Bøsen på banen igjen

Odd Andreassen, fotballentusiast, fotballdommer, fargeklatt i by- og idrettsbildet. Barndomsriket var Kniple. – Tilnavnet arva jeg etter bror min, repliserer Odd.

Den rødhvite drakta har jeg aldri spilt i. Fotballinteressen har vært på topp i alle år.

Vi spilte på Steffens- eller Dølasletta eller Moløkka. Ballen kalte vi møssa. Den var laga av gråpapir, surra med hyssing. Lagkapteinen valgte spillerne. Jeg ble ropt opp som nr. 11 på Kniplelaget mot Oredalen.

Sverre Amundsen var av finere folk og fikk ordentlig fotball. Når’n gjorde seg kostbar, ble det ikke noe spell. Det løste seg opp når bror min fikk fotball av slektninger i Göteborg. En dag var han også blitt påholden. – Han Arne ha’kke noen fotball. Søstra hans har svelga’n, kom det fra en av gutta. Søstra mi var i niende måned.

På Frydenbergfjellet satt folk som måser på et fuglefjell når de spilte på Stadion. Vi var privilegerte for far var maskinsetter på Gulliksen trevarefabrikk. Fra tredje etasje i fabrikken satt vi i orkesterplass og beundra Bryna, Grådin, Bredesen, Morten Pettersen, alle de gamle gutta.

Under kretskampen i 1939, velta gjerdet ved Stadion, og mange fotballentusiaster datt i Veumbekken.

Far hadde arbeid i alle år. Mor sto opp klokka fem og satte seg til strikkemaskinen og strikka strømper og vanter og sokker for naboer og sådant mer. Var sokkefoten slitt, klippa hun av og strikka på ny.

Bestefar og bestemor bodde i Furuholtveien. Var de eldre guttene slemme, løp jeg inn til bestemor. Hun hadde ben i nesa og renska etter der det trengtes.

De andre besteforeldra mine bodde på Trosvikberget. Bestemor på Trosvik hadde en gjetebukk med skjegg. Far snekra en liten kjerre med barnevognhjul. De spente Blåmann for, og jeg kjørte ned til bestemor med ukeblad vi hadde lest.

Bestefar døde hjemme. Kista sto åpen så jeg kunne ta et siste farvel. De som hadde port med portstolper, satte en granbusk foran hver stolpe når det var begravelse. Opp til husdøra strødde de med finhakka granbar. Foran hesten med likvogna gikk to marsjaller. Vogna var svart med stolper i hvert hjørne som bar taket. I glassvinduene var det svarte gardiner med dusker.

På sommeren bada vi i dammen i Bratliparken. Vi leide ei eke av vakta i båthavna. En gang jeg svømte i båthavna, ble jeg trekt under to ganger for det er sterk understrøm der. Ovafor havna lå lasarettet på Fjeldberg. Slekt og venner sto foran vinduene og titta inn etter sine.

Vi tok ekene ut av gamle sykkelhjul og slo på hjul med ei pinne. Når du hørte lyden av hjul som trilla, var det vår på Kniple.

På vinteren sprøyta de på innerbanen på Stadion og hadde løkter rundt. Det gjaldt å gripe fatt i ei jente og gå rundt og rundt.

Akebakken var fra toppen av Kniplefjellet, ned Vallebakken og langt ned i Christianslundskrysset. Vi akte på en lang fiskekjelke. Sistemann styrte med en lang stang og førstemann ropte: – Av veien!

Det var to vannposter på Kniple. Folk bar vannbøtter med åk over skuldra. Rett overfor oss bodde Torp. De var liksom litt bedre. Torp var elektriker og hadde stort hus med hage og vannpost i gården. Vi fikk hente vann hos Torp.

Ikke langt fra oss bodde Gløppa. Jeg har aldri sett’n arbeide. Han levde på fattigkassa og ordna seg som best han kunne. Når ei stram jente kom forbi, sa Gløppa: – Den som hadde hatt den der og ei kanne med dunder!

Opp i fjellet panka og panka det. På høsten rigga stenhoggera til en presenning på fire stolper til vern mot vær og vind. På lørdagen trakk pokerspellerne opp i Kniplefjellet. Korta smalt mot en stor, flat sten etter stenhoggera. De fortsatte hele natta og neste formiddag. Det hendte at ungene ble sendt opp med termos og brødskiver til han far.

Jeg fikk være med bestemor i Sjømannsmisjon i trehuset ved siden av Røde Mølle. Det var mest skipper- og styrmannskoner som gikk i foreninga. De hadde en liten karusell med hester som var skjært ut i tre. Jeg satte på en femøring som innsats. Stoppa hjulet der jeg hadde lagt på femøringen, vant jeg.

Det var tivoli i hagen på Arbeiderforeninga. Ei dame i sølvbadedrakt stupte fra et tyve meter høyt tårn ned i et lite basseng. The Harmonica Boys spilte munnspill. Minstemann Egil var 1,40, eldstemann Tarzan tangerte tometer’n.

Vi saga ut H7 av femøringen, fikk sveisa den på ei fingerring og fornikla ringen hos Waldemar Johansen. Noen nazister i strøket banka på hjemme. De jakta på H7. Mai -45 ble de frakta i sjuseteren til politiet til Turnhallen.

På klea så en forskjell på folk. Arbeidsfolk gikk med sixpence til hverdags. På sommeren skifta far den ut med en hvit og luftig type. Bestefar hadde til fint gått med høy snipp de kalte fadermorder. Til helga gikk far i mørk dress, med vest og slips og hatt. Den første dressen min sydde søskenbarnet til mor. Den var med lange bukser. Jeg hadde tyrolerhatt med kvast i. Til konfirmasjonen fikk jeg gabardinfrakk og var klar til å forføre jentene.

Far hadde fortalt hvordan han og mor hadde dansa på Dølasletta, til tonene fra trekkspillet til Mentzen. Jeg vanka på Kongsten. Blyræva spilte saksofon og en fra Gressvik trekkspill. Der traff jeg hun som jeg ble gift med. Jeg har ikke angra en dag.

På Fjellhøy dansa jeg med ei pen jente. Søskenbarnet hennes var sjalu. – Vi går ut hver for oss, sa jenta. Hun bodde langt ute på Kråkerøy. Det var strømrasjonering og svart som i en sekk. Jeg fikk så vidt skifta før jeg gikk på jobb.

Jeg skaffa meg en Zündapp 98 kubikk. Jeg inviterte ei jente fra Kniple på tur i Hjørnerødskauen. Det fantes noen vi kalte lurærær. De snek seg rundt, noen hadde til og med kikkert, og lurte på elskende par. Far til jenta var en lurær. Nede i Knipleveien sto gjengen: Mommern, Reka, Polern, Akevitten: – Nå kan du dra og lure på dattera di og Odd i Hjørnerødskauen. Jenta og jeg kom kjørende. Faren hev seg på sykkelen og tråkka etter. Zündappen var solid, men sen. Jeg ga full gass og kikka bakover alt i ett: Jo, han saktna etter. Hjem torde jeg ikke gå før sent på kveld: Tenk om’n satt og venta.

I 1945 var det idrettsoppmarsj i byen. Gressvik, Torp, FFK, alle fotballaga, marsjerte langs Nygaardsgata og bort til Tollbodplassen. Jeg ble bitt av basillen. Jeg begynte å dømme bedriftskamper. Skredder Edén som holdt til der Den norske bank er nå, sydde dommerdrakta mi med glidelås foran og strikk i sidene. Dommerstrømpene strikka mor mi. Jeg gikk på kurs i skuret bak Håndverkerforeninga. I 1957 ble jeg kretsdommer.

En av de første kampene jeg dømte, var Svinndal mot Vansjø. Det var St. Hansaften. Svinndal hadde dansk trener. Jeg presenterte meg: – Andreassen for FFK. – FFK sa dansken. Da er kampen i trygge hender. Røken fra St. Hansbålet hissa opp spellera. Noen ganger går kampen så tregt at jeg ser på klokka hele tida. I Svinndal klødde jeg i bena etter å løpe ut på banen. Det gikk så flisene føk og folk hoia og skrek og bar seg. Attpåtil fikk jeg god kritikk etterpå.

I mange år møttes en gjeng dommere, en 15-16 stykker, på Flora på søndager. Praten gikk: – Åssen var det i Moss? Spelte Borgen bra i dag? Ga du Reka gult kort? Var det kamp der hjemmelaget vant og han som skrev i bladet var patriot, sto det: Dommeren gjorde en utmerket jobb. Tapte hjemmelaget, fikk pipa en annen lyd.

Isak Thorsrud var dommer og skrev for Demokraten. Han kom bort: – Hvor har du dømt i dag? Han fikk referat og skrev i bladet. Til slutt sto det: – Odd Andreassen var god. Han hadde ikke sett kampen.

Aldri har noen sluppi ut lufta av bildekka mine. Men sinte har de vært, både spellerne og publikummerne.

Frigg spilte på Lillestrøm, på Lillestrøm stadion. Jeg instruerte linjemannen: – Går skuddet i tverrliggeren og ut igjen, så må dere stå ved cornerflagget hvis dere skal avgjøre om ballen var innafor streken, og dømme mål. Stillinga var to-to. Stemningen var til å skjære med kniv. Så smalt det i tverrliggeren i Friggmålet. Jeg løper diagonalt, det gjør vi alltid, slik at vi har målet som blir angrepi til høyre. Jeg ser linjemannen løpe utover med flagget sitt. Jeg blåste av, pekte hverken mot senter eller utover. Jeg går bort for å snakke med linjemannen. Piping og buing fra tribunen, Lillestrømspellerne bort til meg for å ha et ord med i laget. Jeg smalt til: – Vekk med dere, jeg vil snakke med linjemannen i fred. Ellers ble det til å begynne med et gult kort til en fra hvert lag. Linjemannen: – Ballen var innafor. Pfui, jeg blåste og pekte mot senter.

Spillestilen var annerledes før: målmann, en senterhalf, to halfer, fem i løperekka, to indre, to ytre og en senterløper. Nå heter det midtbanespillere, midtstopper istedenfor senterløper og så videre. Vingene er trekt tilbake og er noe midt i mellom halfer og vingløpere. I motsetning til Sarpsborg med langbanespillet har FFK kortspillet i seg ennå: fra meg til deg og tilbake, lett, teknisk fin fotball.

For å holde meg til byen her: Bjørn Spydevold, allrounder, hard i taklingene som få. Bryna, ingen kunne skyte som Bryna. Det var kamp mot Sparta. Sollie sto i mål. – Dekk Bryna, gutter! skrek han. Dekk Bryna! Bjørn Borgen: lett og fin og leken, du finner ikke slike vingspillere i dag.

FFK hadde seira stort i en kamp. Under referatet i bla’ sto en notis: Mann hoppa i elva. – Det var et veddemål, gutter, sa Bjørn Borgen, på Bjørnen.

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling