Fredrikstaddistriktet

Gunnar ble rik, det ble ikke jeg

Andrine Larsen fra Myragata vokste opp da forrige hundreår var ungt. På første pult på Seiersten skole. Første dame bak disken da Gunnar Nilsen åpna butikk i Brochsgate.
– Folk ruska i døra etter sildesalaten, husker Andrine.

Jeg er født i Myragata 45 for 97 år siden. Jordmor og frøken Hamborg hjalp meg til verden. Både ho og søstra bodde i tredje etasje i et hus øverst i gata og drev samme geskjeften. Nede ved porten var det en knapp til å trykke på.

Når vi var blitt gamle nok til å gjøre rampestreker, trøkka vi på knappen. Vinduet gikk opp, og frøken Hamborg stakk ut hodet for å se om det var forretninger om å gjøre. Vi løp vår vei.

Vi var de eneste i gata som hadde gris og høner. Når en av konene hadde fått en unge, slo mor høna mot hoggestabben, kakka av hue med øksa og dro på besøk med barselgaven.

Vi var seks jenter og tre gutter. To av søstrene mine døde tidlig. Inga slo benet sitt mot stentrappa og torte ikke si det til mor, og det satte seg tuberkler i benet. Hun pleide å sitte på en krakk ved ovnen, og doktor Ellefsen kom hjem til oss og sa: – Jeg kommer for å besøke den syke piken. Det hjalp ikke. Hun døde.

Søstra mi, Ellen, arbeida hos seglmaker Andresen. En natt ble hun dårlig. Far min sprang rundt i byen etter doktor, men de var alle sammen på fest på Phønix. Til sist kom doktor Arntsen. – Her er intet å gjøre, sa doktoren. Det er blodforgiftning.

Søstrene mine lå på likstrå i stua til de skulle begraves. Det var strødd granbar i gården, og far satte en buske på hver side av porten. I begravelsen talte pastor Gjerløw.

En av naboene var svensk og het Lundkvist. En gang hadde Lundkvist sagt noe stygt om Norge. Det var ikke så mange åra etter 1905, og folk samla seg i gata og plukka opp sten og kasta på huset. Fru Lundkvist måtte gå opp på ei trapp og rope at vi er like gode nordmenn som dere.

Far min var kjelesmed på Fredrikstad verksted. Han hadde eka si liggende under Prætoriusbrua. Han var glad i å fiske. På lørdagen tok vi eka og rodde ut mot Strømtangen. Jeg satt rett overfor far og skjøv på årene. Var vi heldige, fikk vi henge på hjemover etter snekka til seglmaker Andresen.

Da far ble eldre, gjorde han seg klar eka. Han solgte den til Haube i Glemmengata. Haube var hjemme i gården vår og tok eka i øyesyn. Haube stamma: – Det, det, det er vel ingen skju-, skju-, skjulte feil ved båten. Far fikk hundre kroner for eka. Det var mange penger den gangen.

Vi hoppa paradis og kasta ball og klinka med kuler Vi holdt mye til oppe på St. Hansfjellet. Det var en dam der som ble kalt Seitlern, og der plaska guttene med båtene de hadde snekra på sløyden.

En dag hadde jeg med meg en hel påse med knapper. Jeg klinka med han som ble hetende Anders på Hjørnet. – Vinner du, sa’n, så tar jeg klinkekulene dine. Jeg sprang min vei og sladra til mor. Om vinteren akte vi fra toppen av St. Hansfjellet og helt ned til Grimsøen.

En dag sto jeg i vinduet hjemme. Ølvogna kom med to digre hester foran. Da de kom nær tunnelen, tuta toget og hestene fløy ut. De trampa ned et par eldre koner som skulle på møte på Karmel. Hvordan det gikk med dem, vet jeg ikke.

Jeg gikk for frøken Endresen på Seiersten skole. Hun var den snilleste lærerinna på hele skolen. Jeg ble plassert på første benk for jeg prata så mye og var så urolig. Vi var 36 jenter i klassen og satt tolv stykker på hver rad. En av dem som satt bak i klassen tissa på seg, og vi samla oss rundt og titta på.

Vi fikk ikke lov til å gå ut i gangen. Jeg gikk ut likevel og sprang gjennom sløyden og ned i guttegården. Å gå i guttegården ble sett på som livsfarlig.

Under første verdenskrig var det mangel på tobakk. Far røkte to pakker i uka. Jeg sto i kø foran en butikk i Brugata. Framme ved disken løfta mor mi meg opp så jeg fikk rasjonen. Etterpå kjøpte mor mi sin rasjon.

Krigen var slutt. Guldbergsiden brant, og jeg ble konfirmert, og spanskesyken herja. Vi var heldige og slapp unna, men mange i Myragata ble dårlige og døde. Likvogna rulla nesten hver dag gjennom gata. Det var ikke nok plass til alle de sjuke på hospitalet, så de måtte bruke Phønix som lasarett.

Den morsomste filmen på National var om Telegrafstolpen og Tilhengeren. Jeg gikk et års tid på danseskole. Det ble mest til hopsasa.

Det var meningen at jeg skulle lære søm og bli syerske. Det var ei dame i annen etasje i gården over Hans Nilsen som skulle lære meg opp. Jeg syntes ikke det var noe særlig å sitte og sveive på symaskinen. I stedet begynte jeg som butikkjomfru i Rådet, butikken til fru Jenny Jespersen i Kniplebakken.

Mor gikk til Syge- og fattigpleien i Brogata og kjøpte to forklær som jeg skulle ha på meg i butikken. Første tida grua jeg meg for å gå på arbeid, for oppe i Kniplebakken bodde en kar som ikke var riktig i hodet. Han lå i grøfta og venta og hoppa fram og skremte de som kom forbi.

I butikken til fru Jespersen var jeg fra jeg var 16 til jeg var 30. I flere år sto også Judith Nicolaisen bak disken. Vi solgte alt fra parafin til kandissukker og sirup. Fire gutter spleisa på en Longa sigarett. Folk handla på bok, gjorde opp på fredag og krita igjen. Enkelte sto i gjeld til fru Jespersen hele livet. Vi hadde faste kunder, fra Smegata og opp til øverste dammen i Bjørndalen. Lærer Frestad handla hos oss helt til han ble kjørt ihjel av toget og drept.

Jeg slutta i butikken fordi jeg klarte ikke helle femtiliters spanna som Abel Martinsen kom med fra meieriet, opp i de digre såene.

Jeg ble gående ledig til telefonen ringte en dag: – Hallo, er det Andrine Larsen? Jeg trenger ei til å stå i butikken som jeg skal åpne nede i Brochsgate. Jeg kjente godt stemmen til Gunnar. Foreldra hans, Hanna og Nils Nilsen, handla hos oss i Kniplebakken. Før hadde han drevi som agent for en onkel som laga rekepostei. Litt å starte med hadde’n vel, for mora var av Abrahamsane fra Hvaler.

For å hjelpe’n Gunnar, gikk jeg gratis de første tre månedene. Etter det fikk jeg fire kroner uka. I førstninga hadde ikke Gunnar sykkel. Han lånte damesykkelen min. Så skaffa han seg varesykkel med Stabburet på. Den første visegutten han skaffa seg trur jeg het Harry. Senere ble han smed på værste’.

Den første butikken til Gunnar lå i et halvannen etasjes hus i Brochsgate. Nå ligger Posthuset der Gunnar starta Stabburet. Det var ei trange inne der det hendte at de som hadde fått i seg for mye øl på Duval, letta på trøkket. Først kom butikken til Gunnar, så var der en skomaker, deretter en kortevarebutikk og til sist Jojo. Jojo var en sigar- og sjokoladebutikk der Ester, søstra til Gunnar, solgte Firkløver og Norsk Ukeblad.

Butikken til Gunnar var beskjedne greier, nærmest ei sjappe, bortsett fra det digre skiltet med Stabburet på taket. Gølvplankene lå rett på jorda. Ved siden av kolonialvarer, handla Gunnar med salt sild, speka og røkt makrell og lutefisk. Sildetønna sto framme i butikken.

– Finn ei riktig fet, fin en til meg’a, Andrine, sa kunden. Jeg bretta opp forkleermet og stakk armen i bånn og fiska opp ei sild som kunden var fornøyd med. I bakgården var det stall der bøndene satte inn hestene sin. Når det hadde blitt en dram for mye, tok de seg en lur i høyet. Der ute sto lutefisktønna. På vinterstid tok jeg øksa og slo høl i isen før jeg kunne få tak i støkkene.

Salatene til Stabburet var berømte. På lørdag kom folk lange veier for å sikre seg en porsjon. Lagertha, mora til kona til Gunnar, sto hele natta og laga salater på kjøkkenet hjemme. Klokka ni begynte de å ruske i døra. Den italienske salaten laga vi i butikken. Da starta jeg klokka syv og sto bak fisken til vi vred om nøkkelen ved syvtida om kvelden.

– I morra skal det lyse i vinduet, sa Gunnar når han gikk ved totida om lørdagene. Vi stelte i stand med makrell i glinsende olje og pynta med grønt kreppapir for å friste de som gikk søndagstur ned Brochsgate.

Evenrød og Kjøniksen på Veum handla mye hos Gunnar. Til de faste kundene hørte kona til dr. Amundsen på St. Joseph. Det var ei stram dame. Nummer to var ikke borte, hun heller.

Jeg var mye eldre enn Gunnar og fikk ordne opp og greie som jeg ville. Vi hadde en gang ei jente til hjelp. Hun hadde en kjæreste som var på sjøen, og nå lå båten hans en dag i Oslo, og hun ba om å få dra inn for å gifte seg. – Ikke tale om, sa Gunnar. – Bare reis, du, jenta mi, sa jeg.

Under krigen kom fru brannmester Grimstad inn. Jeg så hun hadde tårer i øynene: – Jeg har ikke matbetan å gi ungene. Brødmerkene gjelder først fra mandag. – Ungene skal ikke sulte, sa jeg. Vi har litt knekkebrød, det kan du få. Etterpå malte Grimstad et fint maleri og ga til meg. Jeg har det på veggen på rommet mitt.

Da jeg hadde vært ti år hos Gunnar, fikk jeg en fin pokal. Jeg har gitt den til nevøen min. Da jeg slutta, fikk jeg en kamé. Jeg har ikke brukt den. Jeg liker ikke å pynte meg. Gunnar ble rik. Det ble ikke jeg. Det er vel som det skal være.

Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling