Si det med alpefioler
Aksel Sandemose dyrket ordene, slektning og gartner Jens Jensen (83) dyrker jorda. Klaus A. Strand og Hannestad var læresteder på veien til eget gartneri på Leie.
Jeg er i slekt med Aksel Sandemose. Far min kom fra Nykøbing på Mors og var tremenning til dikteren. Jeg har lest alle bøkene hans. Han er en stor dikter, men var visst fæl til å hive innpå.
Mor min kom fra Langesund. Far og mor møttes i Skien, ble lykkelig gift og fikk broren min og meg, selv om det var åtte år mellom oss.
Far ble bestyrer i gartneriet til Klaus A. Strand. Det var mange dansker som slo seg ned i Fredrikstad i den tida. Petter Fredriksen er av dansk herkomst, det samme er murermester Frans Nilsen.
Danskene hadde en egen forening. Jeg tror de holdt til på Håndverkeren, prata om gamlelandet, spilte kort og tok seg en bayer. Noen gang var pokeren lydløs, som far pleide å si. Da lå det bare sedler på bordet.
Vi bodde i et hus på Karivold som Klaus A. Strand eide. Familien i annen hadde en slektning på bruket som skaffa dem knubb å fyre med. Med kniv og litt handlag ble knubben til seilbåt og lastebil.
Oppe på ei sandslette i skogen spilte vi fotball. Gutta fra Hassingen kom med Henry Johansen som bar fana og trommeslageren i spissen og slo oss 11-3.
En av de minste hadde fått ny fotball av far sin. De eldre av gutta overtok ballen. Gutten fikk sitte på bakken og se på. Faren kom forbi: – Skal du ikke være med da, Fredrik? – Jeg er reserve.
Hjemme på vinterstid hørte vi musikk fra høyttaleren på Stadion. Da hadde de sprøyta løpebanen. Det gjaldt å nappe til seg ei jente og gå rundt og rundt. Det var ei bu på Stadion. Hadde du ei krone, spanderte du en varm pølse.
Jeg gikk på Trara skole for lærer Thorud. Han var snill som dagen var lang, unntatt i religionstimene. Da knekte han pekestokken og var helt vill.
Noen måneder før jeg ble konfirmert, begynte jeg i gartneriet hos far. Jeg var heldig. Det var fullstendig krakk. Det var en sensasjon da en av gutta i klassen fikk viserguttjobb hos Brenna. Far min tok inn ekstrahjelp på forsommeren. Det var gutter, aldri jenter, i konfirmasjonsalderen. De gikk for 20 kroner uka. Utpå høsten måtte han si dem opp. Rett etter jul sto de i døra og steppa, tynnkledde, med kraven slått opp: – Er’e snart noe å gjøra, Jensen?
Der vi bodde kom konene forbi med rustne spann i åk over skuldra. De gikk fra Lislebyfjellet over Falchåsen til byen for å hente skjuler til grisen så de hadde litt ekstra til jul. Brukene stod, og når de gikk, holdt de halve lønna tilbake. Jeg vil påstå at mange steder på Lisleby var det rene nøden.
Klaus A. Strand var for lengst død. Nå drev sønnene Andreas og Åsmund. Åsmund så vi lite til. Andreas var en liten, beleven sprett, bra i gymnastikk, og høyt oppe i losjen og hyggelig å ha med å gjøre. Gartneriet hadde utsalg nede på brygga der Kilevold kom senere. Bak disken sto Marthe Strand, ei gammel, ugift søster, i mange år.
Vi arbeida fra sju til seks med en times middag. Far lærte meg opp. Arve Larsen fra Frydenberg var en jeg jobba i følge med hos Strand. Torsten Pedersen en annen.
Du måtte passe jobben din. De dagene jeg gikk på Aftenskolen, fikk jeg gå klokka fem. Når jeg kom hjem sent på kveld, og det var min tur, skuffa jeg sinders under fyrkjelene. Det rusla og gikk av seg sjøl. Nå er det automatisert og datastyrt og ryker en bitte liten del, er det katastrofe.
Gartneriet hadde to tomathus og et drivhus for agurker. Det siste var på størrelse med et middels loppesirkus. Det var nok for byens behov. Vi sådde agurker en gang om våren. Nå er det vanlig å drive dem fram tre ganger i løpet av sommeren.
Klaus A. Strand drev for det meste med grønnsaker. Foruten de jeg har nevnt, dyrka vi mye blomkål og selleri og reddiker og kruspersille. Der Grønli hageby kom senere, var det jorder og løkker. Jorda langs Rolvsøyveien var skralle greier, tørr og lerete, med svære klumper som vi nesten måtte bruke slegga på. Bare lenger nede, der Spar ligger nå, var jordsmonnet bedre.
Langs Rolvsøyveien gikk en bekk der vi henta vann og bar i bøtter og spann og vanna ute på jordene. På kveldstid kom to, tre møkkabrigger knirkende opp fra byen. De hadde tømt doene og helte innholdet ut i ei møkkademme ute på jordet. Det krydde av mus og rotter. Så hadde vi på torvstrø, og neste år kom Henry Johansen med hest og vogn og kjørte gjødsla ut på jordene.
På sommeren solgte Elektrisitetsverket noe de kalte spillkraft for en billig penge. Et firma, Jacobsens Elektriske i Oslo, hadde konstruert varmekabler som kunne legges i jorda. Kabler ble skaffa og gravd ned i benkene våre, og salat og blomkål grodde så en kunne høre det.
Da jeg var 18 år begynte jeg hos Hannestad. Gammer’n var av den gamle skole. Han skrev opp temperaturen i alle drivhusene i en notisbok. Var noe som det ikke skulle være, ropte’n: – Nei, nei, nei, hvem er det som har fyra i natt? Formann var Steinhagen, en alle tiders kar som ofte ble ei lus mellom to negler. Ove Hannestad, sønnen, var av den moderne typen, smart forretningsmann og all right sjef.
Fagmann over alle fagmenn var Sigvart Jørgensen til han gjorde amerikaner av seg. Gartnerfaget over there var ikke the biggest and best in the world. Jørgensen ble berømt over hele statene. Etter noen år kom han på besøk i gamlelandet med kone og barn. Ungene: – Pappa, hvorfor i all verden dro du til Amerika?
To år, mens jeg var hos Hannestad, gikk jeg på gartnerskolen i Oslo. Dit kom elever fra hele landet. Tre av oss kamperte i følge i en svær stue med gipsrosett i taket i Nobels gate, hyggelig vertinne og beste vestkant. Lærerne var flinke, Oddvar Lund var departementssjef og Thorsrud kom fra landbrukshøyskolen på Ås. Yrket ble ekstra interessant når vi lærte om utviklingen fra ei lita plante til vekst i fullt flor.
Vi dro på ekskursjoner til gartnerier i Oslo. Foss gartneri husker jeg godt. Nå ligger Kringkastingshuset på Marienlyst der levkøyer og portulakk blomstret før krigen. Lite penger å rutte med hadde vi, men festene i Gudbrandsdalslaget og Østerdalslaget kosta lite og jentene var smellpene.
Hannestad dyrka blomster: Hortensia gikk det en masse av, cyklamen, sineraria og mot jul asalea og julefryd i store mengder. På Rosenlund drev de fram snittblomster, nelliker: røde og hvite og rosa, og dyprøde roser til brudebukett med Evig din på båndet.
Hannestad var berømt: busslaster med gartnere kom fra Danmark, Sverige og Finland for å beundre og kaste kritiske blikk. Gartnere er ikke bedre enn folk flest når det går litt dårlig for en konkurrent. En gang hadde far problemer med utøy på tomatene. Han var en tur ute på Titan der de også dyrka tomater under krigen. Der var det visst verre, for han gikk og sang da han kom hjem.
I 1936 hadde far kjøpt 13 mål av Erlandsen på Fagerli på Leie. Det er her gartneriet vårt er nå. Jeg fant ei kone, eller hun fant meg, og en 17. mai flytta vi inn i et gammelt hus. Utedo, ikke kjøleskap, ikke vaskemaskin, vedovner, innlagt vann, men bare kaldt i krana. Det var ikke skilsmissegrunn. I dag går de fra hverandre for mindre.
Vi drev med blomster. Før jul kom konene fra Lisleby for å kjøpe julestjerner mens de prata om hvordan de skulle få tørka ryene før julaften.
Vi hadde fast plass på torvet, rett foran Grønneberg, men en dag kom tyskerne og bygde mur tvers over, og alle på torget måtte bare pakke sammen.
Oppsvinget kom da Blå Mix og Blue Master forsvant fra butikkhyllene. Jeg satte annonse i bladet: Virginia tobakksplanter for videredyrking fåes i Jensens gartneri. Bestillinger tas. Dagen etter var det kø foran døra. Folk kom igjen, titta, gned på plantene, lukta på fingrene og skalv på hendene: – Nå er’n vel snart tagandes. Neste annonse: Bestilte planter kan hentes. De strømma til med kurver og vesker og sykler og drakjerrer.
For de som ikke hadde hage eller parsell, hadde jeg rader med planter til de var ferdige til å plukkes og henges på ståltråd på loftet. Så skulle de fermenteres med de underligste eliksirer. Enkelte mente at det helst skulle skje i måneskinn. Største bestilling kom fra Gunnar Stabburet: To mål tobakksplanter. – Jeg trenger dem nordpå til å fekte med, sa Gunnar. Jeg tjente 2 000 kroner, og de kjøpte kona og jeg radiokabinett for da krigen var slutt.
Nå driver sønnen min og jeg i følge. Det er rett før den store blomstersesongen. Den viktigste egenskapen en gartner må ha, er arbeidslyst. Vi er ikke av de store, men vi har klart oss bra. Vi ligger sentralt og har trofaste kunder. Yndlingsblomsten min? Det er alpefiol.
Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling