Høyt i toppen den blanke stjerne

Med juletrefot på 125 meter lyste grantreet over Ørasenderen julen inn i Fredrikstad. Leif Gjære sendte det glade budskap ut i eteren.

Jeg er fra Ålen, Trøndelags nestvakreste bygd. Den vakreste er Selbu. Da jeg var fem år, ble far drept i gruva. Jeg husker at jeg satt og holdt på kista på toget hjem fra sjukehuset på Røros. Mor satt igjen med seks ukonfirmerte barn. Vi holdt møte: – Skulle vi gå på fattigkassa? Vi besluttet å prøve å slå oss gjennom. Etter mye om og men klarte mor å få 33 kroner måneden av riksforsikringen.

Skolegangen var elendige greier. Ville du lære noe, måtte du greie det sjøl.

Arbeidsledigheten var total. Da hungersmarsjen fra Trondheim gikk gjennom bygda, slang jeg meg med til Røros.

Kameraten min og jeg var skeidarryss i Kjørligruva for ei luselønn. Vi ba om å få bedre betalt. – Nei, sa sjefen. – Da streiker vi, sa vi. Gjennom vinduet så de vi tok syklene våre. De vinka oss inn. Vi fikk pålegget.

Jeg jobba i reguleringa i NSB, jeg bygde kraftledninger og var på anlegget på Nordlandsbanen. Jeg har kjørt tømmer, skodd hester og bygd hus. Krigen kom. Todtene var etter meg. En kamerat og jeg dro på ski mot Sverige. Vi gikk akkurat klar av en tysk militærpatrulje.

Over grensa ble det Kjesäter, Mossebo og reservepolitiet. Jeg havna i sambandet. De svenska flickorna likte norske gutter. – Jävla norrbaggar, sa pojkarna.

Den tekniske utdannelsen fikk vi ved Örebro og Stockholm. Til eksamen: Gå igenom och förklara huvudtelefon- och telegrafstationen i Stockholm.

I mai -45 hadde vi lastet opp og gjort oss klar. Beskjeden kom: Tyskerne har kapitulert i Norge. I Oslos gater raste frontkjempere rundt og skjøt i øst og vest. Jeg kom bak en gærning i Kirkegata: – Slipp pistolen! Han slapp.

Året etter søkte de etter tekniker ved Fredrikstad Kringkaster. Jeg fikk jobben.

Veien ut til Øra, en aprilkveld i 1946, var islagt og kronglete. Første natta sov jeg på en feltseng på stasjonen. Vennlige fru Wiggen skaffet meg hybel. Kone og barn var fremdeles i Trondheim.

Første familieleiligheten var under et skråtak i Torsnesveien. Om morran var det is langs veggen. Deretter flytta vi inn i annenetasjen over Roppestad på Kongsten. På femtitallet bygde jeg huset jeg bor i nå her i Kirkeveien. Jeg skjøt sjøl ut tomta og brukte 11 dynamittgubber om gangen i borehøla.

Fremdeles sto den gamle trebygningen der Fredrikstad på mellombølgen hadde holdt til før. Kringkastingsbestyrer Henry Helland hadde stadig vekk leiligheten sin i annen etasje. Senderen var nå flytta til det nye murhuset der en fløy var ferdig, og de hadde gått i gang med den andre. To 10 watts kortbølgesendere var forlengst på lufta, mens de drev og installerte storsenderen på 100 kilowatt fra Radio Corporation of America.

Ingeniør Ekroll fra Telegrafverket var bas. Det var mye å holde styr på. Vi spurte Ekroll om råd. Han gjorde seg et ærend i kjelleren, bladde opp i koblingsskjemaer og tabeller, kom tilbake, så ut i lufta og sa: – Det må da enhver forstå.

På laget da jeg begynte, var Ansnes, Mathiesen og Kvaleng. Senere kom folk som Kalland, Werge Olsen og Hauge. Kringkastingsbestyrer Helland var et prektig menneske og en god sjef. Festmann og høyremann i fredelig sameksistens med kommunist Ansnes. I alle fall hørte jeg aldri et uvennlig ord falle mellom dem.

Mellombølgesenderen var det lite bry med, den stod og putra for seg sjøl. Kortbølgen krevde påpasselighet og nøyaktighet for at sjømenn i Det indiske hav og utflyttede nordmenn i Dakota skulle kunne høre nytt fra gamlelandet. Omstillingen av stråleretningen skjedde manuelt med det vi kalte karusellen. Vi dro rundt en sveiv og hekta på ledningene for hånd.

Antennetilknytningen til 13 meter senderen het aldri annet enn skafottet. Navnet passa i grunnen bra. Ved en misforståelse tok jeg med begge hendene i den strømførende antenneledningen. – Er det noen som steker flesk her, spurte en tekniker.

Kortbølgene strålte ut fra teppeantennen, og mellombølgen fra den høye masta på 125 meter. Sjef for mastegjengen var Owesen. De halte og dro og fikk opp en mast. Helland gned seg i hendene: – Nå står den som den gjorde i gamle dager. Ansnes: – Skynd deg hjem!

Det var et rikt dyreliv ute på Øra. Vi så elg, et og annet dådyr, fasaner som spankulerte mellom mastene, hare, rev og grevling. Mer enn en gang traff jeg på rev eller grevling som hadde forvillet seg inn i kjelleren når døra sto oppe.

På jordene beita dyra til gårdbruker Nybøle. En gang fløy et par hester ut og satte kurs for stasjonen. Jeg fikk stagga dem med et godt tak i hesteøret. Dyret ble skremt. – Nå gir du den ikke juling, formante jeg bonden.

Vi fikk å gjøre med andre bølger enn de fra senderne. På nattevakta ringte telefonen fra Phoenix eller Odd Fellow: – Vi trenger skyss hjem. Opp i bilen til Helland for å hente en festglad kringkastingsbestyrer samt ditto sorenskriver Christian B.

Teknikerlønna var 500 kroner måneden. På fritida solgte jeg Pfaff og Elna symaskiner til byens husmødre. Elna gikk det mest av for den kunne sy i makko. Jeg lånte jordfreser av fru Wiggen og freste opp Lisleby Idrettsplass og haver i distriktet for fem kroner timen.

Vaktsjefen hadde dobbelt så stort radiotillegg som teknikeren. Jeg mente at det var urettferdig, vi gjorde samme jobben. Vaktsjefen så på meg: – Hvis vi får samme lønna, så er vi ikke mer enn dere.

En gang slo lynet ned i mellombølgesenderen. Det gnistret og spraket, og vaktsjefen ble så redd at han fløy ned i kjelleren. Jeg ordnet opp med et pulverapparat. Snart var Fredrikstad mellombølge på lufta igjen.

Vi var ute på oppdrag. Jeg kjørte hjem i den gamle Chevroleten min med 20 tommers hjul. Det skranglet forferdelig. Jeg stoppet. Jovisst, en kollega hadde puttet en neve skruer innenfor hjulkapslene. Som hevn tok jeg en sykkelslange og tredde over eksosrøret på vaktmester Pedersens bil. Det brølte forferdelig bortover Torsnesveien. En gjeng av oss møttes jevnlig til sokkefest hos en kollega på Kongsten. Han som bodde i første etasje var avholdsmann.

Den kalde krigen var ikke å spøke med. Porten skulle være låst, så russerne måtte ringe på. Helland og en til drev og dundret og skjøt på skytebanen ved Gansrød. De gjorde seg klar til å forsvare stasjonen. Det var hysj-hysj. Vi visste om det alle sammen. Vi så geværene i skapene.

Helland var oppfinnsom. Sammen med teknikeren dro han ut i tøff-tøffsnekke i Hvalerskjærgården, gikk i land på holmer og skjær og formidlet bølgeskvulp og måkeskrik og intervjuer med lokale notabiliteter.

Han arrangerte kamp mellom Fredrikstad og Sarp i fotball. Ikke på stadion, men på veien mellom byen der utposterte spillere fra FFK og SFK med ballen som stafettpinne, konkurrerte om å komme først i mål. I felten hadde kringkastingsbestyreren plassert reportere som meldte hesblesende inn til teknikeren på Telegården som sendte derfra på linje ut til Øra. Fredrikstad vant og etterpå var det fest, først i Gamlebyen, så nachspiel i privaten hos Helland til teknikerstaben så sjefen vel til køys.

Høymessa i Østfolds kirker skulle gå over riksnettet. En mikrofon på alterringen, en på prekestolen og en over skibet skulle fange inn den hellige handling. I Glemmen kirke måtte vi opp på buen for å få mikrofonen på plass. Deretter opp i tårnet, inn i støvete kriker og kroker, for at nok en mikrofon skulle ta inn klokkeklangen. En skrutrekker glapp: – Faen! Vi så på hverandre.

Konserter og underholdningsprogram gikk fra bibliotekets Aula. Var det lite folk i salen, la vi vinterfrakker på stolene for å dempe gjenklangen. En kar som skulle imitere tårnsvalen, dukket ikke opp. Jeg reddet kvelden med å gni to gummiisolerte ledningsbiter foran mikrofonen.

Kortbølgen dundret inn der folk ikke ville ha den: På sengebunner, på høreapparater og midt under Show i store studio. Angell Simensen var førstemann på telefonen og buldret i vei til han fikk høre at han hadde Gjære på tråden.

Hver jul hadde vi juletrefest for barna. Det var gang rundt juletreet og nisser og gaver og fru Helland med de to hundene sine som var høyt og lavt og yngste sønnen min som var klåfingra og trykte på den røde knappen så senderen falt ut – iallfall for noen minutter. Høyt over Øra lyste et juletre. Hogd i Torsnesskogen, med en fot 125 meter høy, dekorert med 60 watts lyspærer.

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling