Det lå en kafe på torvet
Skårninger og kaffe på hvit mugge. Bønder og rutebilsjåfører og folk flest ved de brunmalte bordene. Gunda og Ingvald Madsen samt fire døtre sto for driften. Judith Ørebæk minnes som var det igår.
Daniel Leegaardsgate husker jeg ingenting fra. Jeg var for liten. Vi flyttet til Folkets Hus der far og mor var økonomer. Far hadde vært brannmann. En dag det var utrykning, løp hestene på dampsprøyta ut. Far som satt på vogna, datt i gata. Han kom under hjulene og ble skada i hoftene og bena og den ene handa.
Far fikk seg en liten brus- og sjokoladebutikk i Teglverksveien. Vi bodde i nummer 16. Jeg lekte med Arne og Kåre Berg på løkka. I første klasse på Seiersten skole velta Kåre blekkhuset. Som straff måtte han ta på seg forkle og hodetørkle og så kommanderte frøken han til å tørke opp blekket.
Da jeg var en sju-åtte år hadde vi den vesle kafeen i Evjegata, tvers overfor den gamle politistasjonen.
Vi bodde over kafeen. Mor skulle ha en liten. Jeg var yngst av fire jenter og ønska meg en bror. Doktoren kom ned trappa: – Åssen går det? spurte pappa. – Moren lever, men barnet er dødt, sa doktoren. Jeg syntes han sa det så hardt. Jeg glemmer aldri de orda.
Vi flytta ned på Torvet til Agentgata 6 der vi overtok Bondeheimen. Jacob Johansen hadde drevet kafeen før oss. Vi leide av pølsemaker Halvorsen som hadde butikken sin i huset. Vi hadde kjøkken og fem rom i annen etasje. Et av romma leide vi bort til en Oslokar og sønnen hans som drev med reklame. De gjorde reklame for Illustrert Familieblad. En guttunge satt i en liten kjerre med geitebukk foran og kjørte rundt i byen. Det skulle være Nils og Blåmann i bla’.
Vi hadde en stor gårdsplass med gjerde rundt. Ute i gården var ei bu. Der sto en gammel mann fra Lisleby og snekra. Jeg har ennå dukkesenga som det står Snild Pige på. Den fikk jeg da jeg var ni år. Marit, søstra mi, fikk gyngestol til dokka si.
Utafor, på veggen, hang brannmelderen. Inn til kafeen gikk en tretrapp med gelender på ene sida. Der planta søster og jeg et morelltre som stod der helt til huset brant i 1967. Kafeen var to rom innover. Bordene og stolene var brunmalte. På bordene hadde mor oransjefarga duker. I taket hang det hvite lampekupler, og på innerste veggen var det to lampetter.
I det innerste rommet til høyre var anretningen med en glassdisk med smørbrød og skårninger og kaker. Om morgenen, før vi gikk på skolen, pleide Marit og jeg rappe til oss en kake eller to til nistemat. Kunden pekte: – To med gjetost, takk! Bøndene som kom tidlig på morgenen, skulle gjerne ha skårninger. Utover dagen gikk det mer i smørbrød. Pålegget var enkelt og greit: kalverull og servelat og ost.
Folk drakk mye kaffe. Ute på kjøkkenet hadde vi den store kjelen. På en liten disk inne i kafeen hadde vi en liten kjele stående på ei plate. Når det trengtes, fylte mor etter. Dekketøyet var hvitt, tallerkener, kaffekopper, skåler, fløtemugge, og kaffekanne i fire størrelser: fra en kopp til fire.
Fra kafeen gikk ei trapp ned til kjøkkenet. Der sto den store, svarte komfyren med hette over. Vi fyrte med ved. Komfyren hadde tre åpninger med ringer til å ta bort. Mor laga maten. Til hjelp hadde hun en tid Rakel Thoresen og en tid Gunda.
Middagene var enkle og solide greier. Kjøttkaker, lapskaus, oksestek og svinestek. Jeg har tatt vare på en meny jeg skrev ut den 10. juli 1934: Oksestek med stuing, suppe eller dessert kr. 1. Kjøttkaker med samme tilbehør kr. 0,75. Middagspølse ditto kr. 0,80.
Vi jentene hjalp til. Til å begynne med hadde de to eldste søstrene mine, Ingeborg og Åse, kafeen, mens Marit og jeg hjalp til på kjøkkenet med å skrelle poteter eller å vaske opp. På komfyren sto den svære vannkjelen, og på bordet hadde vi zinkbalja som vi vaska opp i.
Mye av det vi trengte av råvarer, handla vi av bøndene på torget. Bjerring og Nikolaysen var faste kunder hos oss, og vi handla hos dem.
Matvarene hadde vi i Kanaan. Det ble aldri kalt noe annet. Det var et rom innafor og litt lavere enn kjøkkenet. En gang i uka kom de fra bryggeriet med svære isblokker som de lempa med jernkroker ned i zinkkasser. Det var liksom kjøleskapet vårt. Melka kom i store spann med hest og vogn fra meieriet.
Telefonnummeret vårt var 1564. Av en eller annen grunn var telefonen oppe i annen, så når noen ringte, måtte vi fly opp trappa. Inngangen til privaten var fra gata. Fra gården gikk kjøkkeninngangen. Videre opp fra annen gikk trappa opp til loftet. Det var mørkt og uhyggelig. Jeg forta meg alt jeg kunne når jeg skulle den veien og det var mørkt. Oppe på loftet hadde bøndene som solgte kjøtt bordene sine når det ikke var torvdag.
Rundt gårdsplassen var et plankegjerde. I 1934 hadde han som drev Torvets Glasmagasin heist hakekorsflagget første mai. En som het Oliver Gulbrandsen, søstra hans gikk jeg i følge med på skolen, og noen til, klatra opp og rev ned flagget. Oliver og flere andre ble arrestert, og folk samla seg i digre flokker og gapa og herja.
Det kom ridende politi fra Sarpsborg med køller og red folk overende, og noen hoppa over gjerdet inn til oss, og Harald Ørebek som ble svogeren min, men det visste jeg ikke da, fløy som en pil over torvet. Vi fikk ikke lov å gå ut, men bak bilen til han som drev med Nils og Blåmann, satt en guttunge og plystra Internasjonalen så høyt han bare orka.
Snart roa det seg og torvet lå som før: Ut fra kjøttbasarene kom Kierulf, høy og brei og møtte Rikheim som også ruva i terrenget, og til sist pappa som ikke var noen smågutt, og så drøfta de gårsdagens hendelser.
Før jeg fikk lov til å servere, fløy jeg ærend. Bort til politistasjon med smørbrød og kaffe i en kanne til arrestantene. De som kunne betale, fikk pålegg på brødet, de som var pengelens, fikk barbent som vi sa, da var det bare smør på. Jeg ble ofte sittende og prate med konstablene. Jeg kjente dem alle sammen: Kjøniksen og Pettersen og to ganger Hansen.
Da jeg gikk i siste klasse på skolen, fikk jeg på meg forkle og begynte å servere. Bøndene på torvet har jeg snakka om. Andre faste på kafeen var bussjåførene. Fra transformatoren ute på torget og inn til fortauet sto rutebilene. Drøbak og Johansen og flere til. Sjåførene med Ludvig eller Lukken hos Drøbak i spissen drakk ofte kaffen sin i Bondeheimen.
Såkalte originaler så vi sjelden i kafeen. Det hendte at Lars med vogna var en tur innom, mens Sælte og han med den side frakken, han vi kalte Ubåten, kryssa på fortauet utafor.
Det var stor arbeidsledighet og lite penger blant folk. En gang kom en familie, mor og far og flere barn. De hadde med seg mat sjøl og bad pent om de kunne få en kanne med varmet vann. Til de faste hørte en guttegjeng fra Kjølberg i Onsøy. De kom på ettermiddagen og drakk brus og kaffe og tøysa med oss jentene.
En eneste gang hadde vi slutta selskap i kafeen. Mamma og pappa feira sølvbryllup, og vi hadde leid en mann til å servere, og han ble så anterert at han mista brettet med alle glassa i gulvet.
Innimellom lekte vi som andre unger. Borte ved telefongården stjal vi pærer fra det store pæretreet. Hos Brenna tigde vi pappesker. Margit og jeg tegna svarte og hvite tangenter, og så lot vi som vi spilte piano og sang: Alle fugler små de er… Senere fikk jeg spille på ordentlig piano hos søskenbarnet mitt på Greåker.
Jeg sto i sangkor, både Frikirkens barnekor, og i St. Croix barnekor der Welle var leder. En gang opptrådte vi i Arbeiderforeningen. Vi var to og to par, en gutt og ei jente og skulle liksom ha forskjellige yrker. Jeg var kledd som kokke og stemte i: – Jeg i mitt kjøkken trofast står, hos meg den beste mat du får. Så skimta jeg far og onkelen min i salen og fikk jernteppe og huska ikke noe mer. Og det gjør jeg ikke den dag i dag.
Ute på torget lekte vi: hoppa tau og bukk og paradis. Far var streng. Klokka ni stengte kafeen, og da hadde vi å være inne. Først sto’n i porten. Kom vi ikke, henta’n oss. Så luska Marit og jeg hjem med pappa. Bak oss kom de andre ungene og hoia og erta.
Til sist måtte pappa feie fortauet. På vinteren måkte han snø. Det var tungt. Da syntes vi synd på pappa.
Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling