Mil etter mil med Kristoffer Kristiansen

Med døde tyskere eller glade fredsbarn på lastelemmen. Lastebileier Kristiansen har kjørt det meste. Det første halve året uten sertifikat. – Jeg har vært atskillige ganger rundt ekvator, sier Kristoffer.

Jeg kom kjørende forbi Bjørnen. En tysker strekte opp handa. – Du skal kjøre til Vestsiden kirkegård. Framme ved kapellet pekte’n: – Inn! På et bord ligger et par tyskere, med bånd og snorer og glitter og hakekors. Et tysk fly hadde dotti ned utmed Hvaler. Tyskeren: – Legg dem ned i kista. – Ikke tale om, sa jeg. Heldigvis kom graveren og gjorde jobben.

Tyskeren befalte meg å kjøre kistene til Oslo. Lastelemmen var glatt. Hver gang jeg bremsa, sklei kistene framover og dunka i hytta. Framme ved Aker sykehus åpna tyskeren ei dør: – Inn der! Innafor lå lik på rekke og rad og glante i taket. I ene enden durte brennerovnen. Jeg hadde med bror min. Han var 13 år. Han var redd og jeg syntes også det var fæle greier. Når de dytta inn likene i ovnen, reiste de seg opp av varmen og datt sammen. – Bli med og få mat, sa tyskeren. Vi klarte ikke å spise.

Den første bilen jeg kan huske tilhørte Karl Olsen og sønner. Den hadde massive gummihjul. Den fineste var den nye Dodgen til kjøpmann Gulliksen hjemme på Nabbetorp. Bilen var blank og svart og skinte i sola. Hele gutteflokken stod rundt og glante. Jeg håpa at Gulliksen skulle komme og åpne bildøra så vi skulle få se hvordan den så ut inni.

Angell Simensen gikk i klassen min på Nabbetorpskolen. Han interesserte seg for biler og kaniner. Da han var kommet til skjels år og alder, kjøpte han en brukt Ford V8. Han stappa inn en åtte, ni stykker av oss og dro på heisatur til ei hytte til foreldra til ei jente han hadde følge med. Dægen, så han kjørte. Til slutt punkterte’n.

Egentlig starta jeg på sjøen. Far drev med lektere med teglsten til Oslo. Klarte jeg å vri meg unna skolen, var jeg med og trilla i land. I Oslo hadde jeg ei tante som var formann i Olaf Larsens sjokoladefabrikk i Maridalsveien. – Spis det du vil, Kristoffer, sa tante da vi gikk gjennom fabrikken. Da vi kom til marsipanen, kasta jeg opp.

Da jeg hadde gjort meg klar lærer Gretland på Nabbetorpskolen, dro jeg til sjøs som messegutt på Bergensfjord. På førsteplass spilte Henriksen og Utter og en fra Seut som jeg ikke husker navnet på. Vi titta i døra i salongen selv om det var forbudt. For siste gang i mitt liv spilte jeg poker og tok hele potten. I New York var jeg hver eneste dag og kjørte berg- og dalbane på Coney Island.

– Går du i land, kjøper jeg bil til deg, sa far. Bilen ble en Opel 32 modell som hadde gått i teglstenskjøringa i Oslo. Den kosta 2 200 kroner, hadde enkle hjul og firkanta hytte. Planet var til å sveive opp for hånd. Et halvt års tid henta jeg varer fra Trafikkbåtene og kjørte flyttelass for folk. – Får jeg rulle en sigarett, skal jeg hjelpe deg å lesse av, sa ungdom som gikk uten noe å gjøre. Jeg hadde ikke sertifikat. Det var aldri kontroll.

Folk ømka seg for å møte opp hos Rasmussen. De var redd for’n som styggen sjøl. Med meg var det greit.

Jeg ville ha større bil og kjøpte en ny Fargo 1937 modell for 7 500 kroner av bilforhandler Hansen på Valaskjold. Den hadde dobbelte hjul, lave og høye lemmer og automatisk tipp. Far sa: – Er’e du skal bytte bil for? Folk mente jeg var blitt stormannsgærn.

Jeg var heldig og fikk kjøring for kommunen. Hver morra møtte jeg opp utafor den vesle bua på hjørnet av Nabbetorpveien og Gamlebyveien. Betalinga var 3,65 dagen for bil og mann. Etter å ha fått dagens ordre, fylte jeg bensin hos William Jensen som hadde stasjon vegg i vegg. Til å begynne med var det handpumpe. Så kom den automatiske med ei rund, hvit løkt på toppen som det sto ESSO på. Bensinen kosta 20 øre literen. En dag var den satt ned til 19.

Jeg kjørte gatesten og kantsten og sand og grus. En dag sto jeg med skuffa og lasta sand i et sandtak ute i Ulfeng. Birger Jensen ved siden av meg var ute i samme ærend. Det regna og det tordna. Så smalt det. Et tre rett foran oss ble kløvd i to. Det lukta svidd. Birger og jeg sa ikke et ord. Vi var liksom bedøva. Vi kara oss inn i hver vår bil og kom oss av gårde.

Det var nesten bare grusveier. Jeg kjørte ut på morran og fylte i høl etter høl. Noen dager etter tok jeg runden på nytt.

Da de begynte å stensette Nabbetorpveien, kjørte jeg sand fra tidlig om morran til sent på kveld. Klokka ti om kvelden sto jeg i gropa og lasta på. Sanden skulle ligge ferdig til stensettera kom om morran, og jeg var engstelig for at andre skulle komme til og ta jobben.

Birger Pedersen kjørte først med Ford før han skifta til Chevrolet. John Johansen hadde International og hadde mye kjøring for Denofa. Gunnar Syvertsen hadde en Daimon som han fikk kjøpt da han slutta å kjøre for Spinneriet.

Varmeapparatet på Fargoen var ikke rare greiene. Jeg har frøsi mye i den bilen. Jeg satt med saltpåsan og gne et høl å se gjennom i frontruta. Garasje hadde jeg ikke. Jeg hadde bilen stående ved fjellet på lekeplassen like ved barndomshjemmet mitt på Nabbetorp. Kjølevannet blanda jeg vinterstid med denaturert sprit kjøpt med tillatelse fra politiet i Gamlebyen. Om morran hadde det minka på radiatoren. En eller annen fyllebøtte hadde tappa seg en brun dram. Var det bælkaldt, gikk jeg ut ved tolvtida og starta opp. Etterpå la jeg over en presenning og håpa det beste.

Seksvoltsbatteriet klarte ikke å dra igang en bånnfryst motor. Jeg dytta til’n så vi trilla nedover Nabbetorpveien. Hadde’n ikke starta ved kiosken til far til Eilif Grårud, måtte jeg ha drahjelp. En gang kom bussen med kameraten min, Paul Torp, bak rattet og hjalp meg av gårde.

Far til Gunnar Syversen og Jon Syversen kjørte plauen med to hester foran. Den tok bare løssnøen. Kom jeg først ned i hjulspora, var det ikke lett å få’n vridd opp igjen.

På lørdager og søndager drev jeg personbefordring. Jeg fikk laga krakker hos en snekker på Torp. Far min hjalp meg og skrudde dem på langsetter lemmene på hver side. Når det regna, hadde jeg presenning på bøylene over. Jeg kjørte soldater på permisjon til Oslo og tilbake for fem kroner tur retur. En gang hadde jeg med meg en hel gjeng på langperm til Valdres. Jeg hadde det fint ei hel uke der oppe før jeg frakta dem tilbake til eksisen i Gamlebyen.

Jeg kjørte kjerringer med blikkspann på bærtur til Rakkestad. Jeg kjente en kar som hadde gård der inne, og bærplukkera overnatta i høyet på låven. Det var mannfolk med også. Kvinnfolka hadde nistemat og kaffe og kosa seg fælt både i høyet og ellers.

Morran 9. april 1940 stod det en kaptein og rista meg i skuldra hjemme i Nabbetorpveien. – Du må ta bilen og møte i Gamlebyen, sa mannen. – Tull, sa jeg, jeg skal på jobben klokka syv.

I Gamlebyen var det kaos. Jeg fikk ordre: – Ta og kjør til Oslo og hent innkallingsorderne. De skal ut med posten. Jeg dro. Kortene henta jeg og stabla eskene på lemmen. Et stykke utover Mosseveien så jeg Titanbilen med hakekorsflagg. Jeg tenkte: De korta kommer vel ut i seneste laget.

Etter to, tre dagers kriging havna jeg i Filipstad i Sverige. Da tyskera hadde seira, fikk jeg bilen tilbake ved Kongsvinger.

Å kjøre med knott var ikke så gærnt hvis den var av osp, og du hadde slipt av topplokket. Løktene var det verre med. Ei glipe på 2×5 centimeter var det som var tillatt. All kjøring ble dirigert av Olsen i Transportsentralen som holdt til der Gamlebyen Sport er nå.

Det var mye kjøring for tyskera. Ordre var ordre sjøl om jeg var lei på det. Jeg kjørte mye bjerkeved fra Kornsjø og torv fra Aspedammen til Torp brug.

Iblant fikk jeg private oppdrag. Yngvar Bøckmann kom en gang: – Jeg har kjøpt tjue griser på rot i Høland. Henter du dem, får du en gris og betalinga.

Gården lå høyt oppe på en bakketopp. Veien var ikke brøyta. Først klokka to om natta var vi ferdig med å laste på menasjeriet. Tilbake gjennom Østfoldnatta skrek 20 griser som besatt bak på lemmen. De ante hva de gikk til.

Framme i Fredrikstad fikk vi høre: – Dere er anmeldt. I all hast blei grisene avliva av en slakter på Torp. Grisen min hadde jeg partert i en butt hjemme. Det banka på døra. Det var politi Gudevold: – Er det Dere som har skaffa Dere gris ulovlig? Om han så grisen i butten, vet jeg ikke. Jeg hørte aldri noe.

Jeg kom kjørende over Heibergskrysset, da en politi stansa meg: – En kar er skutt ute i Torsnesveien. Du får hente’n. Jeg så John Begby på fortauet. Jeg ba han bli med meg. Karen som var skutt var norsk kaptein. Det ble sagt at han hørte dårlig og hadde ikke stoppa på anrop og var blitt meiet ned med en maskinpistolsalve.

Ute i Torsnesveien, på venstre side, lå ei smie. Den er borte nå. Der inne hadde de lagt han. Klea hans var dratt opp, og magen og underlivet ei eneste blodig mølje. En tysker kommanderte. Vi fikk han opp på lemmen. Jeg sier: – Vi får legge over en presenning. Tyskeren: – Ikke nødvendig. Er ist tod. Han er død. Vi kjørte han til likstua på sykehuset i Gamlebyen.

8. mai 1945 møtte jeg ikke opp på Transportsentralen. Jeg samla opp kæller og kvinnfolk og gutter og jenter med flagg og vimpler. Så dro vi av gårde fra Nabbetorp til Selbak og Torp og videre til Torsnes. Overalt var det svart av folk som ropte hurra og sang og ropte Seier’n er vår. I Torsnes var de helt ville.

Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling