Det er da bånn i meg, sa kronprinsen

Hun har servert erter, kjøtt og flesk med øl og dram til værstekællene. Tournedos garni med St. Emilion til kronprins Olav og kronprinsesse Märtha og budt rundt Gul enke til hvite bukser med krittede sko på Hankø. – Jeg levde gjerne det samme livet om igjen, sier Gunhild Engebretsen.

– Vi skal til Hankø. Barnepika Else Karlsen og jeg fikk instruks av fru ingeniør Arntzen: – Oksesteken skal i ovnen 20 minutter pr. kilo. Elsa og jeg veide og dividerte og multipliserte.

På kvelden var stort selskap. Gjestene kom, gikk til bords, steken kom inn, hr ingeniøren skulle selv skjære for. Arntzen skar, blodet fløt, Else og jeg titta vettskremte i døra. Jeg fikk panikk: – Si til frua at jeg tar Nabbetorpferga, jeg slutter. Else: – Slutter du, så slutter jeg. Så hører vi innafra: – Mosse, hvor har du kjøpt steken? – Hos Ole Olsen. – Den er alldeles nydelig og akkurat passe stekt!

Først trodde vi han var spydig. Hjemme hadde mor en liten oksestek i ovnen hele søndagsformiddag.

Jeg er født i Kinogata på Selbak. Jeg er eldstemann av fire. På den andre siden av den svære gårdsplassen bodde onkel Arvid. Han og tante Jenny hadde seks barn. Vi hang sammen i lek og moro og gærne streker. Ungeflokken ble kald Sakkungene. – En av Sakkungene har gjort det, sa folk, men vi vet ikke hvem.

Jeg gikk på Kjølberg skole. På skolen gjorde jeg det jeg var nødt til og ikke mer. En lærer vi hadde i fire år lærte oss ikke forskjell på punktum og komma. Da jeg gikk for pastor Tveit, messa jeg opp: -FryktmittbarndensanneGudmisbrukeihansnavnogbud.

De første pengene jeg tjente fikk jeg for å hjelpe til å smøre smørbrød på skolen som ble delt ut til trengende barn. – Handelsskole må du iallfall ha, sa mamma. Jeg har alltid vært glad i vann og såpe og tok meg huspost hos ingeniør Arntzen i Bydalen, sønn av gamle doktor Arntzen. Jeg fikk 30 kroner måneden og måtte love å ikke si det til noen. Det vanlige var 20 og 25.

Jeg starta klokka sju med å lage frokost. Utover dagen tok barnepika seg av barna, mens jeg ryddet og tørket støv og vaska. De hadde både elektrisk rulle og vaskemaskin. Det var ikke vanlig på 30-tallet. Jeg hjalp til med å lage middagen og gikk til hånde ellers. Barnepika hadde fri fra klokka fem så jeg la ungene ved syv- åttetida. Sånn ved titida kunne jeg ta kvelden.

En gang i året tok fru Arntzen Else og meg med til Oslo. Vi gikk og så film på Colosseum. I pausen kjøpte frua noe godt og søtt i små glass til oss. Jeg tok meg for panna, det gikk rundt og rundt! Senere sa Else at det må ha vært eneste gangen ho Gunhild var full.

En dag ringte fru Johansen fra gamle Odd Fellow: – Kunne jeg komme og hjelpe til på 17. mai? Det hørtes morosamt ut. På kjøkkenet hos Arntzen var alt blankpussa og rent og pent. I døra på Odd Fellow stansa jeg: Herregud, dette passer ikke for meg! Det fløt av fiskerester og fiskeblod og kjøttslintrer og jeg vet ikke hva. – Sett deg ned og flå flyndrene, sa fru Johansen.

Likevel: Det var mer liv og røre, leven og moro på gamle Odd Fellow. Etter to og et halvt år hos Arntzen sa jeg opp. Attesten jeg fikk er ingenting å skamme seg over.

Det var fru Johansen som lærte meg å lage mat. Hun hadde stått for matlaginga hos Mathiesen på Bellevue. – Husk å spe krafta, glem ikke å røre i gryta, pass nå på indrefileten Gunhild, ikke stå der og heng slik, kjenn etter om potetene er ordentlig kokt.

Etter hvert syntes jeg at det ble trøttandes å stå og svette i matosen på det varme kjøkkenet. Om jeg ikke kunne få servere? – Du kan få være med inn litt, sa fru Johansen, men etterpå må du hjelpe oss med å smøre smørbrød.

Bestyreren sjøl, Harald Johansen var grei. Jeg og Borgny Hansen, venninna mi fra Selbak, skulle ha hovedbordet. Vi oppdaga at vi hadde glemt kuvertasjetter. Full fart ut på kjøkkenet. Johansen blunka: – Så dere våkna nå.

Ikke alle var som Johansen. Ei legefrue var så fin at ho ikke kunne servere flyndre som selskapsmat. En dag de skulle ha selskap, meldte kokka avbud. Jeg ble bedt om å gå og hjelpe til med serveringa. Frua i døra: – Nei takk, vi skal ikke ha noen lodd. Jeg sa at jeg skulle hjelpe til isteden for kokkekona. Frua målte meg fra topp til tå: – Har hun sendt meg en jentunge? Ja, ja, du får komme inn, da. Jeg var nitten og et halvt. Serveringa mi hørte jeg ikke noen klaga på.

Frimurerne holdt til på gamle Odd Fellow. Det skulle være fæle greier. Vi titta og så likkistene. At de drakk blod, så vi ikke, men de tok seg både en og to konjakker.

16. mai var det 60-årsdag for fru Sverre Henriksen. Vi overnatta på Odd Fellow. Om morran pussa vi vinduene som russen hadde smørt til. Klokka sju skulle de blivende akademikerne ha russefrokost. Deretter kom 17. maikomiteen med sløyfer til knes. – Gratulerer med dagen, sa Arbeiderpartiordfører Gundersen. – Vi må jobbe, svarte Borgny og jeg.

Etter toget var de tilbake til lunsj, og på kvelden dansa og dinerte A/S Restaurantdrift til klokka to. Vi hadde tre kroner timen. Fru Heidel kom ut på kjøkkenet: – Har det blitt mye driks? Vi rista på hodet. Hun gav hver av oss en tokroning.

Da Bjørnegården sto ferdig, overtok Johansen selskapslokalene City – jeg ver der i flere år – kan ikke sammenlignes med gamle Bjørnen: Hallen, Kremmerstuen, Den blå salong, Den grønne sal, festsalen med krystallkronene – det kaller jeg stil.

Johansen dro til Oslo og kjøpte lysestaker til 3 329 kroner stykket. Når vi bar dem tilbake i skapet, dulta Borgny og jeg til hverandre og hviska: – 3 329.

– Stell ekstra pent med dette selskapet, sa Johansen en dag. Det var hele nobiliteten, toppfolka i Fredrikstad fra speiderledere til overrettssakførere. Vi sprang bena av oss inn og ut av kremmerstuen med konjakk og whisky.

De hadde fått inn pianoet og Håkon Madsen slo an tonen, Henriksen leda allsangen: – För det är flickorna uti Spanien… Klokka to ringte Johansen ned: – Hva er det dere driver med? – Vi steller pent med dem. – Få dem ut! Jeg hadde en av de mest elleville halvt over skuldra ned trappa. – Jeg visste ikke at du var så lettsindig, Gunhild. Svare på tiltale kunne vi, Borgny og jeg, men det ble sagt at vi hadde rolige kropper.

Prinsesse Astrid skulle legge grunnstenen til Haraldsheimen. Fru Bratt i Sanitetsforeningen var i hundre. Så kom hennes kongelige høyhet et kvarter for tidlig: Løperen var ikke på plass, vi hadde ikke fått av oss hårnettet og oppe i annen svima Hans Jørgen, sønnen av bestyreren, kom med bukseselene nedover ryggen: – Fly ned med ei hårbørste til prinsessa! Det årnær sæ i Fredrikstad. Da hun forlot Bjørnen trådte hun på rød kokosmatte.

Silke-Peder i Sarpsborg hadde rojalt selskap på Hankø. På bordkorta med krone over sto det HKH kronprins Olav, HKH kronprinsesse Märtha, HKH prinsesse Ragnhild. Johansen dirigerte: – Jeg tar hatten, fru Sollie hjelper prinsessa av med kåpa og Gunhild gir Märtha en håndsrekning med penskoa. Husk å neie dypt!

Så kom de kongelige inn en sidedør istedenfor hovedinngangen. Olav hengte sjøl opp Edenhatten, prinsesse Ragnhild kåpa og kronprinsesse Märtha klarte fottøyet sjøl. Da Sollie bød kaka rundt tredje gang, sa Olav: – Der er da bånn i meg og.

Jeg har aldri kunnet fordra bunad. Likevel måtte jeg stille med søljer og stas som ei riktig bondedeise, stå under flaggstanga og by rundt champagne til hvite flanellsbukser da det var seilas på Hankø.

Gamle direktør Wilhelmsen var en gentleman. Borgny og jeg sto i parkasene våre og titta i vinduet til Sollem. Wilhelmsen kom på sykkelen, stansa, gikk av, letta på skalken: – Så damene har en fridag i dag!

Vi stilte ved stabelavløpning. Fru Forsberg sto for maten. Kort og bestemt fra Wilhelmsen: – Er alt i orden? Fru Forsberg nikka. Først var det røke- eller gravlaks, deretter indrefilet med løk og sjampinjong for å slutte med Victoriakake. Den ene og den andre slo på champagneglassa. Vi kjente lusa på gangen: – Du Borgny, nå kan vi ta av oss skoa. Den der blir lang.

Etterpå fulgte prøveturen. Både værstekællene som hadde bygd båten og de som eide den, var med. Kjøkken og serveringspersonalet ble kjørt ut med Akerø til Lera. Der var 96 trappetrinn opp leideren. Vi ba om at tre mannfolk skulle gå sist, så vi hadde noe å falle på hvis det gikk gæli.

En reder, jeg trur han var fra Haugesund, nekta å gå leideren. Jeg tror de tok han i krana.
Om bord var det erter, kjøtt og flesk og øl og dram: Løiten eller Linjeakevitt eller genever. 200 værstefolk ble servert i messa, noblessen meska seg på hvite duker i salongen.

Sefar het en båt som var bygd ved Glommen verksted. Da vi gikk ut, blåste det opp. Det ble et Herrens vær, som det sto i leseboka mi på folkeskolen. Tallerkener og lysestaker skle fram og tilbake på dørken. Sjøsjuke var vi, Borgny og jeg, men kom oss etter hvert. Vi lå på kavringsekkene og observerte: – Se på den der, nå er’n blek, snart er’n grønn, nå forsvinner’n snart ut til rekka. De var liksom skamfulle, de ville ikke vise at de var innretta som oss andre.

Dagen etter sto det i Fredriksstad Blad: – Vellykket prøvetur med Sefar fra Glommen Verksted.

Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling