Fra Lauer til Indiahavet

I 1955 startet Norge fiskeprosjektet i Kerala i India. Fagfolk hjemmefra skulle lære inderne nye fiskemetoder. Tom Asgeir Nielsen fra Lauer pakket kofferten. – Det var mye eventyrlyst i bildet, sier yrkesfiskeren.

Jeg er født på Lauer. Da jeg vokste opp, var det 13 hus på øya. Far var sjømann og seilte ute under to verdenskriger. Tre av brødrene mine dro til sjøs. Femten år gammel dro jeg på fiske. Med onkel drev vi makrell- og bakkefiske nedunder Færder. De første seks åra etter at jeg hadde gifta meg, var jeg hjemme fire måneder.

En gang på Stadthavet fikk vi en hard river. Vi hadde hatt hard vind fra nord. Den løya og vi fikk stiv kuling fra syd oppå nordasjøen. – Knyt igjen oljeklea og hopp i rommet, beordra basen. Jeg var så sjøsjuk at jeg ikke klarte å løfte hodet. Jeg ville opp på dekk. – Nei, sa basen. Du får spy oppi silda.

Thorolf Nilsen i Norges Makrellag hadde snakka med Abrahamsen på Vesterøy. De skulle ha fiskere til Kerala i India for å lære befolkningen å fiske på norsk. – Vil du være med, sa Abrahamsen. – Ja, sa jeg. Jeg ville prøve på det derre der. Det var nok litt eventyrlyst med i bildet.

Fire mann, to fra Risør, en fra Flekkefjord og jeg dro av gårde. Vi hoppa fra København over Hamburg, Frankfurt, Zürich, Rom, Karachi, Bombay og landa på flyplassen i Cochin. Vi hadde vært i lufta i 36 timer.

Det første jeg merka var varmen, og det første jeg så var fattigdommen. Jeg kom fra enkle forhold på Lauer til den rene nød. Innafor de hvite sandstrendene lå kråler av bølgeblikk og kassebord med palmeblad som tak.

Det krydde av unger med ben og armer tynne som fyrstikker. De strakte ut hendene. – Gi dem ikke noe, sa sjefen. Da blir du aldri kvitt dem. Jeg var ulydig. Jeg husker spesielt en, han var 16-17 år, spedalsk med svære sår på bena. Å gå helt bort, våga jeg ikke. Jeg kasta noen skillinger på bakken, og så kom han og plukka dem opp. Litt hjalp det vel, men han var så langt gåen.

Det fantes gamlehjem for kuer, mens gamle folk datt overende og døde på gata. Det var det ikke noe å gjøre med, det var skjebnen. Etter en stund kom politiet og tok med seg likene. Vi så røken mot himmelen når de døde ble brent.

Nede ved båthuset satt en kar. Ansiktet hans var rynkete og skjegget var hvitt. Han kunne vel være 80. – How old, spurte vi. Han viste ti fingre fem ganger. Han pekte opp: – Sun and too little to eat.

Vi levde i vår verden. Bungalowen delte jeg med kameraten fra Flekkefjord. Den het Olaprat og hadde to soverom, oppholdsrom, kjøkken og dusj. I taket gikk viften rundt og rundt. Utafor vokste bananer og grapefruit. Gikk varmepæra i kleskottet, var klea etter et par døgn grønne av mugg.

Et lokalblad hadde hatt overskriften: Fri oss fra nordmennene og nisa. De mente at redskapen vår skremte oljesardinene til havs. De vi avløste, hadde ikke vært mors beste barn heller. Vi fikk klar beskjed: Indiske fengsler egner seg ikke for hvite. Nede i sjøbua lå nøter sendt fra Norge og støva ned. Maskene holdt ikke den sprelske og spretne varmtvannsfisken.

Befolkningen i Kerala fiska fra kanoer laga av uthulte trestammer. Redskapen var en liten stang, og et snøre med krok på. Noen fiska fra land. De vassa ut, kasta nettet, trakk det opp. Slik sto de hele dagen. Thanguwallafisket kunne likne partrålen hjemme. Kanoene var større, med en 10-12 mann om bord. To og to dro de trålen mellom seg. Var de heldige, kunne de gjøre rimelig bra fangst.

Det meste de fikk gikk i gryta hjemme. Ble det et lite overskudd, tok kvinnene fiskekurven på hodet og vandra til landsbyen og satte seg på huk for å selge fisken på markedet.

Jeg sto om bord i M. O. Christensen, ei 70 fots skøyte. Det var to til, Travanchore og Cochin. Alle tre var bygd hjemme og hadde dratt for egen motor til India. Abraham Abrahamsen var skipper, jeg var styrmann og mannskapet på syv var fra distriktet. Inderne bodde i ruffen, forut, skipperen og jeg hadde lugarene våre midtskips. Kakerlakkene var blindpassasjerer. Det knaka i dekkplankene når de datt ned fra styrhuset. Vi skaffa DDT, sprøyta og skuffa ut tusenvis av døde kakerlakker. Ikke lenge etter var det like ille.

M. O. Christensen var en forsøksbåt. Vi dro langt ut, en fem, seks timers kjøring fra land og kunne være ute hele uka. Vi fiska en halvannen times tid, så hva vi fikk, plotta inn, så mye av den og den fisken, gikk videre, fiska på nytt, rapporterte.

Reker fikk vi mest av, de fleste på en fem, seks tommer, men vi kunne få sværinger på 13 tommer i trålen. Vi hadde kjøleanlegg i rommet og leverte fangsten til en mottaksstasjon på land. Sjefen var inder og hadde blitt utdannet i USA og Norge.

Det hendte at vi var så langt av gårde at jeg kunne se Ceylon i kikkerten. Langt ute var noe som het Washbank. Der ute, langt under land, møtte vi innfødte i store kanoer. De fiska med snøre med sten i enden og kroker oppover. Fangsten hadde de i salt i bunnen av kanoene.

Ikke hadde de klokke, ikke hadde de kompass, likevel fant de fram på storhavet. Vi spurte, de stakk fingrene i været: – Vi har sola. Når vi dro utover, kunne vi ha en sju-åtte kanoer på slep. De ga tegn: nå kunne dere la oss gå. De satte garna, blåser hadde de ikke. Likevel kom de tilbake og fant garna sine. Det var tradisjoner, sjømannsskap gått i arv gjennom generasjoner.

Langt utpå kunne vi få litt av hvert i trålen. En fisk de kalte pomfret var den beste matfisken. En annen minte om horngjelen hjemme. Enkelte ganger vrimla det av rokke. Vi fanga den og solgte den som matfisk til den indiske marinen.

Mannskapet ropte: – Springer! Den var inderne helt ville etter, spesielt var leveren ettertrakta. Svære havskilpadder med skjold som panserstål havna i trålen. Mannskapet ville ha tak i skilpaddeoljen, den skulle være bra for gikt og reumatisme.

Når vi trakk trålposen, stakk det fram hodene av sjøslanger. De var farlige, de hadde en gifttann i kjeften. En av gutta måtte absolutt fram med handa og ble bitt. Vi ga’n motgift og satte full spiker mot land. Å få’n innlagt, var ikke lett. Sjukehuset var overfylt, ikke bare av pasienter, men av deres slekt og venner.

I det daglige arbeidet tok mannskapet det svært pent. Det var vel ikke annet å vente i den fuktige varmen. Men nevenyttige var de. Når trålen skulle repareres, gjorde de finfint arbeid.

En gang skulle ei skøyte ha ny mast. Elefanten kom med stokken i snabelen, gjengen gikk i gang med hoggjerna. I en fei var stokken åttekanta, sekskanta, firkanta og rund. Finere mast har aldri stått om bord i en norsk båt.

Inderne kunne litt engelsk. Sjøl lærte jeg en del indiske ord. De er gått i glemmeboka. Ellers gikk det bra på norsk. Skipperen ropte: – La trålen gå! – Yes, sir, svarte mannskapet, og trålen havna i sjøen.

En av mannskapet var student. Han var den eneste som kunne lese og skrive og var en slags tillitsmann for de andre. En dag hadde han funnet en norsk-indisk ordbok. Vi drev og halte og hev inn trålen. Han slo meg på skulderen og smilte over hele ansiktet: – Du er lat!

Enkelte ting så inderne på som felleseie. Det hendte at en pakke sigaretter eller tannbørsten min forsvant. Jeg spurte: – Har du tatt den? – Ja, vil du ha den tilbake?

Skikken var den at hadde en arbeid, forsørga han hele den store familien: mødre, bestemødre, tanter og onkler. Inderne hadde 35 rupier i måneden i lønn. En rupi svarte til halvannen krone.

Kastevesenet var offisielt avskaffet. Vi lå i havn. Jeg ga beskjed: – Nå går jeg og provianterer, så bunkrer dere skuta. Da jeg kom tilbake slappa mannskapet av i nyvaska og strøkne hvite dhotier. De hadde vært på arbeidsmarkedet og hyrt kulier til å ta seg av bunkringa.

På fritida tok vi bilen og dro av gårde. Helt nede på spissen av halvøya lå et fint, hvitt hus. Jeg gikk inn. Jeg fikk ei geværpipe i ryggen: Hva er det for noe gærnt nå? Soldaten pekte på sandalene mine. Jeg sto på hellig grunn. Litt av asken til Ghandi var bevart i det skinnende, hvite huset. Rundt omkring i sumpmarkene lå falleferdige hytter.

En av mannskapet skulle gifte seg. Vi dro av gårde langt ut på landsbygda. Gjestene skygga for øynene og hylte stygt da vi kom. Så fikk vi merket i panna og en liten sitron som velkomstgave.

Skipperen og jeg fikk den beste maten. Inderne spiste ris i palmeblader. Til sist ble det sendt rundt kaker. Jeg hadde hørt at en skulle passe seg for indiske søtsaker og lot fatet passere. Skipperen var høflig og forsynte seg flere ganger. Vi tok farvel og skulle dra. Jeg kjente noe hardt i de vide bukselommene mine. Dit hadde Abrahamsen dytta kakene.

Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling