Gunnar Andresen i høygear
Fødende kvinner, fullikæller, forventningsfulle brudepar og folk flest. Gunnar slo på taksameteret. Å kjøre gamle og syke julekvelden varmet hjertet til drosjesjåføren.

Julaften sto jeg ute i gården og lytta. Så hørte jeg bilen nede i veien. Far kjørte inn på gården og satte bilen i garasjen. Da var det jul.
Helt fra jeg var liten, fabla jeg om biler og båter. 17 år gammel mønstra jeg på M/S Topeka ved Øra. Far fulgte med til gangwayen: – Nå har du fått det som du ville, Gunnar. Sjøen hadde lokka andre i slekta. Bestefar var seilskuteskipper. Far min, Johannes Andresen, sto om bord hos bestefar. Etter noen måneder viste det seg at han var sønn av skipperen. Mannskapet nekta å tro det. Far min fikk like mye kjeft som de andre om bord.
Far dro til Galapagos for å fange skilpadder og legge dem på boks. Det ga lite av seg. Han dro hjem og begynte i steden å frakte folk. Bror til far var skipper på en båt i Den norske Amerikalinje. I 1937 hadde han med seg en svart Plymouth i lasta. Den gikk i drosjetrafikk fram til etter krigen.
Bilen var en seksseter med to klappseter ved behov. Karosseriet var solide saker. Motoren var det dårligere med. Etter en 70-80 000 km måtte den overhales. – En Oslotur tar tre dager, pleide far å si. – Første dag til forberedelsene, andre dagen kjører jeg og tredje dagen reparerer jeg bilen.
Far var god kompis med Halstensen som hadde et lite verksted oppe ved Rolvsøyveien. Han fikk låne verktøy og gode råd og gjorde mye sjøl.
Far og bilen sto på den nederste delen av torvet, mellom Vestsidens apotek og transformatoren. Benevnelsen Tråkka kom av at på vinterstid stilte sjåførene i sko og raggsokker og botforer utapå der igjen og tråkka fram og tilbake for å holde varmen. Bu fantes ikke, og ingen hadde råd til å sitte i bilen med motoren i gang. Det forekom at far kom hjem på kvelden med en fortjeneste på 0,00 i lommeboka.
Senere flytta drosjene bort til bensinstasjonen der Ilebys blomster holdt til senere. Neste stopp var ved kjøttbasarene, så til vis-a-vis det gamle politikammeret, så tilbake til ved kjøttbasarene der gutta varma seg i bua de hadde overtatt etter tobakkshandler Gulliksen. Til sist var tråkka der Brage Fram-bygget kom, men da er jeg langt framme i min egen tid.
Under krigen ble Marentius Hansen og far enige om å montere karbidgenerator på en av bilene og kjøre annenhver dag. En vinter lå isen til Strømtangen fyr. Jeg har hørt at en gang kom fyrvokteren ned på tråkka og ville ha drosje hjem.
Lastebilene kjørte på knott. På siden av generatoren var ei lita luke med spjeld for trekkens skyld. På Gressvikskolen hadde læreren sagt at han ville kakke oss i hue med pekestokken hvis vi ikke var snille. Likevel klistra vi ei pappskive mot hullet så varmen slokka og motoren stansa og sjåføren ut og vi løp som hadde vi rakker’n i hælene.
Første gang jeg holdt i et ratt, var i Plymouthen oppover Veumveien, sammen med far min. Far skjøv seg helt over på sida så jeg fikk tak med begge henda. Så snart jeg så en sjangs, tagg jeg meg med William Olsen og Eriksen på Gressvik når de kjørte ut varer til folk.
Da jeg var ferdig med skolen, jobba jeg i Ivar Hansens sport- og fargehandel. Jeg trena med den små Opel Olympia varevogna, først inne på gården og så ute på veien. Kontroll var det sjelden eller aldri.
Det ble fortalt at bilsakkyndig Rasmussen spurte en stakkar: – Hva vil De gjøre, min gode mann, hvis De møter et tog på Skårasletta? – Da ville jeg ha kjørt ut på jordet. – Det går ikke noe tog på Skårasletta. Kom igjen om en måned, sa bilsakkyndige.
Med meg gikk det greitt. «Medbringende egen bil», som det sto i innkallelsen, kjørte jeg sakkyndige til meieriet ved bussholdeplassen der han kjøpte en flaske melk, og tilbake igjen. Dermed hadde jeg sertifikatet i neven. Det var i 1950. Jeg hadde akkurat fylt 18 år.
Jeg begynte med å kjøre lastebil for Simon Tvete. Det hendte vi kjørte ut likkister for Onsøy Likkisteforretning. Av og til måtte jeg være med og legge ned. Det likte jeg ikke noe særlig. Senere kjørte jeg for Gunnar Dahle. Vi henta tømmer fra Indre Østfold til Gressvik Bruk. Innimellom vikarierte jeg for far min.
I 1964 bestemte jeg meg: Nå begynner jeg for meg sjøl. Kona var pessimist: – Vi kommer til å sulte ihjel. Etter hvert gikk det tålelig bra. Første bilen var en Mercedes Diesel 180 D, 1957 modell. Senere har det gått i Mercedes og Ford.
Til å begynne med måtte du bestille bilen etter bildene i brosjyra. Simon Tvete hadde bestilt en fransk lastebil. Han gråt da han så de firkanta skjermene. Jeg hadde bestilt en 17 M fransk Ford. Dægern, tenkte jeg, noe så stygt med de ovale løktene og forskjermene som begynte helt bakfra.
Johan Kjeldsen og Ragnar Josefsen hjalp meg til rette første tida: – På det hjørnet må du kjøre forsiktig, den der bakken er lei på vinteren.
Påslaget på taksameteret var 1,10. En tur, la meg si til Fagerliveien, kom på 3,40-50. Folk holdt fremdeles godt på lommeboka. Jeg kjørte ut på morran og satt bak rattet til kvelden. Det hendte at resultatet var et par tiere.
På lørdager spanderte danselystne par drosje til Svalerødkilen, Larkollen eller Forum i Sarp. I løpet av en helg kunne jeg kjøre inn en 300-400 kroner.
Noen av fiffen var faste: Skipshandler Torgersen var en, tannlege Svanæs en annen, gullsmed Pettersen en tredje og sønn av Hartvig Sørensen den fjerde.
Det var fremdeles ikke vanlig at folk hadde bil. Når det var bisettelse, kunne vi møte opp en 3-4 biler i slengen inne i gården på St. Joseph. Derfra kjørte vi familie og venner til kapellet.
Det fantes ennå ikke krematorium i Fredrikstad. De som skulle kremeres, måtte kjøres til Moss. Begravelsesbilen kjørte foran og vi etter. Bilene som kom mot oss, kjørte til siden og stoppa. Slikt hender ikke i dag.
En sjåfør på en begravelsesbil, navnet vil jeg ikke ut med, lærte aldri å bruke riktig gear. Opp i bakken til kapellet på Leie gikk det helt gærnt. Først et hopp, og stopp, så et nytt forsøk og hopp og stopp igjen mens kista med den avdøde bak for hit og dit og fram og tilbake helt til kiste og mann og bil var oppe og framme.
Bryllupskjøring ga penger i kassa. For det første hadde vi 25 kroner for bestillingen. «Sjåføren har å møte med ren bil», het det i reglementet. Så var det å vente utafor kirken mens taksameteret tikka og gikk. Deretter til Bjørnulf eller Solem for å ta brudebilder. Det kunne også ta sin tid. Til slutt til bryllupsfesten og kanskje til slutt hjem til de nygifte. Jeg har aldri opplevd at kranglinga starta i drosjen.
Telefonen ringte: – Er det drosjeholdeplassen? Fødende kvinne i Viker trenger drosje til klinikken. Ut og hente: – Kjør fort, sjåfør, vannet har gått, sa dama. Gjennom Gressvik sto pila på speedometeret på langt over de tillatte 50. Det jamra i baksetet: – Nå har jeg i buksa. Jeg ble vettaskremt og tråkka gassen helt i bånn. Foran St. Joseph skrek det i bremsene, du så bare hæla på meg inn døra. Resten tok søster Marcia seg av.
Langturer ga penger i kassa. En ekstra kald vinter var det måka vei på isen til Hvaler. Jeg tok turen med en Hvalerkar som skulle hjem fra sykehuset. På vei ut så jeg både den ene og den andre bilen stå stille på isen med motoren i gang, og vinduet rulla ned. Det var folk som pilka og forente det nyttige med det behagelige.
Til cupfinale i Oslo spanderte kjøtthandler Halvorsen drosje tur retur for seg sjøl og fire kamerater. Betaling kroner 100 pluss billett til kampen. Attpåtil seira Fredrikstad.
Jeg sto på tråkka da en kar kommer bort: – Kan du ta en tur til Danmark i morra klokka ni? Jeg: ? – Jo, sa han, mora mi har søstra si i Danmark, og nå har jeg lova ho at vi kunne dra sammen og hilse på.
Karen var sjømann og hadde tjukk lommebok. Fredag morran starta vi. Det gikk i rolig tempo gjennom Skjærviken, til jeg tenkte på de 120 mila jeg hadde foran meg og satte opp farten. Mor og sønn ble levert ved ferja til Fyn. Tilbake var jeg lørdag kveld. Da var jeg så dødstrøtt at jeg nesten ikke klarte å sove. Hele turen kosta kroner 900.
Stort sett har det gått greitt. Jeg har kollidert en gang, det var selvfølgelig en oslokar og han hadde skylda. De aller, aller fleste av kundene har vært hyggelige mennesker. Litt spy har jeg eller kona tørka opp. Han som tok fram snurrebassen i bilen på vei til Torp, tissa mest på seg sjøl. Et par karer som jeg hadde i ryggen på meg og ville til Bede, kasta jeg av på torvet i Sarpsborg.
Det var en kar, en litt sær type, som likte å skremme. Han bodde ute i Onsøy. Vi kjørte utover: – Du er redd nå. Når vi kommer inn i skogen, tar jeg deg. Han gjorde ikke en flue fortred.
Før var det slik at du måtte ringe til tråkka eller til drosjeeieren. På Kråkerøy var det Hans Huken som satt bak rattet. Over i Gamlebyen tok gutta i det vesle skuret nede ved fergestedet telefonen. Stangeborg fikk i stand drosjesentralen. Først lå den i annen etasje i gården ved siden av Grand Hotel. Ved telefonbordet satt Inger Ofstad og formidla bestillinger. På julaften fikk vi konvolutter med ruter der vi skulle hente og bringe gamle og syke. Jeg kom sent hjem, men det var trivelig kjøring.
Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling