«Jeg vil aldri glemme dette landet»

..skriver Anatolij Golovin, tidligere russisk krigsfange til sine venner i Verdal. Anatolij var en av de over 90 000 sovjetiske krigsfanger i Norge under siste krig. Han opplevde slit, sult og mishandling, men også nordmenns vennlighet og hjelpsomhet. I Verdal lever minnene om de russiske fangene. Aase Grevskott er en av dem som husker.

I det siste år av krigen, den 26. januar 1945, kom en flokk mennesker med fremmedartede navn til Ørmælen i Verdal. De het Konstantin, Ivan, Petrov, Aleksandr, Timofei, Vladimir, Nikolai… En ca 200 i tallet.

De ble innkvartert i en brakke i tyskerleiren som var blitt oppført av norske arbeidere i 1942. Snart kunne en se dem i småflokker rundt omkring – i avlagte tyske uniformer med SU malt på ryggen. De utførte alskens skogsarbeid – alltid under streng bevoktning.

De russiske krigsfangene hadde vært på en lang ferd før de nådde fram til leiren i den lille trønderbygda. Etter krigen kunne noen av dem fortelle at de var blitt tatt til fange under gjenerobringen av Kharkov. En stor krigsfangeflokk, ca 20 000 mann, vandret til fots gjennom Romania til Polen, der de en tid var i en fangeleir. Under oppholdet i leiren døde omtrent halvparten av fangene.

Fra Polen gikk ferden videre med båt til Finland. I leiren i Rovaniemi hendte det at enkelte sivile kastet stein etter fangene når de hadde arbeidsoppdrag utenfor leiren. Så videre, stadig til fots, inn i Norge.

I Skibotn skulle fangene fraktes sørover med båt. Men de nektet å gå om bort i fartøyene. De mente at de skulle føres til sjøs og så ville tyskerne senke båtene. Fangene ble på stranden om natten i sprengkulde, og mange døde.

Verdal ble endestasjonen

Fra Skibotn gikk ferden til fots til Mosjøen og derfra med tog til Verdal som altså skulle bli endestasjonen for fangene. For en del av dem ble Verdal det endelige hvilested.

I Verdal, på Ørmælen lever mange som har minner om fangene. I mange hjem finnes fotografier, små lapper med hilsener og adresser, små utskårne prydgjenstander.

Aase Grevskott var 17 år i 1945. Familien hennes bodde nær leiren. Hun forteller:

– De russiske fangene gjorde et voldsomt inntrykk her i bygda. Ørmælen var et lite bygdesamfunn den gangen, 38 bolighus i alt. Med større og mindre jordlapper rundt. Folk livnærte seg med å dyrke poteter, korn, holde husdyr. Noen dro på fiske.

I dag er alt forandret, etter utbyggingen av Aker-Verdal. Nå er Ørmælen nærmest vestre del av sentrum. Jeg kan godt huske at russerne ble innkvartert i en av brakkene i tyskerleiren, med et høyt piggtrådgjerde rundt.

Jeg ser flokken for meg den dag i dag: tynnkledde i den djupe snøen. Det var mye snø siste krigsvinteren, og veiene var dårlig brøytet.

Spark og slag fra tyskerne – men verdølingene ville hjelpe

– Hvis noen sakket etter på veien til eller fra skogsarbeidet, så vanket det spark eller slag med geværkolbene fra de tyske fangevokterne.

Noen kunne falle om, men ble hjulpet på bena av kameratene, og stavret videre.
De virket underernærte, de viste med tegn og geberder at de gjerne ville ha mat. Og de fikk mat. Her kunne vi i bygda gjøre en innsats for våre venner. Mange matpakker ble i all hemmelighet stukket til fangene når de var i skogen på arbeidkommando.

Like ved det ytre gjerdet rundt leiren gikk en slags skyttergrav. Vi kastet matpakker nedi, og de russiske fangene så sitt snitt til å komme seg under gjerdet og hente pakkene. Når de var ute på arbeidet, kunne det også hende at fangene ble tatt inn i hjemmene og fikk seg et måltid mat der. Det var forskjell på de tyske vaktene, noen var strenge, andre kunne snu ryggen til.

En kar som bodde like ved leiren, hadde sitt arbeid på Verdal mølle. Han stakk til seg noe havregryn på mølla og kokte havregrynsgrøt som han så sitt snitt til å få gitt til de russiske fangene. De som dro på fiske, fikk ofte stukket litt av fangsten til russerne som var på arbeid i skogen.

Men det skjedde tragiske ting. En episode har jeg bare hørt fortalt. En ung gutt var innom en gård og ba om mat. Da han kom tilbake til flokken, var det vaktavløsning, og de nye vaktene gjorde kort prosess: fangen ble mishandlet og skutt på stedet. Dette skal ha skjedd på Grønnmøra, like ved jernbanebrua.

Andre henrettelser har ikke jeg hørt om, men søsteren min som var 16 år den gangen, har fortalt at hun kunne våkne om natta og høre skjellsord og høye skrik inne fra leiren.

Dødeligheten blant fangene var høy. På minnesteinen som er reist her i bygda, kan du lese navnene på 29 fanger som døde i løpet av en måned, fra slutten av januar til slutten av februar.

Det var ikke noe uvanlig syn å se krigsfanger komme trekkende med en bylt på ei kjelke. Det var en av kameratene som gjorde sin siste ferd, til et lite skogholt like ved leiren som ble brukt som begravelsesplass.

Jeg har selv et minne fra selve leiren under krigen: Røde Kors i Verdal hadde omsider fått tillatelse av kommandanten å levere noen levnetsmidler til fangene. Det ble samlet inn i bygda, noen poteter, grønnsaker og litt kjøtt og så kokte vi suppe. Vi laget også avsilt bygg- og havresuppe. Vi hadde hørt at det var flere syke.

Jeg glemmer aldri det synet som møtte meg da jeg kom inn i brakka.

Syke mennesker i skitne, ustelte køyer langs veggene. De merket knapt at vi kom. Tuberkulose og frostskader var de vanligste sykdommene. Maten vi hadde med var nok til hjelp for de kjekkeste av dem, men flere var nok hinsides all hjelp.

Så kom våren og befrielsen

– Så kom våren 1945. Jeg har inntrykk av at helsetilstanden bedret seg noe. De sterkeste hadde overlevd. Matpakkene våre og den varme vårsola gjorde også sitt. Dagen vi alle hadde ventet etter, 8. mai 1945, samlet det seg en stor folkemengde utenfor leiren. Politiet, hjemmestyrkene og Røde Kors rykket inn. De tyske vaktene forsvant stille og ubemerket etter noen tid.

Vi hørte senere at den mest brutale av de tyske fangevokterne, en tysk-polsk gestapist som het Könisch, hadde prøvd å stikke seg vekk i den tyske fangeleiren på Overhalla, men ble avslørt, stilt for retten og fikk forhåpentligvis sin velfortjente straff.

Det ble satt i gang et stort hjelpearbeid, leger kom til leiren og de syke ble fraktet til Vattenholmenleiren og lagt inn på sykestua der.

Fangene hadde en stille og rolig framferd. De ordnet med sitt eget vakthold og snart kunne vi se dem i større eller mindre grupper rundt i bygda. Men nå uten sine forhatte grønnkledde voktere.

Russerne var godt likt

– Jeg vil si at det var et rent ut sagt rørende forhold mellom oss i bygda og de forhenværende fangene. Fangene ville vise sin takknemlighet ved å hjelpe til på alle måter. Hos en nabo av oss malte russerne skigarden, hogg vinterveden og satte poteter. Og det var ikke noe enkeltstående tilfelle. Det var mange i Verdal som høsten -45 spiste poteter som russerne hadde satt på våren dette året.

Mange av fangene kom i kontakt med oss unge på Ørmælen. De var med på fester og dansetilstelninger. Noen hadde skaffet seg noen sivile plagg, andre hadde farget de tyske trøyene sine i en mørkere farge for å få bort den forhatte grønnfargen. Det ble knyttet mange vennskapsbånd mellom de russiske krigsfangene og ungdom i Verdal.

Men det kunne også skje triste ting. Plutselig en dag kunne en av fangene få beskjed hjemmefra om at en av hans nærmeste var falt i krigen. Det er ikke lett å finne ord til trøst i slike øyeblikk.

Hjemreisens stund nærmet seg. En dag kom en militærdelegasjon til leiren med en engelsk, amerikansk og russisk offiser. I leiren ble det slått opp plakater om hjemreisen. Et bilde viser en kvinne, Mor Russland, som vinker sine sønner hjem til seg.

Den 15. juni var det stor avskjedsfest. Musikk, sang og dans og taler på både russisk og norsk. Hovedtalen holdt sogneprest Hovden. På festen overrakte krigsfangene 387 kroner som de hadde samlet inn og som skulle gå til å reise et monument over deres døde kamerater. Så gikk ferden videre over Melhus via Sverige til Sovjetunionen. Slik avslutter Aase Grevskott sin beretning.

Knapt et år senere, den 25. mai 1946 sto det en hilsen fra en av de russiske fangene i «Verdalingen». Hilsenen er rettet til Magne Nestvold. Der står det blant annet:

«Jeg sender deg en hjertelig hilsen og ønsker deg alt godt i livet… Jeg er glad over å kunne fortelle deg at jeg er kommet vel tilbake til mitt fedreland og at jeg nå bor hjemme.
Kameratene mine, som jeg var sammen med og jeg, vil aldri glemme landet deres og de anstrengelser dere gjorde for å redde våre liv…»
Undertegnet Anatolij Golowin, Bahnhof Budsjak, Basckirskaja SSSR.

Søndag den 6. oktober 1946 ble minnestøtten over de russiske krigsfangene avduket på gravstedet på Ørmælen. I følge avisreferater var det nærmere 1000 personer til stede. Sogneprest Hovden holdt talen og oberstløytnant Pilingin la ned en krans som siste hilsen fra hjemlandet.
Den dag i dag (1988) holdes gravstedet vakkert i hevd av Verdal kommune.

Trykt i avisa Friheten 1988
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling