoff av det vi kunne få tak i i et vanlig apotek. Og vi lærte å bruke sprengstoffet. Vi sprengte bruer, jernbanelinjer og tog. Vi gikk forkledd. Det hendte at vi trakk på oss den svarte overallen til falangistpartiet. Og vår leder var den legendariske Richard Stahlmann.

I den siste fasen av krigen blir Kurt Köfer kompanisjef på sydfronten og kjemper i Brigada Mixta ved Villa Nueva. Brigada Mixta var som navnet sier, en brigade sammensatt av interbrigadister og spanske soldater.

– Vi drev skole og opplæringsvirksomhet rett bak fronten. En jordhytte var skolestua. Der satt spanjoler på huk og lærte ABC for første gang. Da jeg overtok kompaniet var det 38 analfabeter. Etter tre uker var det bare tre igjen som ikke kunne lese.

Jeg husker en soldat som kom til meg og viste fram det første brevet han hadde skrevet i sitt liv. Det var til kona i landsbyen hjemme. Da var han over 30 år gammel.

Over den franske grensen og i Gestapos klør

Kurt Köfer opplever republikkens nederlag og sammenbrudd. Jeg dro med meg kompaniets Maximmitraljøse helt til den franske grensen. En fordel var det, du kunne slenge pakningen din oppå, for Maximen gikk på hjul. Men det ble likevel i tyngste laget i motbakkene. I Frankrike ble soldatene internert.

Den første tiden holdt de oss i svære baser eller innhegninger av piggtråd. Ingen steder å spise eller sove, du bare lå på marken med et ullteppe over deg.

Og etter Frankrikes fall kom Gestapo og plukket ut blant andre Kurt Köfer. Så ble det Sachsenhausen frem til befrielsen. Og deretter tok Kurt Köfer fatt på arbeidet med å bygge opp et nytt Tyskland.

Kurt Köfer reiser seg, går bort til bokhylla, henter fotografier, viser og forklarer: – Slik så vi ut, her var det vi angrep Jarama, dette er kameraten min som falt.

Han stanser opp: – Hvorfor vi gjorde det?

Med et litt høytidelig uttrykk heter det vel proletarisk internasjonalisme. I praksis betyr det vel at en tysk jernbanearbeider, en spansk bonde eller arbeider hadde nøyaktig de samme interesser å forsvare: retten til et liv fritt for utbytting og undertrykkelse.

Og til slutt må du ikke glemme: Kurt Köfer hilser Salud! Til alle norske brigadister!

Trykt i avisa Friheten 1986
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling