Da gammelordføreren var guttunge

I elva bodde nøkken. På verket brølte Børjærn. – Politikk er farlige greier, Roald! rådet Fritjof Urmaker. Roald Halvorsen tok sjansen.

Vi bodde i annen etasje i huset i Verkengata. I første bodde bestefar og bestemor. I dag heter gata Johs. Bergersens vei. Jeg var ti år da stortingsmann Bergersen døde. Presten sto på gårdsplassen og talte. Etterpå ble det totalt kaos. På Selbak fantes så å si ikke biler, bortsett fra drosja til Ingvald Andersen og kjøretøyet til dr. Eilertsen. Dr. Gregersen kom i hest og vogn.

Nå kom det så mange biler med stortingsfolk fra Oslo at de måtte opp til teglverket for å få snudd, og de to hestene foran likvogna til Reidar Kjølberg ble utålmodige og stampa og skrapte med hovene. Vanlige folk nøyde seg med en hest foran vogna. Men foran gikk alltid to mannfolk og bar floromvundne marskalkstaver.

Jeg kom til verden i 1928. Jordmor Olsen på Torp hadde meg med i veska si. Det første jeg kan huske, var når de rev hønsehuset til bestemor for å utvide kassefabrikken. Bestefar hadde arbeida på bruket, men starta for seg sjøl og leverte kasser til blant annet Porselensfabrikken. Kassene frakta han ned elva med den store snekka si. Nå måtte hønsehuset vike, og bestefar hogg hue av hver eneste høne, og etterpå flaksa de hueløse fuglene bortover. Da var jeg tre år, har tanta mi fortalt.

De aller fleste i Verkensgata arbeida på Borge Teglverk & Co eller Selbak bruk. Far min var på verket. Han starta ved stryka, men ble senere brenner på ovnen. Vi guttunger fløy stadig borti verket. Det var mye å se på, både rørstryka, stenstryka og der de pressa taksten, var interessante greier. – Pass dere, så dere ente kommer bort i remmane, formante de voksne. – Ha dår vekk, ellers sender jeg lensmann på dår, trua formann Børjærn.

Ræbbeguttene, Karl, Erling, Edvin og senere Jon, jobba på verket. De var sterke som okser og snille som lam og flinke arbeidsgutter. Den eneste var Erling som kunne skeie litt ut. Ved siden av oss var butikken til Hans Thorvaldsen, der han solgte sjokolade og tobakk og blader. Thorvaldsen var liten av vekst. En gang hadde Erling tatt et par drammer for mye. Han kom inn, løfta Thorvaldsen over disken og satte’n ned på andre sida. Det var ikke for å være slem. Han bare fikk det for seg.

Stadig var det kriser av et eller annet slag i gata. Det ble streik på verket, folk ble sjuke eller ble gående uten arbeid. I huset på nedsida av Skåninggården var det smått stell. Mange unger var det og mannen i huset hadde tuberkulose eller tæring, som folk sa før. Innimellom klarte han å arbeide litt på verket, ellers hadde de ingenting å klare seg med. Folk hjalp til og stilte opp. Til jul og ellers når det trengtes, var de bortom med mat eller et og annet plagg til ungene. Birgitte, bestemor til Øivind Dahl, gikk stadig i spissen for å hjelpe folk som hadde det vanskelig. Et hus brant, forsikringa var ikke rare greiene, mannfolka gjorde dugnad så de fikk opp ei huskule.

Ei gutt og ei jente skulle gifte seg. Medgiften var ikke nåla i veggen og gutten var heller ikke sterk i pengepungen. Folk ga dem nyttige ting i presang: Et fag gardiner, ei kjele, et vaskebrett.

Når noen døde, sørga hele gata, og folk hjalp til å få han eller henne i grava på en pen måte.

Siste utvei var Sandersen. Han hadde kontor til venstre i første etasje i Det hvite hus på Selbak. Det ble sett på som en skam hvis en arbeidskar fra verket eller bruket måtte gå inn den døra.

Sandersen var upopulær. Ofte fikk folk matlapper og måtte møte opp i butikken med matlappen i neven. Trengte en familie 50 kroner for å slå seg igjennom, ga Sandersen 25. På sett og vis var han likevel på de fattiges side. Jeg har sett skriv hvor han ber pent formannskapet via ordføreren bevilge såpass at det ble litt å feire jul for.

Folk satte tæring etter næring. Det måtte de. Trengte en familie en seng eller sofa, gikk de til Mariussens snekkerverksted på Selbak som hadde tegninger og mål. Sofaen tok de på avbetaling. Det samme gjaldt klær. Agenten gikk runden. To og en halv krone lå klar på kjøkkenbenken.

Konfirmasjonsdressen min, samt hatt og kalosjer, ble kjøpt på avbetaling. Etter at jeg var konfirmert, begynte jeg som altmuliggutt i trykkeriet hos Arne Storm. Der hadde de skikken at de ansatte første juledag gikk på bena til høymesse i Ullerøy kirke. Jeg gikk i konfirmasjonsdressen, hatt og kalosjer. I kirken var det så varmt at jeg måtte sparke av meg kalosjene.

Gutta i gata var Kjell Hansen, Rolf Nilsen fra Stengården, Ivar Jonassen og Willy Abrahamsen. Willy sto i mål. Laget kalte vi Lokke Verket. Jeg aner ikke hva det betyr. Vi spilte mot Røtta Lur. Røtta er Selbakmål for Rotta. Lur er et sted der Selbak samvirkelag ligger i dag. Kjell Hansen ble godtatt, sjøl om han bodde på grensen. Gutter fra Selbak ble ikke akseptert. De greide aldri å få samla et lag der nede. Det var for mange butikker og for få guttunger. Kampene kunne vare en tre, fire timer og ende 28-30.

I sivet nedom jordhaugene i Gropa snek Hjortefot seg. Vi hadde spikka til revolvere og skjøt: Pang! Du er død. Inspirasjon var å hente på Selbak kino: 25 øre for barn på fredager og lørdager. Hans Sture sto i døra og rev billettene. Tom Mix og Rin Tin Tin flimra over lerretet. Etter The End sala vi opp hesten utafor og red hjemover i solnedgangen. Vi klaska oss på baken: – Hei Silver, vil du gå!

Vi var mørkeredde. Kom vi forbi en port til et hus der det nylig hadde dødd et menneske, brukte vi sporene. I huset ved siden av oss hadde det nylig vært begravelse. Tanta mi skremte: – Er du ikke snill, kommer Lene og tar deg.

Vi slo leir i Gropa, tente opp bål og satt i ring. Vi fortalte nifse historier vi hadde hørt. Til slutt var vi så redde at vi holdt på å grine. I elva bodde nøkken. Når vi var små, formante mødrene: – Går du ned til elva, kommer nøkken og tar deg. Vi fanga små ål under stener og råtne plankebiter. Inne på kassefabrikken tok onkel en plankebit, spissa’n i ene enden, bora i et høl, satte i en pinne og ordna til papirseil. En julaften fikk jeg en papirlapp. På den stod: Se bak døra! Onkel hadde snekra en stor, ordentlig seilbåt til meg.

Jeg lærte å svømme fra brygga til kassefabrikken. Onkel eller en eldre bror holdt meg under haka, og så slapp jeg meg. Karstykket var å svømme over elva. Vi gikk opp til tømmersoppene ved Torpefabrikken og svømte rett fram. Strømmen tok oss så vi endte ved Nøkleby. Vi gikk opp til Kiærebruket og svømte tilbake og havna ved brygga til Halvorsen.

På vinteren seilte vi på isflaka. Ferden gikk langs elvekanten fra Torpefabrikken til Selbakbrygga. En gang kom en steamer og tok oss med utpå. Vi hadde med oss katta til Eli Murærn. Den fløy i hæla på oss støtt. Det gikk i full fart nedover elva. Det så stygt ut og vi var redde. Vi ble redda av Nabbetorpferga. Vi bar katta med oss hjem.

En gutt drukna i elva. Han var god til å svømme, men de sa han hadde fått et illebefinnende. Oppe ved Torpefabrikken var ei bakevje. Av og til fant de lik i evja. Jeg så en dame, hun var halvveis oppløst, hun var blå og fæl. Lensmann hadde jobben å ta opp lika.

Foruten å være lensmann, var lensmann Østbye blant annet auksjonarius og forsikringsagent. Han hadde ærend til bestefar og skulle bespises. Det var dekka på i kjøkkenet, og jeg satt på veakassa og glante.

Nede på Selbak patruljerte tre poliser: Moen, Karlsen og Lien. De tok seg mest av fullikæller og en og annen koneplager. Kællen kom hjem og ville ha penger til dram, og kona nekta og så fikk hun seg en omgang. Sjøl har jeg aldri sett slagsmål, men vi ble advart mot Torpelunden. Der var det livsfarlig. På mine eldre dager ble far sjuk i magen. De opererte’n og fant sammenvokste tarmer. Far fortalte etterpå at han var blitt sparka i magen i et slagsmål i unge dager.

Far var glad i en dram, men alt med måte. Han og onkel og noen kamerater og jeg dro på det de kalte fisketur. De la til i forstaden og langa inn ei kasse bayer og putra utover. Jeg fiska, og de voksne forfriska seg. Fikk jeg en hvitting, hadde onkel primus i båten, og vi fikk i land og stekte fisk som tiltugg.

Noen i miljøet skilte seg ut: Richard Prinsen het en. Litt enstøing, jobba på Selbak Brug, hadde en del rare ideer. Han var prinsen til Karl Sago, også en sliter med evner utenom det vanlige til å lese over folk med gikt og vondt både her og der.

I Storgata, senere i Emil Mørchs vei, hadde Fritjof Urmaker verkstedet sitt. Skulle du skifte fjær i ei gammal vekkerklokke eller få utført et inngrep i et kostbart gullur, kosta det det samme: – Kroner fem, takk.

Urmakeren tok seg en øl med kamerater på bakrommet og hadde ideer og tanker om samfunnsliv og samfunnssystem. Da jeg hadde starta i politikken, kom pekefingeren: – Hold deg borte fra det der, Roald. Det er farlige greier du gir deg inn på nå.

Men det rådet fulgte jeg ikke.

Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling