Fra Proletarrøsten til Østfold Arbeiderblad
William Mikalsen forteller her hvordan det var å utgi en kommunistisk lokalavis i et Norge herjet av krise og arbeidsløshet. Østfold Arbeiderblad ble utgitt i Sarpsborg fra 4. mars 1933 til 18. desember 1937. Den var organ for NKP. Avisen kom ut ukentlig og ble lansert med undertittelen «Hvori opptatt Arbeidets Rett, Fredrikstad» og «Proletar-Røsten, Sarpsborg».
William Mikalsen, Sarpsborg, var medlem av Norges Kommunistiske Parti fra 1927. Da Arbeiderpartiet dette året gikk til høyre og sammen med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, gikk William Mikalsen til venstre og ordnet sitt medlemskap i kommunistpartiet.
Siden den gang har William Mikalsens liv vært nær knyttet til NKP: Hovedansvarlig i 3 år for Østfold Arbeiderblad som partiet ga ut fra 1933-37, studieopphold ved Leninskolen i Moskva sammen med Emil Løvlien og Carsten Aasebøe, drivkraft i arbeidet med å organisere de arbeidsledige i de harde 20- og 30-årene, med liv og sjel i støttearbeidet for den spanske republikk under borgerkrigen i Spania. Under krigen delvis politisk flyktning i Sverige, delvis i illegalt arbeid her hjemme. Og her har vi tatt med bare de aller viktigste tingene.
William Mikalsen bor den dag i dag (1984) i Ekegata 9 på Alvim, samme adresse som Østfold Arbeiderblad brukte i «de fjerne år» på 30-tallet.
– En kan si at planen om å utgi en kommunistisk avis for Østfold ble til i miljøet omkring «Borregaardsarbeideren», NKPs bedriftsavis som allerede startet i 20-årene. Borregaardsarbeideren var stensilert og ble solgt utenfor fabrikkporten. Men innenfor bedriften sirkulerte den på sett og vis halvillegalt. Hadde du lest avisa, la du den gjerne fra deg på et sted hvor neste mann kunne få tak i den. Og Borregaardsarbeideren ble lest – både av arbeiderne og ingeniørene, selv om mange i den siste kategorien kunne styre sin begeistring for den vesle avislappen med sigden og hammeren på forsiden.
Men i lokalavdelingen av NKP i Sarpsborg ville vi gjerne komme videre ut. I noen tid hadde vi laget en liten, stensilert avis, «Proletarrøsten» for Sarpsborg. I 1933 kom jeg hjem fra Sovjet og ble som så mange andre på den tiden gående arbeidsledig. Så en dag kom Hans Bjerkoldt til meg og sa at vi burde lage en avis for hele Østfold. Den burde trykkes, ha et brukbart opplag og et profesjonelt utstyr for øvrig. Planen ble drøftet videre i NKPs distriktsorganisasjon som fattet det endelige vedtak. Det ble dannet en redaksjonskomité som besto av Hans Bjerkholdt, Jens Jensen og undertegnede og snart var første nummer av Østfold Arbeiderblad på gaten. Sigden og hammeren var på plass på forsiden, og slagordet var selvfølgelig: Arbeidere i alle land foren dere.
Et kollektivt ansvar
– Jeg husker i begynnelsen hvordan jeg sto i trykkeriet og tenkte: Hvordan skal dette gå Hvordan skal vi klare dette? Men det gikk – i hele fem år – takket være alle de flinke og entusiastiske folkene, partimedlemmer og nære og fjerne sympatisører som la ryggen til og skjøv på lasset. Det var ikke lite av tid og arbeid som skulle til før ukens nummer av Østfold Arbeiderblad var et faktum.
Den sentrale skikkelsen i avisarbeidet var altså Hans Bjerkholdt. Han var en av de få av oss som sto i fast arbeid, på Borregaard, hele tiden. Så var han i en årrekke sekretær i Sarpsborg og omegns samorganisasjon og en kraft i det faglige arbeidet. Hvordan den mannen fikk tid til alt er mer enn hva jeg kan begripe. Jeg husker jeg fikk lederne til Østfold Arbeiderblad klort ned på en papirlapp mens Bjerkholdt jobbet nattskift på fabrikken. Så skulle jeg tyde hieroglyfene og slå dem ned på maskin. Hans Bjerkholdt var en politisk begavelse av rang. Selv om han etter hvert kom til å fjerne seg fra den kommunistiske bevegelse, så har jeg mye å takke ham for. Jeg kommer aldri til å glemme Bjerkholdt så lenge jeg lever.
«Et sted å være»
Vi trengte et sted å være med avisen. I 1934 fikk vi leie et rom i Nansensgate 11. Gården står der ennå, nå bor folk i rommet der jeg og mange andre satt ved et spinkelt bord og slo ned manuskriptene på en gammel skrivemaskin. Redaksjons- og ekspedisjonslokalet var enkelt, ja spartansk utstyrt, med bilder av Lenin og Stalin på veggen. Og i kroken sto primusen med kaffekjelen, i skapet sto koppestellet. Og dette lokalet fungerte: Her gikk det folk stadig ut og inn. Lyset i Nansensgate 11 brant til langt på natt.
Først og fremst ble aviser laget der, men senere foregikk en del av Spaniakomiteens organisasjonsvirksomhet i disse lokalene. I utstillingsvinduet hang plakaten: Hjelp Spanias folk!
– Og av og til var jo redaksjonen selv i ilden, for eksempel da arbeiderpartiordfører og frelsesoffiser Axelsen med politiets hjelp fikk ryddet benkeradene for arbeidsledige som lyttet til debatten i Sarpsborg bystyre. Og jeg som satt i bystyret, røk med i samme slengen. Da kom Østfold Arbeiderblad for onsdag 28. mars 1934 ut med følgende overskrift: «Sarpsborg bystyre gir de arbeidsløse politikøller til påske – istedenfor bidrag». Den historien kostet meg forresten sju dager vann og brød og hårdt sengeleie, men det er en annen historie.
Vi slet hardt med å finne den riktige balansen mellom lokalt nyhetsstoff og stoff fra den store verden. Som naturlig var, bragte Østfold Arbeiderblad mye stoff om Sovjetunionen. Artikler og klisjeer fikk vi ofte fra Sovjetunionens venner, det som i dag heter Sambandet Norge-Sovjetunionen. Klisjeer satte vi ekstra stor pris på – illustrasjoner var mye sjeldnere den gang enn nå. Stålverket i Magnitogorsk og Dneprostroykraftverket prydet forsidene til Østfold Arbeiderblad. Og så forsøkte jeg jo også å skrive ned mine inntrykk fra landet der sosialismen var blitt til virkelighet.
– En liten morsom detalj: I Moskva fikk jeg kontakt med en gutt og ei jente som var omtrent like gamle som Odd, en av sønnene mine. De begynte å veksle brev, oversatt av Tamara, tolken vår under Russlandsoppholdet. Mange av disse brevene trykte vi i Østfold Arbeiderblad.
En ting vil jeg nevne: Østfold Arbeiderblad hadde egen korrespondent i staden ved Seinen. Ole Karlsen fra Kråkerøy, som tyskerne drepte under siste krig, oppholdt seg i Paris en tid og sendte hjem håndskrevne korrespondenser som ble trykket i Østfold Arbeiderblad. Arbeidsfolk på Selbak og Alvim kunne lese om de siste debatter i det franske deputerkammer skildret av Østfold Arbeiderblads utsendte. Stikk den!
«Sett og hørt»
– Men fra Paris til Sarpsborg. Vi hadde en spalte, «Sett og hørt», redigert av Alfred Vestberg, en kar som hadde et skarpt øye og øre for alt som rørte seg i byen og distriktet. Da vi engang skrev i «Sett og hørt» at oppførselen til en kristen arbeidsformann nærmet seg dyreplageri – han hadde skreket til en kommunearbeider at ha skulle redde kloakkrøret, ikke hesten, da en gategrøft holdt på å rase sammen – fikk vi en politianmeldelse på nakken. Saken ble henlagt pga bevisets stilling, men det fikk vi beskjed om lenge etterpå Så arrogansen var stor i politikretser også før Huuses tid.
Vi la mye vekt på å bringe skjønnlitterært stoff: Maxim Gorki, Ilja Ehrenburg, Jack London. Men også lokale bidragsytere fikk slippe til, for eksempel Erling Breesth med dikt og noveller. Og så hadde vi kontakt med en bildende kunstner, Ulf Helliksen, som ferdedes i utkanten av miljøet rundt avisen. Flere ganger prydet hans tresnitt og linoleumssnitt med klassekampmotiv avisen. Noe hans faderlige opphav slett ikke så med blide øyne på.
Greie folk på trykkeriet
– Østfold Arbeiderblad ble trykket i Sentraltrykkeriet i Sarpsborg. Hadde det ikke vært for de greie folkene på trykkeriet, jeg husker i farten Rolf Nærby og Carl Berglund, så hadde nok ikke Østfold Arbeiderblad kunnet komme ut. Bjerkholdt, Jensen og undertegnede hadde nemlig ingen erfaring i praktisk avisarbeid. Men gutta på trykkeriet ga gjerne en hjelpende hånd, samtidig som vi ofte ga hverandre det glatte lag, men var like gode venner for det.
Det var helst trykkeriet som bestemte hvordan avisen skulle se ut, ombrekningen som en sier. Overskriftene måtte settes for hånd, kanskje det var grunnen til at Østfold Arbeiderblad ofte hadde store overskrifter og et ganske moderne preg etter datidens forhold. Det ble fortalt at redaktør Hønsvald i Sarpsborg Arbeiderblad ergret seg gul og grønn over at «bladfilla til kommunistene» så ut som en ordentlig avis.
Men det var jo ikke bare å trykke i vei. Avisen skulle jo også spres. Opplaget lå på en 1250, noen ganger litt mer, noen ganger litt mindre. Vi hadde en solid stamme av abonnenter, og så kom løssalget i tillegg. Hver torsdag slepte vi avisbunken fra trykkeriet og bort til Nansensgate 11, og så var det å sette i gang med å brette, sortere og sette på adresselapper. Her gjorde først og fremst ungdomslagsmedlemmene en kjempeinnsats. La ett navn være nevnt: Marvell Pettersen, søster av Einar Juul som falt ved Ebro i 1938. Hun var en kjekk og trofast jente som ikke bare hjalp til med Østfold Arbeiderblad, hun tok også i et tak når Borregaardsarbeideren skulle ut til leserne.
Vi solgte Østfold Arbeiderblad ved bedriftsportene, ved portene til Borregaard fra Sarpebrua til Melløs, ved Yven Papir, ved Sarpsborg Mekaniske Verksted og Greåker industri. Det var travelt på fredager når vi skulle stille opp på så mange steder, men så kom det også inn så mange 10-øringer at vi kunne telle opp 90 kroner i Sentraltrykkeriet. Det var det det kostet å trykke avisen.
Annonser også
En annen viktig inntektskilde var annonsene. Du finner forbausende mange av dem i Østfold Arbeiderblad. Fra oppfordringer til å spise Melange margarin til å kjøpe billige piper hos Arnt Mathisen i Sannesundsveien. Det var to årsaker til dette: For det første våre ivrige annonseaktivister. La meg nevne ett navn: Marius Juliussen fra Borge. I all slags vær, sommer og vinter, tråkket han rundt på en gammel sykkel, skaffet annonser, holdt kontakten med abonnenter, vervet nye abonnenter. For det andre: krisen i kapitalismen. Det var kamp om kundene. De av oss som sto i arbeid, nevnte gjerne at de stakk innom den bestemte butikken og kjøpte den bestemte varen, for de hadde sett avertissementet i Østfold Arbeiderblad. Slikt bet butikkeierne seg merke i.
Den største svakheten ved Østfold Arbeiderblad var nok at avisen i for stor grad ble preget av Sarpsborg-distriktet. Dette hang sammen med at redaksjonen hadde sitt utspring der. Vi hadde kontakter med de andre Østfold-byene, bevares. Selv forsøkte jeg å besøke Fredrikstad minst en gang hver uke, ikke minst for å hente oppgjør. Men likevel ble det for lite stoff fra byer som Halden og Moss. At avisen gikk inn i 1937 hang sammen med linjen til partiet: det gjaldt å styrke sentralorganet, Arbeideren. Og dessuten fikk mange av de sentrale personene i avisa arbeid og da ble det ikke mulig å ofre så mye tid på Østfold Arbeiderblad.
Betydningen av avisa på lokalplan overlater jeg til historikerne å vurdere, men for mitt vedkommende vil jeg understreke at det var en fin tid, en tid preget av samarbeid med mange gode kamerater. Jeg lærte en masse som jeg senere kunne ta med meg videre i mitt politiske arbeid, avslutter William Mikalsen.
Trykt i avisa Friheten 1984
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling