Jeg husker da Titanic gikk ned

Lilly Martinsen, Nabbetorpjente årgang 1908. Bruket brant, spansken herjet, kuene rautet på løkkene. Hjemme i Enggata fortalte mor og far fra den store verden.

Morfar het Efraim og kom fra Sverige. Han arbeida på bruket og gikk i kirken hver søndag. Når han kom hjem, hengte han bort dressen så den skulle være pen til neste kirkegang. Mormor het Anne Dorothea og fulgte med fra andre siden grensen. De hadde seks barn og lersvensker innlosjert på sommertid. Onkel Albert var to meter høy. Onkel Håkon ble rådmann i Fredrikstad.

Farfar Olaf Tolfsen kom fra Larvik og gifta seg med farmor Anna som også var svensk. De hadde fire etterkommere. Tante Inga Dahl drev i mange år broderiforretning over i Forstaden.

Jeg heter Lilly Angela Dorothea og er født i 1908 hos farmor og farfar på toppen av Nabbetorpveien. Den het noe annet den gang. Så bodde vi få år i Narntegata. Etter at bestefar Efraim døde, flytta bestemor inn i et par rom i bryggerhuset i Enggata 71, og vi inn i hovedbygningen.

De sa at Enggata 71 var et av de første fem, seks husene på Nabbetorp. Det var bygd av knubb og hadde gang, kjøkken og ei lita stue og ei større stue. Det var syv barn av oss, og jeg var eldst. Brødrene mine gifta seg sent så det var trangt om plassen. Mor redde opp på sofaer og senger. Sjøl sov jeg ifølge med et par av småsøsknene mine.

Jeg brydde meg aldri om å leke med dokker. Jeg var lei unger, for jeg måtte passe småsøsknene mine. Når de var gamle nok til å passe seg sjøl, ropte nabofrua: – Lilly, kan du trille’n Gunnar?

Vannet vi trengte, henta vi fra vannposter ute i gata. Jeg har stått mange ganger i snøvær og skylla tøy ved den vannposten.

Ute på kjøkkenet vårt sto vedkomfyren. Bror min og jeg henta kapp i sekker nede på Capjonbruket. Vi betalte noen øre i luka på kontoret for veden. En dag brant bruket. Jeg sto oppe i bakken og så på. Det sto en forferdelig varme av det tørre treet. Noe ordentlig brannvesen var det ikke den gangen, selv om det var ei vogn med sprøyte i et skur oppe ved Nabbetorp skole. Hver lørdag var det brannøvelse, og kællene kom og dro ut kjerra og rulla ut slanger og sto i.

Oscar, far min, arbeida i 50 år på modellsnekkeriet på Nabbetorp verksted. I mange år var han formann. Det beste han visste var å gå tur i skog og mark. Så snart han hadde fri, tok han blikkspannet i neven og dro for å plukke blåbær. Dit gikk tankene når han sto inne på det støvete verkstedet. Far skrev dagbok. Etter et han var gått bort, leste vi i boka. Et sted sto det: Jeg er som en lenket hund. Jeg vil ut, men er bundet.

Far og mor giftet seg unge. De var glade i å synge. Far sto i sangkoret Nor. De sang for hverandre og for oss ungene: – Klosterlivet er så tungt, det kan jeg fortelle…

Hver fredag kom Søland med veska på døra og solgte Allers og Hjemmet. Mor og far var glad i å lese og fulgte godt med i det som hendte ute i verden. Jeg husker de snakket om Titanic som endte på havets bunn.

Under første verdenskrig kjøpte far et blad som het Krig og fred. Vi lå på gulvet i stua og så på bilder av skip som ble senka og folk som drepte hverandre på slagmarken.

Det var mange butikker på Nabbetorp: E.K.Olsen, Anker Olsen, Gulliksen, Samvirkelaget og Balterød, senere Eks kolonial. Rett overfor Effata lå skobutikken til Søland. Hadde det gått høl på skotøyet, holdt skomakerne Molteberg og Abrahamsen til i Narntegata. Maria Arne og Justine dro rundt i husene med fisk, og Trosdahl fra Forstaden kom over og tok opp bestillinger på allehånde sysaker. En gang imellom banka han vi kalte jøden på. Om han var jøde, er jeg ikke sikker på. Han bar en sekk på ryggen og satte seg og åpna sekken og viste fram varene sine.

Mor pleide å handle i Kiærs bruks handelsforretning over i Forstaden. En gang i uka tok hun den store kurven og dro av gårde. I mars måned fikk hun prosenter av det hun hadde handla i året. En gang hadde hun med seg en halv gjetost hun hadde kjøpt for pengene.

Hun sa: – I dag får du ta deg en tur til Kiær for meg, Lilly. Jeg: – Isj, jeg har ikke lyst. – Tull og tøys, visergutten til Kiær følger deg ned til brygga. Jeg vred på meg, jeg var så forferdelig sjenert og syntes alle i butikken glante på meg.

Far sto i arbeid, så det var alltid mat på bordet hjemme. Mor het Charlotte og hadde svart hår og svarte øyer og var ikke lett å bryne seg på. Men hadde noen det vondt, måtte hun hjelpe. Folk på Nabbetorp tok hensyn til hverandre. En familie levde i ren nød. Når mor hadde bakt, sendte hun en av oss bort til dem.

Det var flere som gikk rundt og spurte etter mat. Det banka på døra. Inn kom en kroket, gammel kone, jeg tror hun var fra Lisleby. Kona neide: – Jeg går og ber. Mor gjorde noe i stand. Hun tok imot og gjemte det i forkleet, neide igjen og takka.

På slutten av første verdenskrig ble det smått med mat. Smøret smakte hvalfett. Brød ble det mindre og mindre av. Mor hadde fått Tulla og ekstra rasjoneringskort. Bror min hadde vært inne hos bestemor. Han kom og sa: – Av bestemor får jeg så mye brød jeg vil ha. Mor: – Oi, hvordan skal det gå med rasjoneringskortene?

En dag sa hun: – Jeg har hørt at de deler ut tre kilo byggmel til hver familie oppe på Selbak. Du og Aslaug får gå, men si ikke hvor dere er fra, for det er visst bare for Selbakfolk. Aslaug var kusina mi. Vi vandra av gårde og sto i kø og fikk melet, og mor stekte vafler av byggmel. Til slutt orka jeg ikke de vaflene.

Etter krigen kom spansken. Det var utdeling av suppe i Gamlebyen. Jeg følte meg ikke frisk, men vandra av gårde en dag i februar i 1918 i sprakende kulde og fikk fylt spannet i en gård rett overfor Kredittkassen. Sjøl hadde jeg spanskesyken i lett grad. Andre var det verre med. Dr. Thorvaldsen kom natt og dag til folk på Nabbetorp. Han var en svær busemann. Senere tok han blindtarmen min på sykehuset i Gamlebyen.

På en uke døde tre stykker i Nabbetorpveien. Det var onkel Kristian og søstra til Klara som var mor til Garmann Hansen, og mannen hennes. Jeg så onkel før han døde. Bestemor og ei gammel kone gikk og leide’n mellom seg for han hadde så vondt for å puste. Jeg var redd og sprang min vei. Jeg sto i gården og så begravelsen. Onkel hadde vært med i losjemusikken, og nå gikk de foran likvogna og spilte.

Nede ved elva var jeg nesten aldri. Brødrene mine holdt til der. En av dem bygget seg en kano og lå ute i elva og plaska støtt. Sjøl kasta jeg ball mot veggen i Effata. Jeg gikk i søndagsskole der og var med i barnelosjen. Der var det kapellan og passord og øverstetemplar. Losjen hadde fine juletrefester. Det hadde også søndagsskolen på Effata. Brødrene mine ville ikke gå på festen på Effata, men jeg gikk begge steder. Han jeg senere ble gift med, traff jeg på losjen.

Ungene i Enggata holdt mye til på løkkene. Der hvor idrettsplassen og skolen er nå, var det løkker og jorder. På løkkene beita kuene. Svendsen, som bodde ved siden av oss, hadde et par, tre kuer, hest og høy på uthustrevet. Hos Svendsen var det svigerbarn og barnebarn og et eneste surr. Mass Svendsen sto for gårdsdrifta, og Martin Olsen kjørte for kommunen, og gamle fru Amalie Svendsen, ei skarp ei med vond hofte og stokk, styrte hele bølingen.

Ute på løkkene gikk bekken kanta av piletrær. Det var skillet mot eiendommen til Jørnsen. Vi var redde for å komme inn dit, for da ble vi jaga. Bekken endte i Kattedammen. Hvorfor den het det, vet jeg ikke, men kanskje noen en gang hadde drukna ei katte der.

På vinteren gikk vi på skøyter på dammen og på gravene lenger nede. Bror min hadde spennremmer, sjøl hadde jeg fleskeremmer og de gled av hele tida. Skulle jeg slipe skøytene, gikk jeg opp på verkstedet til far.

Over løkkene bukta stien seg. På søndagene vandra flokken med Sverre og Caspara Simensen i spissen og vesle Angell på slep over Katrineborg til Gansrød. Kuene snudde på hodet og glante. De voksne hadde med seg kaffe og mat og var der hele dagen, og ungene lekte og bada i bukta.

Jeg var fem år gammel og gråt fordi jeg ikke fikk begynne på skolen. Ei barnepike vi hadde, forbarma seg og tok meg med i klassen sin i det gamle tømmerhuset mot Nabbetorpveien. Da jeg begynte på orntli, likte jeg meg. Kusina mi og jeg kappes om å være nummer en og to. Håndgjerning var kjedelig. Jeg strikka og strikka på en lang, svart ullstrømpe som aldri tok slutt.

Frøken Legaard som vi hadde i skolekjøkken, formante oss: – Sparsommelighet, kjære barn, sparsommelighet.

Jeg sto til konfirmasjon i voilékjole og lakksko. Jeg og to venninner kjørte til kirken i kalesjevogna til Syversen på Gudevold. Senere sa far at han angra på at jeg ikke fikk gå middelskolen. I stedet tok jeg huspost hos en oberstløytnant med frue i Gamlebyen. Første dagen sto jeg ute i gården og ribba kyllinger, for de skulle ha selskap. Jeg var seksten år.

Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling