Veteranene forteller

vanlige (og uvanlige) folk forteller om sin hverdag i forrige århundre.

Veteranene forteller

Med sprengstoff og flyktninger på planet

Brede Larsen, odøling og kommunist, startet motstandsarbeidet høsten 1940. Støttespiller til Osvald-gruppen, flyktningelos til og fra over grensen. Representant for NKP i Nord-Odal kommunestyre og formannskap ifra 1945 til 1975. – Ottar Lie satte jeg høyest, sier motstandsveteranen.

– Jeg er født for snart 90 år sida på et småbruk i Nord-Odal. Vi var tre barn. Ved siden av å arbeide i skogen, var far min salmaker. I 1905 arbeida han som skipssalmaker ved Götaverken. Det var fattigslig, men vi levde trygt. Jeg vokste opp i et radikalt miljø. En onkel var med i Arbeiderpartiet. Han gikk ut på sine eldre dager. En annen slektning var syndikalist og den tredje kommunist.

Jeg begynte i skogen som femtenåring. Det var på den tiden Skog og Land brøt gjennom. Her i bygda ble et par karer arrestert da de jaga bort streikebrytere hos Westye Egeberg.

17 år gammel dro jeg på hvalfangst. Jeg havna på dekk på koka. Jeg kom på vakt sammen med en finnmarking. Han var trekvart same og syndikalist. Av han lærte jeg sjømannskap og politikk.

Jeg overvintra på Husvika i Sør-Georgia. Vi bodde seks mann sammen i en ruff. En dag tørna kokken gærn. Senere seilte jeg i tankfart på Gulfen og i Sør-Amerika. I Sør-Amerika var klasseforskjellene ufattelig.

I begynnelsen av 30-åra gikk jeg i land og begynte som bygningsarbeider. Jeg var med og rev de gamle toetasjes gårdene i Vika der klesvasken hang på snorer tvers over gata og konene samla seg på svalgangene og prata.

Litt hadde jeg spart og så tok jeg lån og kjøpte en gammel bil og begynte for meg sjøl. Jeg fikk en god del kjøring for Furuholmen. I 1937 gifta jeg meg. Alma og jeg flytta inn ved Økernlund.

Jeg var med i Hasle-Økernlaget av Arbeiderpartiet. Formann var Signe Bryn, kona til Dag Bryn. Vi studerte Marx og Lenin. Jeg gikk mye i Sagene Arbeidersamfunn. Erling Falk holdt foredrag. Jeg fikk inntrykk av at han var ærlig i det han sto for.

Noen kom for å diskutere for diskusjonens skyld. En av dem var Sigurd Hoel. Han var fra samme kommune som jeg. Han henta mye av stoffet i bøkene sine fra Nord-Odal. Nå var han blitt bymann og forbanna hjemstedet sitt.

Gjennom fagbevegelsen kom jeg i kontakt med mange kommunister. Ottar Lie var klarsynt, han så framover og tvilte aldri. Andre jeg møtte var Just Lippe, Walther Rygh og «Knatte» Fredrik Bergstrøm.

Det vanka tyske flyktninger i miljøet. En av dem kalte seg Willy Brandt. Kommunistene så på han som en eventyrer, og sosialdemokratene betrakta han som en provokatør. Det ble sagt at han ikke hadde noen grunn til å flykte fra Tyskland.

Under Finlandskrigen gikk jeg ut av Arbeiderpartiet. Invasjonen i Finland syntes jeg ikke noe om, men jeg kjente til samarbeidet mellom finske militære og Tyskland, retta mot Sovjetunionen.

Finlandsfrivillige forsvant

9. april skulle jeg stille med bilen min for det sivile luftvern. Tredje mobiliseringsdag skulle bilen og jeg møte i Drøbak. Der var det ingen mobilisering. I stedet frakta jeg folk ut av Oslo panikkdagen. Det var totalt kaos og jeg kjørte til morrasia. Til sist lasta jeg opp kona, guttungen og småjenta på tre uker og dro til foreldra mine i Odal.

Så dro jeg i retning Kongsvinger. På vegen ble jeg huka av en kaptein Åsnes. I Kongsvinger drev de og satte opp en del avdelinger. Dit kom en gjeng Finlandsfrivillige. De forsvant fort. Jeg traff bare en eneste av dem senere.

Første trefning jeg kom opp i var ved Osbrua ved Skarnes. Det som fantes av befal, prøvde vel å gjøre så godt de kunne, men det var ingen samordning. Offiserer over kapteins grad så jeg aldri. Jeg fikk bilen skutt i filler av en tysk mitraljøse. Jeg fikk en annen vogn, ble sendt til Flisa, deretter opp til Elverum og så ned til Rustad ved Roverud. Vi lå ikke i stilling, vi bare kjørte på hverandre, det var idiotisk.

Det var mye mismot blant soldatene. Mangelen på søvn tok mest på. En gang stansa bilen for meg. Jeg fikk skaffa reparatør, men plutselig kjørte en tysk kolonne forbi. Vi hadde hørt at de norske fremdeles holdt Trysil. Det var bare tull. Jeg tjuvåkte hjem og demobiliserte meg sjøl.

Å fortsette å kjøre for bygningsbransjen betydde at jeg risikerte å gjøre tyskerarbeid. Jeg kjente skogsbestyreren i Nordmarka. Han var pålagt å levere ved. Reo Büssingen og jeg begynte i vedtransporten.

Å sette igang med motstandsarbeid gikk på en måte av seg sjøl. Vi kom igang med noe småtteri i august-september 1940, på den tiden stortingspartiene ville avsette Kongen og regjeringen.

Just Lippe og Angel Brønnum laga den vesle illegale avisa Kjensgjerninger. Vi var flere, blant annet Ottar Lie, «Knatte» Fredrik Bergstrøm og Walther Rygh som møttes og satte igang med stille sabotasje. Ved jernbanestasjonen sørga vi for at adressene til tyske forsendelser ble bytta om. Det var ganske bra organisert.

Viggo Hansteen sto for trykkinga av små lapper eller løpesedler som advarte mot tyskerarbeid. Ble en tvingi til slikt arbeid, skulle en sabotere ved å gå langsomt.

Sjøl beholdt jeg leiligheten på Økern som postadresse, men fikk meg et rom ved Bomstua ved Hammeren i Maridalen.

– Gut fahren, sa tyskeren

Jeg er ikke sikker, men det var muligens Walther Rygh som formidla kontakt til folk i Osvaldgruppa. Asbjørn Sunde traff jeg aldri, men Håkon Sunde, med dekknavn Hans, bror hans.

Jeg hadde tatt sprengningssertifikat da jeg arbeida i bygg og anlegg. Den første tida, før de fikk disse tennblyantene, hadde de problemer med å få det til å smelle. De prøvde innretninger som skulle utløse eksplosjoner når det dirra i togskinnene. Det var ofte mislykka. Jeg møtte tre stykker i ei hytte på Stryken. De hadde masker. En av dem var Hans. Jeg lærte bort det jeg kunne om fenghetter og luntelengder.

Jeg hadde nøkkel til bommen i Marka. En gang henta jeg to, tre kasser sprengstoff i et grustak i Sørkedalen og kjørte det til Lilleaker. Tilbake skulle jeg ha med dekknavn Edgar som jeg plukka opp utafor Majorstuhuset. Det var snøvær og kaldt. Etter Skjærvenbakken bar det utover. Plutselig ser jeg en spark foran meg. Jeg tråkka inn bremsene og ble stående på tvers av veien. Så kommer en tysk kolonne i motsatt retning. Jeg skjøv pistolen min ned bak setet. Karen ved siden av meg gjorde det eneste riktige: han åla seg ut og forsvant i snøen.

Tyskerne ville vite hva jeg gjorde i marka så sent på kvelden. Jeg beklaga meg: – Dere har pressa meg ut av veien. Jeg har et rom på Hakloa, slik at jeg kan klare en ekstra vending. Tyskera er glad i effektivitet. De trakk meg opp på veien og hilste med handa til lua: – Gut fahren. Men hvor hadde det blitt av passasjeren? Da jeg kom til lysverket like overfor Hammeren, sto’n der og steppa. Det var Petter Brun. I 1943 ble han skutt på Trandum.

Gjennom Dagmar Eilert fikk jeg kontakt med avisapparatet. Skog og Land var overtatt av nazistene. Likevel ble det ordna at jeg fikk ferdigadresserte og frankerte konvolutter fra forbundet. De var egentlig for Fri Fagbevegelse, men vi brukte dem også til Friheten og Avantgarden.

Hadde jeg med illegale aviser på byen, hadde jeg dem på brystet og ryggen og satte meg på ledig plass ved siden av en eller annen tysker. Kunne jeg veksle noen ord med dem, var det bra. En gang på endeholdeplassen på Bjølsen, spytta en dame etter meg da jeg gikk av. Det syntes jeg var fint.

Allerede i 1940 bad Håvard Langseth meg å skaffe kontakter i Stangedelen av Nord-Odal og i Grinder i Solør. Det var begynnelsen på det som skulle bli det omfattende flyktningeapparatet.

Folk kom i søkelyset og måtte bort. En dag fikk jeg beskjed av Kåre Gundersen på bilverkstedet på Brekke at jeg skulle ta bilen og kjøre ned i Hegdehaugsveien. En kar i gråbrun jakke skulle stå på høyre side av gata. Jeg kom med fullt vealass og ser at det kryr av tyskere og politi i gata. Jeg får øye på en kar på fortauet, men kommer ikke på passordet. Jeg ruller ned ruta: – Er det du som venter på ved? – Ja! – Hopp inn. Så kjørte jeg han til dekkleiligheten i Grenseveien.

Underbuksa hang rette veien

Sigrid Husby het en lege i Maridalen. Hun lånte ofte bort personbilen sin til illegale oppdrag. Halvor Østbråten som jobba i Nordmarka, sier en dag: – Du må til Sandvika og hente tre stykker. Det haster. Jeg lånte legebilen og kjørte av sted. Det var om kvelden. Jeg fant stedet og parkerte inntil et stakittgjerde litt unna og banka på.

Tre stykker, to gutter og ei jente satt og venta med ryggsekkene sine. Det var ikke stort i de sekkene. De var studenter fra høyskolen i Trondheim som måtte av gårde da tyskerne erklærte unntagelsestilstand. Da vi kom ut til bilen, hørte vi sirenen. Mens tyskere og politi er i ferd med å omringe huset, får jeg starta og glir sakte vekk med slokte løkter og kjører ungdommene i dekning i Maridalen.

Det plaga meg at jeg etter hvert visste for mye. Ingen skal si noe gæli om en som sprakk under hard tortur. Vi så navna i avisene på kamerater som var henretta. Til å begynne med, tenker en: Dette kan ikke hende meg. Noen detter av lasset, mange fortsetter. Noe skjer med deg i motstandskampen. Du blir innstilt på at en dag smeller det. Da tåler du uendelig mye.

Vi måtte sikre samlingssteder for folk som skulle over. Hovind Teglverk var bra, likeledes et sted nede ved jernbanebrua ved Grefsen. Vi brukte ofte ungjenter som sykla rundt og samla de som skulle av gårde. Det hendte at flokken ble stående og vente på samlingsstedet. Noen kom til å ymte frampå om at kanskje vi er lokka i ei felle. Så kunne det bryte ut panikk.

En gang hadde vi en stor flokk samla på ei kølatomt på hjørnet av Hausmannsgata og Lakkegata. Vi skulle være to biler om jobben. Den andre bilen kom ikke. Folka begynte å bli urolige. En bil kom inn med et lass trekøl. Sjåføren skjønte hva som sto på: – Vil du være med og kjøre en tur? spurte jeg. – Nei, sa karen. – Det er et kontakt svar på kontant spørsmål, sa jeg. Du har ikke hørt og sett noe. Jeg har bilnummeret ditt. Karen ble flyende sint: – Dere trur vel at dere er de eneste som driver med flyktninger, sa’n. Det skjer litt av hvert oppover. Det endte med at han tok de som satt hardest i det. Karen tok åtte stykker. Jeg traff han etter krigen i Rendalen. Han hadde drivi med kølabrenning i Trysil og kjørt mange flyktninger over.

Med sprengstoff i ryggsekken

På Fetsund var det en varslingspost for flere ruter. På Bjørkelangen hadde vi et greitt system. Hang underbukser og trøyer rette veien på ei snor, var det klar bane. Hang de med bena og armene opp, var det kontroll.

Wehrmachtkontroller var stort sett greie, men du måtte være pinlig nøyaktig når du fylte ut kjøreseddelen. Grensepolitiet var farlig. Det var slike som skjøt ned og drepte Ole Burås ved Kroksund. Ruta var hardt nedkjørt, og de som kjørte lastebilen valgte å kjøre landeveien helt fram til grensa.

Selv kjørte jeg mye på Setskog og Rømskog. I Nordre Setskog hadde jeg Jørgen Snellingen som kontaktmann. I Setskog var Johan Nilsen fra Slora og Simen Moen kontaktene mine. Jeg kjørte også en del for storruta til Sverre Sigurdsøn over Holand og Mjermen til Sverige.

Det var ofte verre å være flyktning enn å følge. Unger var det greitt med, vi ga dem noen tabletter vi hadde fått, så de sovna. De minste tok jeg i ryggsekken. Mange voksne var så hardt maltraktert at de måtte bæres. Noen ganger hendte det at vi måtte be dem vente et døgn i svarte skauen før vi var sikre på at vegen var klar. Noen prøvde å ta seg over på egen hånd, gikk seg vill og rett i armene på tyskera og grensepolitiet.

Kurerene var flinke til å klistre seg på oss. Det har blitt hevda at Pellegruppa først ble aktive i slutten av krigen. Allerede i 1943 opplevde jeg folka til Pelle, både fram og tilbake over grensa.

Tilbake kunne jeg få uventa last. Da jeg en gang kom tilbake fra Kroksund, sto det en gråkledd, lut kar ved bilen. Vi lasta kasser opp på planet. Jeg kjente fasongen: Det var sprengstoff.

Siste krigsvinteren hadde jeg slutta med kjøringa og arbeida i skogen. En kar, han het Ebbell, var kontakt på Grinder. Jeg var over ved Metanderfors, nord om Magnor og henta sprengstoff. Vi var helt avhengige av hjelp fra svenskene.

På et lite torp bodde ei enke, en gumma, godt opp i åra. På låven lå det jeg skulle ha, i tredvekilos esker. Jeg fylte i ryggsekken og dro i vei. Vel tilbake sendte vi eskene med NSBs godsrute. De skulle hentes på oppgitte navn i Mandalsgata. Da jeg kom hjem etter siste turen var jeg dausliten.

Om morran 8. mai våkna jeg av at jeg hørte folk juble. De drev og arresterte nazister. Det hadde vært prata om lovløse dager. Jeg tenkte på dem jeg hadde kjent som var skutt av tyskera. Jeg var ikke glad. Jeg var redd, livredd.

Trykt i avisa Friheten 2000