«Dåttli», helkæll fra Sorgenfri

Sorgenfri, Nøkleby, Narnte: Hællkæll, helkæll, brenner, formann. – Ingen ville hatt et slikt slit i dag, sier Ivar Kristiansen. En dag kom Sverre Anker Ousdal og spilte slitet.

Far min var brenner på Sorgenfriverket. Han kom fra Møllerodden og hadde før drevi med jaktefiske helt sør til Sandefjord. Han sto i arbeid helt til han var 78 år. Han rusla av gårde med kaffespannet i ene handa og matspannet i andre. Når han hadde fri, rodde han ut i eka og plukka opp ved i elva.

Mor min het Othilie og som jente Magnussen. Far hennes drev et lite skomakerverksted over i byen. Han fikk klengenavnet Mane. Hvorfor vet jeg ikke. Mange hadde klengenavn før. På Sorgenfriverket hadde vi Kørrø, Konk, Kjørern, Sjang og Seien. Som guttunge ba jeg en eldre kar om å få en bit av kaka hans. – Du da, din dått, sa kar’n. Så ble det for ettertid Dåttli.

Da jeg var fem år flytta vi fra Nabbetorp til midt på Sorgenfri, tvers overfor brakka som bruket hadde satt opp. Jeg husker jeg bar en liten skammel ned Nabbetorpbakken. Så husker jeg ikke mer på lenge.

Vi bodde i en av Særpestuene. Det var et knubbehus med kjøkken, stue, kammers og et lite soverom. I huset på den ene sida av oss bodde Andreas og Ragna. Andreas arbeida på verket. På den andre bodde Otto og Tony. Otto arbeida på bruket.

Vi var seks unger. Jeg var yngst. Når brødrene mine vokste til, sov de eldste i bryggerhuset. På sommeren flytta hele familien ut i bryggerhuset slik at stua ble stående til pynt. Skikken var slik den gangen.

Vann henta vi fra springen tvers over veien. Det var flere slike springer bortover. Der sto kjerringene og vaska tøy i baljer. Fra huset vårt kunne vi se over til Lislebystranda. Der var det flåter, og kjerringene lå på flåtene og skrubba og gnidde og skjula tøyet i elva.

Vi hadde høns og kaniner og to griser. Det var dårlige tider og lite penger blant folk. Den ene grisen gikk til kjøpmann Edvardsen som betaling for matgjeld.

Sånn hver tredje time kjørte bussen forbi. Biler var det lite av. Vi slo kokk i veien og spilte fotball på løkka. Vi sparka mot Nordby og Nabbetorp. Laget som tapte fortsatte kampen med tørre nevene.

Fra bruket gikk flisa i rør ned i koffene ved elva. Vi kasta toppluene våre ned i flisa og fløy ned for å plukke dem opp før de havna i koffen.

Vi tok livbelte fra lekterne som var nedrigga skuter. Vi tok på beltene og hev oss uti. En, to, tre, så kunne vi svømme. På vinteren gikk vi på ski på løkkene. Ved annen skau var ei skibakke. Jeg var med i et langrenn i Torsnes og vant annenpremie. Det var et par Huitfeldt-bindinger av lær.

Kristian Svendsen var vognmann. Han kjørte rundt med knekk fra bruket. Knekk var kapp som folk brukte å fyre med. Han drev også en slags skraphandlerforretning. Vi pelte tomflasker hele uka så vi hadde 30 øre på lørdagen til cowboyfilm på Selbak kino.

En gang var jeg med i barnelosjen på Nabbetorp. Arne Gustavsen leda det hele. Det jeg husker best, er en sang: – En blomst og ei kake, ta nummer på det, Johan Petter Tangen skal De også få se!

Vi rulla sammen en ulldott og festa ei tråd og når kjerringene kom, trakk vi dåtten over veien. De skrek opp: – Gid, ei rotte! Langs veien gikk konstablene Heie og Karl Hermansen med henda på ryggen. Når de kom til kommunegrensa ved Nordby, snudde de og patruljerte tilbake igjen.

Jeg gikk på Nabbetorp skole. En morra da jeg skulle på skolen, rev de pipa på Capjonbruket. Jeg tror jeg kom for sent den dagen.

Mannfolka samla seg på hjørnet ved en av de små sideveiene. Der gikk de rundt og rundt hver kveld og fortalte skrøner og historier. På vinteren flytta de opp på brennerommen.

Brennerane gikk skift. Paul Larsen og Andreas Andreassen gikk rundt oppe på ovnen og fylte på møle og målte sekken. Dit kom også lofferane. En husker jeg godt, han kalte seg Brudalsnes. Det var en slik stille, rolig type. En annen av lofferane kom fra en av Fredrikstads fineste familier.

Klokka seks måtte de ut, før da begynte drifta. De raska med seg papir og pappbiter de hadde loggi på og rusla av gårde.

Fredag var lønningsdag. På bruket fikk de lønninga i små, runde blikkbokser. På verket var de moderne og la pengene i papirpåser.

De tørste samla seg et sted bak husene. Vi kalte det Bekken. Gutta satte tæring etter næring og drakk dunder. Når de hadde festa fra seg, kom de sjanglende nedover. En av dem hadde alltid for seg at han ville kjøpe meg. Mikk-Makk var kongen på haugen. Når han kom full hjem, ble det leven. Han først og kona etter, men ho hadde fått med seg vannbøtta og hev innholdet i hue på ektemaken.

Da jeg var femten år og ferdig med Nabbetorpskolen og skikkelig konfirmert, begynte jeg som hællkæll på verket. Til du ble 17, gikk du for halv betaling. Det kom ei jakt fra Mandal til Narnteverket. Det sto et par karer på brygga. Den ene var veldig lang, den andre var ingen smågutt, han heller. Skipperen spurte: – Å driver dere med? – Vi er hællkællær. – Herregud, sa skipperen, er disse hællkællær, åssen ser helkællær ut?

Arbeidet på verket var et slit, jeg trur ingen ville ha slikt arbeid i dag.

En av de første jobbene mine var å kjøre sten fra murstenstryka ut på banene. Det gikk i et ett kjør fra det tyske kappebordet. En sto og la på trillebukken 54 sten i slengen og strødde sagmøle mellom så stenene ikke skulle klistre. Så spøtta jeg i nevene og kjørte ut på banene og stabla dem opp, en åtte, ti sten i høyden. Båra hadde jernhjul, og det hendte den velta og stenen utover og jeg til å pelle opp. Senere fikk vi gummihjul på båra, det gikk mye lettere. Når stenen hadde tørka, kom rommerne og kjørte stenen inn i brennerommen eller til lager.

Vi begynte halv sju, drev på til kvart på åtte til åtte, så jobba vi fram til ni med frokost til halv ti. Neste pust i bakken var fra ti over elleve til halv tolv. Middagen var fra ett til to. Jeg pleide å gå hjem til middag. Etterpå la jeg meg i en mølehaug og sovna til en ruska i meg: – Ivar, nå går det igjen. Det gikk fra ti over halv tre til tre, og så arbeida vi fram til klokka fire. Da var jeg ganske lang i armane.

Bror min arbeida også på verket. Han sto ved takstensstryka sammen med Anker Tørjen som spilte trekkspill på dans. Jeg hørte’n aldri, jeg vanka på Kongsten Fort der det var full fart med Mikk-Makk som hoppa rundt i nyhvitta turnsko.

Harris Johansen var formann. Det forekom at en eller annen tok seg en dram i arbeidet. Det var ofte flinke arbeidsgutter. De ble jaga hjem, men at noen fikk sparken for fyll kan jeg ikke huske.

Lersvensker som kom om våren og dro hjem om høsten, var det slutt med. Brenninga fortsatte fra lager, så det var ikke så mange som ble gående hjemme på vinteren og steppe. På Narnteverket var det to svensker som hadde slått seg ned her for godt. Den ene bar det stolte navnet Heder, den andre het Carl Johan, og det var ikke dårlige greier, det heller. Carl Johan var en spissbur og spilloppmaker, med minst ei skrøne og et påfunn hver eneste dag.

Mye av stenen gikk til byggebransjen her i distriktet. Inn porten hadde vi ofte den grønne Fargoen til Kristoffer Kristiansen, likeledes tok Birger Pedersen, som var ved Denofa, mye kjøring fra verket, det samme gjorde to brødre Fredheim.

Ellers gikk mye av produksjonen ned elva. Jakt etter jakt lå ved brygga: fra Sandefjord, fra Kristiansand og Larvik. Viola husker jeg best, hun var gammel og hadde så fint navn. Vi trilla sten med trillebukken over veien og ned til brygga. Vi la stropper rundt bukken, og vinsjen låra’n ned i rommet der en kar stabla og sendte den tomme båra opp.

Store partier gikk på lekterne, de tok opptil 47 000 sten på dekket, og med drabåter foran la de ut på turen nedover til Oslo.

Evensen var direktør og sjef for handteringa. Han sa god dag, hvordan går det? Mangla noen av gutta en femtilapp til øl, gikk de på kontoret og ba om femti kroner i forskudd og fikk det.

I åra som fulgte var jeg på Nøkleby, i 17 år som formann og til sist som formann på Narnte til de la ned for godt. En dag kom Evensen. – Ivar, sa’n, de skal spille inn en film som skal foregå på teglverk. De vil ha en til å hjelpe seg. Skal jeg foreslå deg? – Ja, sa jeg.

Det skulle bli en del av TV-serien Grenseland etter boka til Sigurd Evensmo.

Sverre Anker Ousdal spilte Karl Martin. Statister strømma til fra Østsiden med Kri Tangen i spissen.

Klokka fire om morran tørna jeg ut for det skulle foregå i trettiåra og biltrafikken ville ødelegge. Jeg kjørte gravemaskinen oppe i gropa, og Karl Martin kom ruslende med kaffespannet og matboksen og hilste til lua og rusla nedover akkurat som far min hadde gjort. De rigga til en pøs med vann og steppa nakne under for å få av seg lera, akkurat som de gjorde før.

De drev på i flere måneder med innspillinga. Så skulle det være vinter, men det var ikke snø. De tenkte å kjøre ned snø fra Sarpsborg, for der hadde det kommi ned litt. Dagen før opptakene skulle begynne, falt de første fnugga og la ut et fint, hvitt teppe. Da snurra kameraet.

Karl Martin var brenner. Ei lofferkjerring hadde overnatta. Ho kom krypende fram da han begynte å fylle på møle. – Vil du ha, flirte ho og stakk fram ei brennevinsflaske. Karl Martin rista på hue. Så stakk ho fram flaska igjen, og han tok en slurk og en til og til slutt barka de på hverandre i mølehaugen. – Kutt! ropte regissøren. De måtte til pers på nytt.

Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling