Fra bly til byte

Klatra til topps i Lambertsetermasta. Studerte sortekunst hos Aas og Wahl. Slo Demokratenjournalister med ciceromålet. Ble ledende datafrik i Fredriksstad Blad. – Handlekraftig hederskar, sier gutta og jentene på desken. – Fin, gammel Osloårgang, sier den som skriver dette støkke’.
Møt Odd Ingar Hansen!

Jeg begynte i Demokraten 29. august 1961. Første mai sto jeg i Kirkeparken og så på toget. Oppe i avisa dagen etter lærte jeg lekse nummer en: Du skal ikke stå på fortauet første mai.

I setteriet var Kjølberg, Tindlund og Kristiansen kongene på haugen. De ga beskjed til nykomlingen hvor skapet skulle stå. Det hendte det sto et par hele pils i skapet. Roald Halvorsen kjørte pressa. Han var rundere i kantene. Så ble han også ordfører.

Otto Reff styrte redaksjonen, med god hjelp i Birger Madsen på sporten. Redaksjonssekretæren kom opp i setteriet med gode og dårlige manus. Journalistene sto på ryggen din for å bestemme lay out. De hadde lov til å peke, men ikke ta på satsen. Ble de for ivrige, slo vi dem over fingrene med ciceromålet. Både i Demokraten og Fredriksstad Blad har journalister blitt kasta ut av setteriet med makt av irriterte typografer.

Jeg stabla titler og annonser og brakk om avisa. Pressa var i huset så deadline kunne tøyes. En gang drøya vi. Jeg ble stående og lese: Et fly med tre om bord hadde styrta ved Rygge. Alle var drept. Jeg sto og stirra: En var den beste kameraten min fra folkeskolen.

Folk sto på. Stereotypør Sten Mellby hadde sukkersyke. Han kom opp trappa: – Gutter, har dere et wienerbrød? Da hadde han føling. Sten var en av dem som aldri sparte seg for avisa.

Egentlig hadde jeg lyst til å bli murer som far min. Mor nekta: – Murerne drakk så fælt. I skoletida hendte det at jeg ga far en håndsrekning når noen var sjuke. Jeg bar opp sten, mørtel og bayerøl.

I klassen min på Abildsø utenfor Oslo gikk det tyve jenter og åtte gutter. Var vi store i kjeften, fikk vi den julinga vi ville ha. På sommeren svømte vi om kapp med rottene i Østensjøvannet. Om vinteren satte vi seil på rattkjelka og suste over isen. Den avgjørende prøven var å klatre til topps i masta på Lambertseter kringkaster.

En kamerat hadde begynt i typograflæra. – Det skulle du også gjøre Odd, dem tjener godt.

Etter et halvt år på Fag- og forskolen på Østre Elvebakke, begynte jeg læretida mi hos Aas og Wahl i Oslo. Først holdt vi til i Øvre Vollgate. Senere flytta vi opp til det store, moderne bygget på Majorstua. Det eneste som er igjen der, er en maskin der du kan putte på kronestykker og få trykt visittkortet ditt.

Da jeg begynte, var vi 250 mann på Aas og Wahl med smått og stort. To læreguttfaktorer holdt 27 læregutter i øra. Til svennene skulle det være De og etternavn. Til oss var det Odd meg her og Tryggve meg der. Til etter svenneprøven. Da strakte faktor handa fram: – Gratulerer, Hansen.

Nykomlingen skulle prøves. – Du, det er bra å vise seg litt ivrig i tjenesten. Ta med deg veska og gå ned i trykkeriet og si at du vil låne med pressa for å trene hjemme. Gutten gikk. Pressa veide endel tonn.

Hadde en læregutt gjort noe gæli, kunne han velge straffa sjøl: Enten å få smurt inn snurrebassen med trykksverte eller stikke hue i do mens en svenn trakk i snora.

Flere av læreguttene var musikere på si. Bandet samla seg på do og sang: – When the saints go marching in, med over- og undertoner. Ved døra sto vakta. Nærma noe mistenkelig seg, var det igjen med dørene til avlukka og ned på setene.

Senior Wahl rusla hver dag rundt i lokalene. Han hadde en talemåte: – Jeg er mørkeredd, sa’n, spesielt om morran, for da er det kølasvart her i lokalet. Han mente å si at folk kom alltid for sent. Han gikk aldri gjennom uten å veksle et ord til hver og en.

Lønninga kom i papirposer. En kar sto og spytta på fingrene og telte sedlene. – Du Bredo, sa senior, du må ikke gjøre slik, du får i deg en masse bakterier. Bredo så på sjefen: – Du trur vel ikke bakterier kan leva på den lønna vi får her? Wahl gikk og humra og lo lenge over den replikken.

Svennene var fra noenogtjue helt til søtti som var pensjonsalder den tiden. Vi hadde en gjeng gamle karer, en 10-17 stykker. De hadde vært stykksettere, stått og stabla hele bøker for hand. De så ut som sjampanjeflasker. Magen este ut under beltestedet.

Det kom ikke bare av arbeidet. Klokka ni fikk jeg beskjed: – Stikk bort i nærbutikken og kjøp øl. Klokka ti åpna det på polet i Rosenkrantzgata. Dagsrasjonen var en flaske Hedemarksbrennevin per mann. Lønna som lærling var 60 kroner uka. Jeg gjorde minst 50 kroner til på viserguttjobber.

Så lunka de så småningom til dagen var slutt og jobben gjort. De sørga alltid for at det var et par centimeter igjen på flaska til å starte med neste dag. Av og til kunne det bli litt for mye. Vi trykte Vi menn. En ettermiddag kom redaktøren ned i trykkeriet: – Du, sa’n, nå tror jeg du må skaffe en drosje til Erlandsen. Jeg titta etter: – Erlandsen står jo i telefon. – Jeg vet det, sa redaktør Harstad. – Han står og snakker med meg.

Det var karer som var flinke i arbeidet. De gjorde sjelden eller aldri en feil. De vitsa og lo, de fortalte historier, de hadde det fine, gode, gamle Oslo-humøret. Etter hvert som de døde og folk tok til å kjøre til og fra jobben, forsvant brennevinet fra trykkeriet.

Læreguttgjengen fra Aas og Wahlgjengen hang sammen. Onsdag og søndag stilte vi på Majorstua og gikk tur i Nordmarka og sjekka damer på dansen på Frognerseteren. På lørdager var det Turnhallen med Big Chief Jazzband og dans i tre etasjer.

Vi trykte ukeblader: Vi menn, Skip o’hoi, Nå, Aktuell, Norsk ukeblad, Programbladet og diverse fagblad. Jeg stabla overskrifter og billedtekster. Kjemisk tidsskrift var fælt, det var så mange lange og krøllete innvikla kjemiske formler.

Først pleide vi å få ukebladene noen dager før de kom på disken i butikken. Vi satt på bussen og trikken og leste og folk kikka over skuldra vår og klaga: – Åffer er det noen som får Norsk ukeblad før vanlige folk? Etter det fikk vi dem først på onsdag. Da hadde vi med oss lesestoff for familien både torsdag, fredag og lørdag.

Tre dyptrykkpresser spydde ut 96 sider av gangen. En dag kom en ny presse til adskillige millioner. Vi sto nede i gården og så de åpna kassa. Ut av den siste kom det en blank Mercedes til sjefen.

Begrepet arbeidsmiljø var ikke oppfunnet. Rundt Linotypemaskinen sto blydampene. Medisinen vi fikk utdelt, var 1/3 flaske melk hver dag.

Papiret røk i pressa. Rullene måtte vaskes med noe som het Xylol. Etter et kvarter måtte han som hadde jobben ut, full som ei alke. Vi la ham ute på rampen til avrusning.

Lønna i yrket var til å leve av. Grafikere har alltid vært et tøft forbund. Var det forhandlinger, var taktikken at trykkerne sa opp først. Det var mangel på folk, og trykkeriene ville holde på de de hadde. Snart var krava våre i boks.

Svenneprøven tok fem dager. Første dagen tegna vi det vi skulle lage. Sensor satte en rød strek over tegninga: Her skulle det ikke være noe juks. Deretter fulgte to bokomslag som skulle stables for hånd, så en tabell og til slutt aksidens: fakturaer, brosjyrer, allehånde små trykksaker.

Som sagt begynte jeg først i Demokraten. Etter et par år flytta jeg over til Fredriksstad Blad. Arbeidstidsordninga der passa meg bedre.

I de åra dundra redaktørene løs på hverandre i lederne. Typografene og setterne fra Fredriksstad Blad og Demokraten pleide å ta en prat i all vennskapelighet på Cewexhjørnet ved sjutida, før vi gikk hver til vårt.

Skiftleder Rolf Andersen leda setteriet med tung faglig hånd. Redaksjonssekretær Cappelen-Dahl var oppe og nede og til høyre og til venstre minst fjorten timer i døgnet.

Når jeg møtte folk, prata de ikke om været, men: – Åffer er det så mye feil i avisa? Når journalistene ikke var sikre på Johansen, Johannessen, Johanessen eller Johanesen, skrev de det på fire måter og lot typografene finne ut det riktige. Før hadde vi korrekturleser i Fredriksstad Blad. Likevel klaga redaktør Skogstrøm over feila. Så rasjonaliserte de bort disse. Da hørte vi aldri noe mer fra Skogstrøm.

Først kom offset og fotosats. Nå klistra vi opp og brakk om med voks og kniv. Linotypemaskinen ble bytta ut med lysbordet.

Neste post på programmet var dataen. Fredriksstad Blad var den fjerde avisa her i landet som jumpa ut i dataverdenen. Første maskin hadde en stormaskin med disker og tre skjermer og var på fem megabyte.

Bråket begynte: Hvem skal betjene vidunderet, typografer eller journalister? Journalistene sto på sitt: En skjerm skulle settes på loftet. Det gikk til arbeidsretten, typografene vant, vi fikk filmparagraf som gjelder den dag i dag.

Typografene måtte lære å bruke ti fingre i stedet for ni som på settemaskinen. Opplæringa foregikk til musikk her i huset. Gutta slo aaa, eee til tonene fra Du skal få en dag i mårå.

Jeg ble med på kurs og studerte på egen hånd og ble dataansvarlig og skiftleder. Av og til hadde jeg inntrykk av at jeg var i sving 24 timer i døgnet. Det pep uavlatelig i personsøkeren.

Første språket til Norsk Data het Sintran. Det var finni opp av tre guruer inne i Oslo. Likevel: Data er data. Vi skulle ha en ny versjon. Vi starta natta til fredag og jobba til mandag morra klokka seks. Maskinen gikk på lufta og deretter rett i bånn. Heldigvis bodde montøren fremdeles på City.

En lørdag skulle jeg ta en back up på maskinen. Jeg tok en gammel disk og kjørte programmet feil vei. Maskinen kræsja. Montørene på Norsk Data var suverene. Jeg fant fram på telefonen til en av dem. Han lå i badekaret i Sandefjord. I løpet av tre timer, uten å ha noe å se etter, ordna han opp. Han hadde hele systemet i hue.

Når vi tok ned maskinen, var alle skjermene døde. Jeg pleide å varsle fem minutter før jeg tok ned. Journalister kan være utrolig trege. Hadde de ikke gardert seg, forsvant det de hadde skrivi. De var som en vind i døra. Jeg har fått en del kjeft i åras løp. Var det ellers noe de ikke fikk til, og jeg hadde dårlig tid, ba jeg dem trykke på det vi kalte svenskeknappen. Da hendte det at det ordna seg på skjermen.

Det beinharde skillet mellom typografer og journalister er i ferd med å bli borte. Nå har vi Macintosh og integrert desk hvor jobbene glir over i hverandre. Med deadline er det alltid hektisk på desken. Redaktør Omvik er en dyktig bladfyk med minst fem baller i lufta. Det var ikke alltid han hadde siste ball nede når klokka nærma seg absolutt siste frist. Vi har hatt noen friske fighter og skværa opp. Alt i alt har FB vært en bra arbeidsplass.

Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling