Fredrikstaddistriktet

Lopper i blodet

Hjemmet var meieriet, akebakken Glasshuset, fotballplassen Strands løkke. – Du skulle vært gutt, sa Abel til dattera Ragnhild, senere gift Mathisen og mor til fem.

Jeg har aldri eid ei dokke i mitt liv. Åtte søsken klarte seg. Alle kom til verden hjemme. Fru Hamborg fra Trara ankom med stanglorgnett og jordmorveske. Mor hadde lagt seg til. Jeg hørte ho ømka seg. Jeg sprang inn: – Åffer er du slem mot mora mi? – Kom deg ut, jente, hytta jordmora. Snart lå det en ny en i armkroken til ‘a mor. Helt til jeg gikk i øverste klasse på skolen, trudde jeg at ungene kom ut av naver’n.

Etter at jeg hadde gifta meg, hendte det at de to yngste kom opp i senga til mor og far på morran. En dag sier far: – Snart skal vi kjøpe en ny søster eller bror til dere. Fra de eldre brødrene som sov i rommet ved sida av: – Ikke driv og lær ungene slikt tull!

Far kom fra Tune. Kona til bestefar døde og han gifta seg på nytt. Den nye kona ville ikke ha ungene, og de ble satt bort. Far havna hos en på Guldbergsiden som handla med koks og køl. Da han var tyve år, fikk far jobb på meieriet. Der var’n i femti år.

Mor var Gressvikjente fra Mule. Far hennes jobba på bruket. Når jeg var på besøk, gikk jeg med det tre etasjes matspannet til bestefar som venta på meg i porten. Bestefar var streng. Vi fikk ikke lov til å røre bær og frukt uten å ha spurt. En gang rista vi det store blåpæretreet. Bestefar kom hjem: – Hvem har vært i pæretreet? – Ikke jeg! – Ikke jeg! – Ikke jeg!

Først bodde vi i et lite hus ved siden av meieriet. På natta møblerte vi i stua med oss ungene. Så flytta vi opp i en leilighet øverst i meieriet. Vi fikk bedre plass.

Første årene kjørte far ut melkespann og fløtespann og is med hest og vogn. Han henta isen fra ishuset i gården der de svære blokkene lå i sagmøla. Senere fikk han lastebil, en Fiat, hvis jeg ikke husker feil. Han kjørte til meieriutsalga: I Ferjestedsveien, på nedsida av Glemmengata, på Trosvik og på Gressvik. På Østsiden leverte han til melkebutikken ved torvet i Gamlebyen. Han kjørte melk og fløte til pølsemaker Halvorsen og baker Knudsen og flere til. Den lengste turen gikk ut til Trolldalen.

På søndagen plasserte han kone og unger på lemmen, sveiva igang Fiaten og kjørte til Svinndal der vi pelte bær.

Bønder fra hele distriktet, fra Ek og fra Utne, fra Onsøy og Rolvsøy og Østsiden leverte melk til meieriet. Noen tjora hesten utafor. Andre skulle til byen for å handle og satte Blakken og Brona inn i stallen på meieriet. Det var fire staller i første og syv i annen i meieribygningen. Jeg var glad i hestene. Alltid måtte jeg inn og stake dem, og støtt og stadig var jeg på mor og ba om sukkerbiter som jeg stakk bort i den bløte hestemulen.

Jeg kan ha vært en seks år, for jeg hadde ikke begynt på skolen. Mor hadde laga en pompadur, og jeg satt ute i gården og telte klinkekulene mine og kom til over hundre stykker. Det var i middagspausen, fra to til fire og ikke en sjel inne på meieriet. Det kom en lang kæll i svart hatt og høye støvler. Jeg syntes det var rart, det var midt på sommeren og jeg hadde sandaler på bena. – Jeg er tørst, sa kællen, kan du si meg hvor det er vann? – Der, sa jeg, og pekte mot stallen. Kællen forsvant, men litt etter kom han tilbake. – Jeg finner ikke noe vann, sa’n, blir du med og viser meg, skal du få disse fire tiøringene. Han rakte fram henda med myntene og jeg skulle ta, men han grep handa mi og ville dra meg inn i stallen.

Jeg skrek, men ingen var på meieriet. Jeg spente bena mot jernterskelen og slo til han i skrittet med klinkekuleposen så hardt jeg kunne. Han krøka seg sammen og slapp og jeg så han hadde tårer i øya. Jeg løp og tenkte: – At den svære kællen gråter! Opp til far og mor og far fløy ut i bare sokkelesten, men kællen var og ble vekk. Mor rev av meg buksa og så meg i skrittet. – Hvorfor gjør du sånn, jeg har ikke tissa på meg, spurte jeg. Mor så på meg: – Det skal jeg fortelle deg når du blir stor. Så sa ho: – Jeg trur det er en høyere makt som har holdt handa si over deg, Ragnhild. Om kvelden lå jeg og tenkte. Jeg hadde gått på søndagsskolen og lært om Gud og Jesus, men en høyere makt, hva kunne det være? Så sovna jeg.

Jeg og brødrene mine måka i stallen. Når vi var ferdige, hadde jeg hestemøkk helt til knes. Når de ysta, fikk jeg være meg og sto med en lang stang og rørte. Når ostene var ferdige, ble de dyppa i ei bryggepanne med smelta voks. Utsalget var åpent til halv åtte. Etterpå vaska jeg trappa med grønnsåpevann.

Bak disken i utsalget sto frøken Opsund i alle år. Jeg tror hun var like lenge på meieriet som far. Hun var et veldig snilt menneske. I mange år hadde vi gratis melk, og osteskalkene fra utsalget havna alltid på bordet oppe hos oss. Meierisjef var Valbjørg, og av meieristene husker jeg Svendsen og Sommer og Gudrun som gifta seg og ble fru Buss-Olsen.

Far sa: – Du skulle vært gutt. Du har lopper i blo’, sa’n.

Jeg klarte å nikke ballen minst 200 ganger mot veggen uten å miste’n. Da jeg ble eldre, sparka jeg fotball med gutta på Strands løkke. En gang hadde jeg fått nye sko og silkestrømper fra onkel i England. Jeg hadde dem på meg, for vi skulle besøke familie på Greåker. En lastebil kjørte opp Fjellgata, og to gutter klarte å komme opp på planet, men jeg ble hengende etter. Jeg kom hjem med blodige knær og høl på strømpene og de nye skoa så ikke ut. Mor fortalte det ikke til far.

På vinteren akte vi i en bakke vi kalte Glasskapet. Den gikk fra der Kristi Menighet er. En av guttene hadde en diger fiskekjelke, og vi stua oss på og siste mann ga fart og styrte med ei lang stang helt, og vi havna helt nede der Gunnar Nilsen hadde første butikken sin.

Jeg gikk på St. Croix skole. Jeg satt på første pult for jeg var så fæl til å le og holde leven. – Jeg skulle ønske du var like flink til å lese lekser som å kaste ball, sa Holbæk Hansen. Det var morsommere å dra på klassetur til Skihytta enn å stå ved pulten og bli hørt i salmevers. Det var på vinteren og ikke alle hadde ski. Noen kom med kjelker og noen gikk på bena. Læreren gikk på bena. Jeg dro på sparken jeg hadde lånt hjemme. – Få sitte på med deg, Ragnhild, sa læreren på hjemturen. Vi føk ned bakken oppe fra Veum, og jeg mista styringa så læreren havna i en diger snøhaug utafor butikken til Ester Torgauten. – Åssen er det du kjører, sa’n. Ved Eika sa han adjø og takka for skyssen.

Holbæk Hansen var en flink lærer. Han vandra rundt i klassen og fortalte om det hellige land så vi så Betlehem og Genesarets sjø for oss. En gang satte han seg på pulten min. Plutselig kom han til å rape. – Å, sa jeg. Det bet han nok merke i.

En dag hadde han lagt fra seg hatten sin i klassen. Det var en slik flat en som ble kalt gåsedam. Det lå nysnø på vindusbrettet, og noen laga snøballer og la i hatten. Han kom inn, så det og ser på meg: – Det er vel du som har gjort dette, Ragnhild, sa’n. – Kom deg ut! Jeg vil ikke ha deg her.

Jeg rusla ut, men fikk meg ikke til å gå hjem, jeg ble hengende i skolegården, lei meg som jeg var. I neste frikvarter kom han i døra og vinka på meg. Jeg snudde meg vekk. Han kom bort til meg og strakte fram handa: – Unnskyld, Ragnhild, sa han, jeg vet det ikke var deg. Nå har du bare et halvt år på skolen. Skal vi ikke være venner? Det var som noe løsna inni meg.

Jeg gikk sammen med guttene på skomakerskole på Trara, for jeg var med i Speideren og ville ha skomakermerket. Jeg lærte å lage bekatråd, å randsy, å plugge og å rette opp hæler. Jeg halvsålte skoa til ei jente i klassen. Læreren sa: – Har Ragnhild gjort det? Så sa han: – Vil du såle et par for meg også? Sålen på skoa var helt slitt ned. Jeg sålte dem og satte dem på kateteret. Læreren takka meg i handa. Dagen etter kom han med fire sjokolader til meg.

Leder i Speideren var Bolla Nicolaisen. Vi hadde noe som het Tusenfryd. Meninga var at vi skulle gå rundt og spre glede blant gamle og fattige og ensomme. Jeg gikk i følge med Dagny, venninna mi. Vi besøkte ei gammel dame som bodde i et rom på toppen av et lager på Værstebrygga. Vi gikk opp ei trapp utapå huset og inn. Der var det en svart komfyr, ei vannbøtte på en krakk, et bord, fire pinnestoler og ei seng. I vinduet hadde ho pynta med to, tre hvite isolatorer, slike som de laga på Porselen. Hun ble veldig glad for at vi kom. Mor hadde bakt vafler og mora til Dagny hvetekake. Vi leste et stykke fra Bibelen, og så sang vi: – Så tag da mine hender, for den var Dagny så glad i.

Etter at jeg var konfirmert, gikk jeg ned på arbeidskontoret i Bryggeriveien. Ei frue på Cicignon skulle ha hushjelp. Hun satte øynene i meg: – Hva kan så De? – Jeg kan lage mat, slik vi har hjemme, svarte jeg, kjøttkaker og suppe og lapskaus og semulegrøt med rød sos. Festmat kan jeg ikke lage. – Du skal pusse vinduer og gjøre rent og vaske og rulle og stryke tøy og pusse messing og sølv, sa frua. Så spurte hun hva jeg ville ha i lønn. – Femogtjue kroner måneden, sa jeg, jeg må ha litt til klær og slikt. – Femogtyve kroner, stønna frua og himla seg. – Her har det vært piker som har bydd seg frem for maten. – Da får De ta en av dem, da, sa jeg og gikk.

– Du får heller være hjemme og hjelpe meg, sa mor. Det blir alltid noen kroner til overs. Jeg skura gulv og trapp så såpa skvatt for å få inngangspenger til lørdagsdansen i den store salen i Arbeiderforeninga. Utedansen i haven våga jeg ikke å gå på, for far ville ikke at jeg gikk dit, og sto og kikka i gar’n.

Madsen spilte Bestefarsvalsen, og i kroken sloss de fire, fem faste til politi’ kom og henta dem. På Arbeiderforeninga traff jeg han som ble mannen min. Da var jeg seksten år. Han hadde nødsarbeid, og tjente litt ekstra ved å fiske i følge med far sin.

Jeg gifta meg da jeg var nitten år. Jeg var ikke hvit brud. Søstra mi sydde brudekjolen av blå silke.

Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling