Jeg så Blücher komme sigende

– Faenskapen må være tysk, sa en sjømann blant rekruttene. Skuddene i Drøbaksundet grep avgjørende inn i Norgeshistorien. Konge, regjering og Storting kom seg vekk ut av Oslo og tok opp kampen. Just W. Høy opplevde dramaet fra orkesterplass.

– For litt over et år siden (1999) feiret Kystartilleriet 100 års jubileum på Oscarsborg festning. Kongen, forsvarssjefen, høye militære notabiliteter fra inn- og utland med ordensbånd og gullstriper nesten til albuene, var samlet. Det ble sagt mange gode og riktige ord om det som skjedde natten mellom 8. og 9. april 1940 på Oscarsborg. Det viste seg at jeg var den eneste blant gjestene som hadde vært der den natten.

Jeg er Cicignongutt, født og oppvokst i Ove Rammsgate. Far var skipsmegler. Utdannelsen min startet ved Pigeskolen. Den lå omtrent der inngangen til Sentralsykehuset er i dag. Av og til samles de av mine klassekamerater som ennå lever og minnes frøken Mølbachs iskalde, straffende blikk. Respekt er av det gode, men det får da være grenser.

Senere fulgte Den gule anstalt. Pikeskolen var seksårig, jeg begynte allerede som seksåring og var altså to år yngre enn klassekameratene på Den gule. En svær slamp i annen middel holdt meg i anklene med hodet ned ut av vinduet i annen etasje. Under meg var en jernrist. Til avveksling puttet de meg i søplekassen mellom bananskall og matpapir til vakthavende lærer kom til unnsetning.

I tysk hadde vi Georg Klem. Han var drivende flink. Det samme var Paus Grundt, kalt Meter’n, i engelsk. Han var småvokst, hadde diger slipsknute samt hornbriller. Gymnastikklærer Arvid Hansen samlet inn 25-øringer til anskaffelse av målbu på Tollbodplassen. Overrektor, forøvrig også vaktmester, Bilet solgte syvøres wienerbrød og Napoleonskaker i storfrikvarteret.

Etter realartium tok jeg studentfaglinjen på Treider i Oslo, arbeidet en kort stund i fars firma før jeg våren 1940 begynte på Handelshøyskolen i Bergen. Blant medstudentene fantes Agnar Myklebust. Senere er han kjent uten bust i enden. Jeg minnes han som en slags salongbolsjevik, men ellers en hyggelig kar. Noen rykter om hans Casanovatilbøyligheter nådde i hvert fall ikke mine ører. Under en «krisefest», vi kalte det så under krigen, holdt han damenes tale. Talen finnes så å si ordrett i en av hans bøker.

I mars 1940 måtte jeg legge bort bøkene i sosialøkonomi og bedriftsøkonomi. I postkassen lå en innkalling til militærtjeneste. På sesjonen året før hadde jeg ønsket meg til kystartilleriet. Allerede som gutt hadde jeg observert kystartillerister på Rauøy. Det virket ikke som de slet seg ihjel. Jeg møtte opp på Oscarsborg festning, ordrett etter innkallelsen, «renvasket og upåvirket av sterke drikke».

Oscarsborg festning omfattet hovedbatteriet på Kaholm med 28 cm Moses, Aron og Josua, på Drøbaksiden Kopås, Husvik og Seiersten batteriene med noe mindre skyts. Dessuten skulle finnes et torpedobatteri, men det var svært hysj, hysj. På Håøya holdt et luftvernkompani til, utstyrt med vannavkjølte Colt-mitraljøser. Der havnet jeg.

Håøya går bratt opp på sydsiden. Så følger en utflatning som ble brukt til ekserserplass. Høyeste punkt er 213 meter. Vi ble innkvartert i en brakkelignende bygning i 70 meters høyde. Dit opp førte en kronglete vestlandsvei med svinger til høyre og til venstre.

Brakka var semre greier, fra århundreskiftet og den tid og bygget av laftet plank. På mitt rom sov 28 mann. Ved den ene endeveggen var en diger peis. Ingen radio, ingen aviser, ingen kantine. Vi følte oss ganske isolerte ute i ødemarken.

– Hvor mange mann, ropte depotsersjanten ut gjennom vinduet. – Femti! Femti bukser og femti jakker kom seilende. Enhver fikk prøve og bytte og prøve igjen til en fant noe som passet. Vi kom fra alle kanter: Oslo, Sørlandet, Stavanger, Hedmark. Jeg var eneste fra Fredrikstad i kompaniet. Over på festningen tjenestegjorde kjøpmann Fritz Paulsen fra Onsøy og en kar som seilte dekksmann på Go’vakker Maren.

Vi startet med Høyre om! Venstre om! Helt om marsj! Holdt! Deretter fulgte våpeninstruksjon. Mitraljøsene var montert på pivot, det vil si at de var festet til en ring i brysthøyde så våpenet kunne beveges fritt til høyre og venstre og opp og ned.

Vi hadde såvidt blitt varme i den gråbrune ulltrøya da vi natten til 9. april ble vekket av noen veldige drønn. Var det øvelse? Vi opp og ut og opp på åsen. Jeg ser det klart og tydelig for meg den dag i dag.

Et digert krigsskip med sterk slagside kommer sigende inn sundet. Det er flere branner om bord, og vi hører stadig eksplosjoner. – Faenskapen må være en tysker, roper en av oss, en sjømann. De skyter fra skipet, helt planløst, til styrbord, til babord, sporlysgranater farer i alle retninger.

Senere får vi høre: Hovedbatteriet hadde fått inn to treff, det ene i ildledersentralen, det andre i flyhangaren der det var lagret bomber og bensin. Så, med ett, hører vi to dumpe drønn, det var festningens torpedobatteri som skjøt. Langsomt siger skipet helt over på siden. Jeg ser en masse små skikkelser, menn som klatrer opp på skutesiden. Nå går skipet helt rundt og mange faller i vannet, andre kommer seg over på bunnen. Hun går ned, med baugen først, med propellene i været. Helt akter står en kar, han strekker hånden i været til Hitlerhilsen.

Overalt svømte det folk. Snart tok oljen fra skipet fyr. De kaver i brennende olje, mange går ned, andre forsøkte å svømme mot østsiden og Askholmene.

Kaptein Tomten gir beskjed: – Snart har vi flyene her. De første er transportfly, tre motors JU 52 som stryker lavt over festningen. Et par Boforskanoner bak et sandsekkvern over fra festningen skyter. Nesten treff, men bare nesten. På taket av flyene er plassert en mitraljøse med skytter. En av karene knytter neven til mitraljøseskytteren som vinker muntert tilbake.

To lag ble tatt ut til å dra over til festningen og hente flere mitraljøser og mer ammunisjon. Jeg kom med blant de tyve. Mitraljøsene ligger i trekasser. Fenrik Nylenden som ledet oss sier: – Det er første gang jeg ikke har hørt våpenforvalteren klage når vi har kvittert ut våpnene.

På tilbakevei, ned mot brygga, kommer flyene. Det blir ganske tøft. Vi ser bombene, først parallelt med flyet, så begynner de å peke nedover, så faller de, det uler og hviner og så kommer smellene mens jord og sten spruter. Vi kaster oss ned, smyger oss rundt hjørner, løper igjen og prøver å finne skjul. Bombingen blir så intens at vi søker ned i et av dekningsrommene på festningen, ikke ulik kasemattene på Kongsten.

Der nede er samlet soldater, befal og noen kontordamer fra festningen. En bombe faller rett foran jernporten som fyker opp med et smell. En damestemme går i fistel: – Å, gidameg, se å få igjen den døren, da De!

Vi bakset videre med de tunge kassene mot brygga. En av karene får løs mage, det kan hende den beste under slike forhold. Inn i en latrine. Ut igjen litt etter: – Jeg hørte så rare lyder. Kikker etter: latrineveggen er gjennomhullet av mitraljøseskudd. Karen måtte på do igjen. Klokken tolv ble det en pause i bombingen. Vi fikk våpnene om bord på den vesle fergen og over og opp vestlandssvingene til standplassen.

Våpnene blir montert, og nå kommer flyene igjen. De gjør stadig venstresvinger mens befalet vårt skyter, og vi rekrutter holder og styrer de lange tøybåndene med patroner. Flyene er Heinkel 111 med ganske stor glasscockpit. Coltmitraljøsene skyter lange serier. I et av flyene ser vi føreren sige sammen, mens flyet kommer ut av kurs, så tar vel annenflyveren over, for det blir rettet opp igjen. Over på festningen ser vi flammer og røk som stiger til værs.

Etterpå sier kompanisjefen at to fly var skutt ned. Om det holder stikk, vet jeg ikke.

Mot kvelden, da bombeflyene hadde tatt en pause, begynte ting å skje: en parlamentær med hvitt flagg, forhandlinger. Såvidt jeg vet, skrev kommandanten aldri under noen kapitulasjonserklæring. Vi skulle få fritt leide, ikke måtte gå i krigsfangenskap og offiserene måtte ikke gi sitt æresord på ikke å gripe til våpen igjen. Det norske splittflagget skulle henge på den ene flaggstangen i nøyaktig samme høyde som det tyske.

Vi ble gående på fortet ennå noen dager. Jeg tror sannelig vi fortsatte med litt eksis også. Blant tyskerne som dukket opp, hadde en gasbind surret rundt halsen. En offiser for løs på ham: – Visste han ikke hva som passet seg en tysk soldat? Hva var dette for et antrekk? – Melde gehorsamst, sa tyskeren, jeg lå og svømte i vannet og ble så forkjølet. Det fikk gå for denne gangen. Han var heldig. Mange av kameratene hans var ikke det. De druknet i isvannet. Våren kom sent det året.

Sørover kom jeg ikke. Det foregikk kamper. Fredrikstad var bombet sønder og sammen, kunne ryktene fortelle. I alt falt det fire bomber. Jeg ble gående pengelens i Oslo. Det ble opprettet et kontor der en kunne få noen kroner. Jeg fikk til og med bilde i Dagbla’: Dimittert norsk soldat.

Omsider kom jeg hjem. Etter kampen på Oscarsborg var over, hadde jeg tatt meg en tur på stranden. Blant drivende olje og lik fant jeg en tysk offisersjakke med striper i gull, jernkorset og hele stasen. Jeg tok den med meg hjem. Far for opp: – Er du gal, gutt! Vet du ikke at du kan bli skutt som franktirør. Så bar Høy senior jakken ned i kjelleren og kastet den i fyren.

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling