I fyr og flamme

Vedtak i Brannvesenets pensjonistforening: – Skal noen i bla’, stiller Arne Berg først. Fra -47 til -77 har den pensjonerte overbrannmesteren slokka branner her i byen.

Jeg er født i huset hvor jeg bor, i Teglverksveien. Da Gressvikbruket brant, føk det gnister helt inn i hagen vår. Bestefar og bestemor bodde i første. Bestefar hadde seilt til sjøs før han ble seilmaker og til sist kobbersmed på Værste. Bestemor sydde for Stene Isaksen. Du plukka ut et stoff, de tok mål og sydde klær som passa. I dag går du inn i butikken og får bukser som går langt opp på leggen og en halv gang rundt livet.

De andre besteforeldrene mine bodde på Hvaler. Bestefar tjente til livets opphold ved å fiske og å panke sten. I skoleferiene mine var jeg alltid hos bestefar og bestemor.

Far var sjømann. Han kunne være borte år i slengen. En gang hadde han med ei dollarklokke til meg. Den gikk like lenge som den kosta.

Vi seilte på isflak på elva. Datt jeg uti, var det alltid en kamerat som dro meg opp. Jeg bygde en kano som jeg trakk med seilduk. Den tok inn så mye vann at den egna seg dårlig for langturer.

Jeg tok åttende klasse i tillegg på Seiersten skole. Etter skolen begynte jeg i kølabua til Ole Johansen i Drøbakgata. I dag heter det Pretoriusgate. Jeg harpa koks og skar opp bakhun som det gikk mye av på den tida. Jeg sæla på Brona og kjørte ut køl til svartkomfyrene rundt på kjøkkenene.

Jeg jobba fra åtte til seks. Jeg rakk såvidt å få av meg den verste møkka og skifta klær før Aftenskolen som begynte halv sju. Johansen hadde en liten National. Jeg lærte forskjell på kløtsj og brems og runda Rasmushjørnet i 1931.

Senere begynte jeg som sjåfør hos Borgaas der jeg var til etter krigen. Vinteren -41 og -42 var jævlige. Det var ikke varmeapparat i bilen. Jeg gned høl i isen på frontruta med ei lita pose salt. En Oslotur beregna vi til to hektoliter knott.

I 1945 begynte jeg i kommunen. Jeg kjørte plauen den gang det var snø om vinteren. På varme sommerdager kjørte vannvogna gjennom gatene med en barbent ungeflokk etter. Når runden var gjort, var gata like støvete. Jeg fikk tips om at de trengte folk i brannvesenet. Flere av de eldre skulle gå av med pensjon. I 1947 begynte jeg som brannmann på brannvakta på brygga. Ennå husker nok mange den enetasjes bygningen med tårnet. Der tørka vi slangene, hvis det ikke var vinter, og de var blitt stivfrosne. Da tok vi dem inn i varmen på stasjonen. I garasjen var det plass til tre biler og en kommunal hest. Den ene bilen var en lastebil i kommunens tjeneste.

Brannbilene var av merket Magirus. De var åpne. Både han som satt ved rattet, han som ringte med bjella og fire mann på hver side langsetter, satt i det fri. Bilene hadde sirene, men når klokka klang i tillegg, ble hestene i bytrafikken skremte og ville springe ut. Magirusen hadde mindre stiger på taket og i tillegg hadde vi en vogn med en stige på 14 meter som vi sveiva opp for hånd. Før spente de hest foran vogna med stigen, nå hekta vi den etter brannbilen. Først i begynnelsen på 50-tallet kom de første stigebilene.

Gamlekara på stasjonen, Lars Grimstad, Anker Thoresen og Alf Jansen, husket den gangen hestene dro dampsprøyta. Seletøyet hang oppe i taket. Når alarmen gikk, trakk de i en snor og det datt på plass. Så var det å tenne fyr under kjelen og om et par øyeblikk gnistra hestehovene over brostenene mot stedet der andre gnister herja. Jeg tenkte det måtte være synd på dyra: Først dagen lang i den lune stallen og så ett, to, tre var det å legge i vei i vinterkulda.

Alarmen kom til vaktrommet. Av og til over telefon: nr. 1234, men oftest fra brannmeldere som fantes overalt i byen: Knus glasset, trykk på knappen og bli stående ved apparatet. Misbruk straffes. På torvet var det brannmelder, i Bakgata, flere i Nygaardsgata og så videre. Ved Phøniks var det to, en ute og en inne, det samme var det ved fengslet i Gamlebyen. På signalet, prikk, strek, visste han som hadde vakt ved apparatet, hvor alarmen kom fra.

Vi var åtte mann på vakt. På natta sov vi i et seksmanns- og et tomannsrom. Vi lå i køyer, med trøya og buksa på, og støvlene ved senga. Jakka, hjelmen og beltet med øksa hang på rekke og rad ute i garasjen.

På morran klokka åtte mønstra brannmester Starum styrkene. Noen skulle ordne bilene, andre ut og kontrollere hydranter og brannkummer og brannmeldere. Hydrantene er vekk. De var fine å hoppe bukk over og kople slanger til, men frøs ofte på vinterstid. Kummene var isolert med treull og tålte kulda best.

På oppholdsrommet i det vesle enetasjes murhuset hadde vi kokeplate og bord og stoler og bokhylle. Jacobsen på Lykkeberg hadde skjenka bøker til brannvakta: Ibsen og Bjørnsons samlede verker. Om de ble mye lest er jeg ikke sikker på. Ellers spilte noen sjakk og noen bridge og noen leste Fredriksstad Blad og andre Demokraten. En gang imellom så vi brannsjefen sjøl, byingeniør Roald. Den daglige drifta la han seg ikke opp i.

Jeg begynte med 200 kroner måneden pluss uniformgodtgjørelse. Vakta var en dag fra åtte til åtte, så en dag fri, så to dager på vakt, så en dag fri. Jeg har opplevd å ha vakt jule- og nyttårsaften fire år på rad. Vi bytta gjerne på slik at vi kunne gå hjem og spise, og veldedighetsforeninger sendte vel også noen godsaker med velsignelse ned på stasjonen.

Det fantes også en rekke småstasjoner rundt i byen. Det var nærmest skur med en håndvogn med stige, slangeruller og annet tilbehør. På Nabbetorp fantes en slik innretning, i Vaterland og på Trosvik likeså og flere andre steder. Det var frivillige, gjerne mannfolk i satt alder, som skulle stille ved stasjonen ved brann. De hadde ei klokke hjemme, på kjøkkenet eller soveværelset, som ga signal når ilden var løs. De hev seg i klea, og skyndte seg bort, fikk ut utstyret og trilla i vei. Karene hadde ei lita godtgjøring for klokka og betaling for hver gang de rykka ut. At noen fikla med fyrstikkesken for å øke inntekten, tror jeg ikke noe på. Heller ikke på historien om den kommunal pyroman som var populær på 60-tallet.

Flere steder var det plundersamt å nå fram. Når det brant på Østsida, trykte vi på en knapp på stasjonen. Det var ei klokke i bua ved fergestedet, og fergekællene sørga for at Govakker Maren lå klar til å frakte bil og mannskap over.

Til Kråkerøy var det spesielt kronglete, med den små ferga som gikk med en wire rundt ei nokke. Var det brann på Kjøkøy, kjørte vi til Trolldalen der det venta en båt som var varsla på forhånd.

Jeg har ofte fundert over at det ikke brant oftere enn det gjorde før i tida. Det var masse knastørr, gammel trebebyggelse, og folk brukte åpent lys når de skulle i kjeller og på loft. På juletrea brant stearinlysa, men jeg har inntrykk av at det er flere branner nå med de elektriske når folk skrur ut ei av pærene istedenfor å dra ut kontakten. Men det var de som prøvde å spare penger ved å reparere sikringer med sølvpapir fra sjokoladen. Slikt blir det brann av.

Før jul var det smultgryta som forårsaka brann. Ett, tro, tre tok den fyr, folk pøste på vann og det brant enda mer og så var det bare å varsle brannvesenet. Fra signalet gikk hos oss til vi kjørte ut, gikk det ikke mer enn høyden tre minutter.

Når vi kom fram, var folk både fortvila og letta over at de fikk hjelp. Første budet da som nå: Se etter om det er folk igjen i huset. Iallfall en gang ute på Gressvik har jeg redda ei lett antrukket frue ut vindusveien.

En sjelden gang opplevde vi at folk brant inne. Det er gassen som dreper, så gjør varmen resten. Vi fikk engang ut ei dame som var brent ihjel oppe på Nabbetorp. Det var som å se ei forkulla trerot.

Den største brannen jeg har vært med på å slokke er vel da Gressvik Bruk brant. Da vi kjørte utover, så det ut som hele Onsøy sto i flammer. Det var hus på hus og plankestabel på plankestabel som brant. Varmen var enorm. Det blåste stiv kuling. Det gjorde ikke saken bedre. Klea frøs til is, så både jakke og bukse sto av seg sjøl foran ovnen på vaktrommet.

Det var også storbrann i en del av trebebyggelsen nedafor hotell City. Det var så varmt at de digre speilglassrutene i hotellet smalt som kanonskudd. Det var spesielt kronglete med gamle gårder med trapper og ganger og kriker og kroker. Midt oppi lå en fargehandler. Det freska på, det.

Åpna du ei dør, kunne varmen slå rett mot deg. Ellers var det mørkt som i ei sekk. Du vet hvor lett det er å slå stortåa borti et bord når lyset er gått hjemme. Nå skal vi ta oss fram på steder der vi aldri har vært. I tillegg har vi røken. Vi hadde røkdykkerapparat. Ikke av den moderne typen, men med kalipatroner som fornya lufta. Plutselig kunne taket komme rasende ned. Da var det best om det var møbler i rommet som kunne ta av. I verste fall kunne du ta deg tilbake ved å følge slangen.

I livsfare var jeg aldri, men det har vært kritisk. Jeg tenker av og til på et par brannfolk, unge, kjekke gutter som mista livet mens de gjorde jobben de var satt til.

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling