D/S Hvaler klar til avgang

Fra Edholmen gjennom skjærgården til Blomstertorvet og retur. Griser hvinte, kuer rautet, rumbapiker flørtet og stenhoggere slåss. Trygve Selmer-Olsen, 15 år, sørget for fyr under kjelen.

Jeg er født i Lahellegata 3. Far seilte maskinist på båtene til Karl Andersen. Vi var ti barn. Søstra mi var flau. Hun sa: – Vi er tre jenter og noen gutter. Vi lekte der det katolske sykehuset er nå. Det var masse sten på løkka og når vi datt og skrubba oss opp, gikk vi bort på Betesda og fikk satt på en plasterlapp. Går jeg inn på sentralsykehuset i dag og ber om plaster, blir jeg vel arrestert.

Da jeg var seks år gammel, fikk far maskinistjobben om bord i D/S Hvaler. Han hadde den i 28 år. Vi flytta til barndomshjemmet til far i Botnekilen. Jeg gikk annenhver dag for lærer Haug på Kile skole. Haug var en gammel ungkar som bodde i andre etasje i skolehuset.

De dagene det ikke var skole, hjalp jeg til hjemme. Gården var på femten mål, vi hadde to kuer, gris, høns og katt og hunden Topsy. Jeg var glad i Topsy og Topsy var glad i meg. Når jeg skulle til byen, fløy’n ned til stranda og svømte ut og ville være med båten.

Jeg fylte femten år og ble konfirmert i oktober. Første uka i november starta jeg som fyrbøter om bord i Hvaler. Båten var bygd på Fredrikstad Verksted i 1892. På pipa var malt rederimerket som var ei rød stjerne på blå bunn. Dampmaskinen var på 150 hestekrefter. Den brente 150 kilo køl i timen i to fyrganger.

Hvaler lå natta over ved Edholmen. Om kvelden hadde jeg benka fyren og smurt maskinen. Jeg var førstemann oppe klokka halv seks om morran og hev under køl så vi fikk opp dampen. Far kom ned og starta maskinen og gikk opp for å spise frokost.

På brua sto skipperen. Han het Rolf Schrader og var sønn av Hans Schrader som igjen var sønn av han som starta rederiet. Bror til skipperen solgte billetter og dekksmann Gillerstedt fra Kirkøy hev i land trossa, og Hvaler blåste i fløyta og dampa i vei.

Første stopp var Buvika på Søndre Sandøy. Jeg passa på å ikke hive på for mye køl for når maskintelegrafen slo sakte fart og stopp og manometeret viste over 10 kilo blåste’n i sikkerhetsventilen. Sto det bønder på brygga med hest og vogn, fløy hestene ut og vekk var de.

Fra Buvika gikk vi tvers over til Nordre Sandøy, deretter til Nedgården, fra Nedgården til Herføl og derfra til Skjærhalden. På Skjærhalden var det alltid mye folk som venta. Derfra gikk vi til Skipstadsand, så kryssa vi Løperen og anløp Bølingshavn, gikk så til Korshavn på Spjærøy før vi dro inn og fortøyde ved Blomstertorvet.

Jeg hadde 210 kroner måneden for fyrbøterjobben. Vanligvis var fyrbøterhyra 180 kroner, men som det het i bestemmelsene: «Fyrbøter i lokal- og kysttrafikk erholder 1 – en krone dagen i kosttillegg». Maten ordna vi oss sjøl i den tomme salongen med brødskivene i kjeksbokser og middagen i spann i to etasjer som vi varma på den kølafyrte komfyren i byssa.

Klokka tre var Hvaler klar for avgang fra byen. På dekk flokka seg fiskere i skjermluer og sommerherrer i stråhatt og solide Kirkeøymadammer og frøkener i rumbabukser og lepperødt. På fyrdørken hev jeg i køl, skipperen blåste i fløyta og så gikk vi. Ved halv nitida var vi tilbake på Edholmen.

Lasta var alt mulig. Svære brødkasser fra baker Knudsen, kjørt ned til brygga av den blakke fjordingen til bakermesteren. En kar etablerte eget bakeri på Kirkeøy. Da kom melsekkene med bil, 50 stykker à 100 kilo, det blir fem tonn, lærte jeg på skolen. Hver sekk bar dekksmann og jeg i land med bærebåre. Etter det tørre ankom det våte. Sommergjester og fastboende trengte forfriskninger. Vinkofferter fra Vinmonopolet i Oslo med 100 flasker i hver skulle til de to sommerhotellene på Skjærhalden. Trekassene veide like mye som innholdet. Så fulgte ølkasser med pils, bokk og bayer fra Fredrikstad bryggeri.

Bensinstasjon fantes ikke på øyene. Bensinen ble solgt i løs vekt i butikken. Tønnene romma 200 liter. Spesielt når det var lavvann var det en stri tørn å få de tunge beistene opp landgangen.

Folk bygde på husene. Bord og planker og sementsekker ble sendt med Hvaler. Plankene tok vi på akterdekket. Sementsekkene på 50 kilo var et lett løft for en godt voksen kar. Huset skulle møbleres, og vi frakta bord og buffeter og skjenker fra Møklegårds møbelutsalg rett overfor Fredriksstad Blad.

På fordekket kakla høns, grynta griser og rauta kuer og okser. Kuene og oksene skulle på sin siste reis til byen og slakter Christianslund. Opp landgangen kunne det være vanskelig, men når en dro i grimen og en bendte opp halen kom Dagros om bord. Lettere gikk det med grisekassene som skulle videre til grisetorvet borte ved gamle brannstasjonen.

Det ble dyrka mye epler på Hvaler. Det ble sagt at Sætre hadde over 2000 frukttrær. Mannfolka var med og bar de tunge eplekassene i land og kvinnfolka stilte seg på torvet med strikketøyet og skravla og fallbød frukten.

D/S Hvaler hadde to salonger: Forsalongen var for vanlige folk, aktersalongen for noblessen. Vanlige folk satt på trebenker og spytta i støpejernsspyttebakker på tredørken. Noblessen spytta ikke, hadde linoleum under føttene, satt ved salongbord og stoppede sofaer under baken. De hadde adgang til toppbrua, til livbeltekassene på båtdekket og den knøttlille røkesalongen i akterkant av styrhuset. Billetten på første plass tur-retur Fredrikstad-Skjærhalden lå på en to og en halv krones penge.

Enkelte gikk fritt. Bestemmelsene var at hvis du måtte til tannlegen i byen for å røske ut ei tann, slapp du å betale. Om du måtte vise fram tanna, skal jeg ikke si. En kar på Kirkeøya hadde nesten ikke en tann igjen i kjeften.

Jensine fra Spjærøy var ei gammel ugift jente, alltid hyggelig, alltid artig å prate med. Og alltid fornøyd: – Jeg har noen kroner i banken og ved i ovnen fra ei lita skogsrabbe. Jeg klarer meg bra.

En kjent skuespillerinne gjorde seg lekker på livbeltekassa på båtdekket. Stram dame, særlig når ho hadde sminka seg. Hele Ditlef Simonsen-familien lå i Bølingshavn sommeren igjennom. Det var mange av dem, for gammern hadde vært gift en to, tre ganger. Senior var stadig ut og inn til hovedstaden for å dirigere skibene sine over all verdens hav. Gemyttelig kar på fordekket, gikk med stokk, prata med alle, spurte og grov: – Hvem er så du sønn av? Hva heter kona di?

Lørdag var pappabåtdag. Travle fedre på rekreasjon fra gressenkemannsliv i Oslo. Nils Gammern sto klar med kjerre på stasjon for å kjøre kofferten og annet pikk og pakk ned til brygga ved blomstertorvet.

Serveringa var det slutt med da jeg begynte. Før hadde Hvaler hatt trise som kokte kaffe og serverte boller fra et knøttlite kott vegg i vegg med byssa. Nå måtte folk nyte medbrakt.

Far fortalte at før dro de svenske stenhoggerne til byen hver fjortende dag når de hadde fått lønning. De forfriska seg både i byen og på fordekket, og så ble det slagsmål så det gikk høl på melsekkene og melet føk og blodet rant, og en gang gikk det så hardt at skipperen gjorde vendereis og satte av de verste på brygga i Gamlebyen.

To ganger i uka, på torsdager og søndager om sommeren, cruisa Hvaler til Strømstad. Det var mest for de velbemidlede, for billetten kosta kroner ti. Passene ble stempla av tollbestyrer Mathiesen i Gravningsund og vesker og kurver kontrollert på jakt etter ulovlig importert sukker. Prisen var det halve i Sverige.

På sommeren leide byens musikkorps Hvaler til lysttur. Dirigenten heva taktstokken, det blinka i horna, Alte Kameraden tone fra fordekket og guttungene sykla fra Blomstertorvet til Tollboden for å få med seg så mye som mulig av godlåten. Og på hvert eneste anløpssted var korpset i sving igjen.

På vinteren slet vi med vinden, tåka og isen. Var det tåke i elva, nekta skipperen å ha hester om bord, for de tålte ikke ulinga av fløyta. Ellers var det å gå på klokka og kompasset. Vi hadde merkene: så og så mange minutter på den kursen, så legge over roret, så og så mange minutter igjen, så å legge om til ny kurs. Alt hadde vi skrevi opp i boka.

Isen var lei. Men det ble fortalt at en gang gikk Hvaler forbi isbryteren Fredrikstad i isen i Løperen. Ti centimeter klarte vi galant, sjøl om det gikk sakte. Var det blitt en fot, var det å stange. Stopp, bakke og full fart igjen og opp på isen og bryte den ned. Fram kom vi.

Vanligvis gikk vi utaskjærs fra Skjærhalden til Skipstadsand på Asmaløy. Skipperen spurte fiskerne på brygga på Herføl: – Er’e mye sjø ute? Det var ofte en del sjø ved Røshodet. Først gikk vi med halv fart mot sjøen før vi dreide og gikk med sjøen opp Løperen.

Hadde vi mange kvinnfolk om bord og skipperen frykta sjøsjuke, fikk vi på innsida av Kirkeøya. Det var dobbelt så langt. Det fantes folk som gikk i land i Skjærhalden og gikk landeveien og sto på brygga og venta i Bølingshavn.

Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling