Fem mann på flåten

20 døgn på flåte i det karibiske hav, torpedert på vei til England, i brennende bensin utenfor New York. Fredrik Larsen forteller.

Noe av det første jeg husker, er da søstera mi døde. Hun trådde på en spiker. – Nå er Agnes gått til Jesus, sa mor. Jeg hadde gode og omsorgsfulle foreldre, men de var veldig religiøse. Når vi hadde lagt oss om kvelden sa far at vi måtte be om tilgivelse for det gale vi hadde gjort. Vi følte oss små. Først da jeg dro til sjøs, klarte jeg å kaste det av meg.

Jeg vokste opp i Øyenkilen. Far var snekker om sommeren og sto i fjellet om vinteren. Jeg slo kilehøl for far. Jeg hata fjellet.

Etter at jeg var konfirmert, dro jeg med onklene mine på bakkefiske. Vi var ofte innom Lauer. Der var de så fattige at de ofte ikke hadde penger til bensin og måtte bruke seilet i stedet. Vi onsinger var alltid velkomne, det ble saktens råd til ei skive med sirup på og en kaffekopp.

En gang vi var på Rauer, ringte telefonen. Jeg hadde søkt og nå hadde jeg fått hyre. Båten het Tarn, rederiet Wilhelmsen og kapteinen Anker Jensen. Han var marinekaptein, så Tarn førte splittflagg akter. Første gang jeg sto til rors, ga skipperen ordre: – 360 grader. Jeg snurra på rattet. – 360 grader, gjentok skipperen. – Jeg er snart på kursen, stamma jeg. – Svar meg gutt, brumma skipperen.

Paul, en av de lange Ingeguttane fra Krosnes, ga gode råd før vi gikk i land første gang: – Nå må du huske på å gjøre som jeg sier og ikke som jeg gjør. Jeg skulle ønske at jeg alltid hadde fulgt rådet.

I Afrika gikk kvinnfolka med bar overkropp. Jeg hadde aldri sett kvinnebryst og stirra så øya holdt på å skvette ut av hue på meg. Etter et par dager gadd jeg ikke snu på hodet.

Første turen gikk til Østen. Det var i -39 og vi tjente grassat med penger med krigsrisikotillegg. I India opplevde jeg en elendighet jeg ikke trodde fantes. Vi kunne ikke gi til ei utstrakt hånd for så hadde du flokken etter deg. Jeg fikk imot engelskmenn etter at vi hadde vært i India.

9. april 1940 lå vi i sjøen to døgn fra St. Pedro og hørte på radioen at tyskerne hadde gått inn i Norge. Da vi kom inn, nekta amerikanerne oss å gå i land. Vi hadde en amerikaner om bord. Han gikk i land og kjøpte en flaske brennevin til oss. Så klatra vi ned trossene og havna oppå ei sjapp. Noen var helt ville, de skulle hjem og banke opp tysker’n. Jeg var ordentlig full for første gang i mitt liv. Snart kom politiet og jaga oss om bord igjen.

«Elin K.» lå på havna i Vancouver og fikk montert kanon på bakken. Vi skulle lære å skyte. Vi trena om bord og på en skytebane som var redd inn i et digert lagerhus. På vei dit traff jeg en gjeng norske tømmerhuggere, «lumberjacks», fra Canada. De var stinne av penger. Jeg gikk i dongeri og hadde 20 cent å rutte med. Etter fire døgn var jeg kledd i en flott khakisuit og hadde fem dollar i lomma. Nå blir det helvete, tenkte jeg og gikk om bord. Ikke en sjel hadde merka at jeg hadde vært vekk.

Krigen begynte for alvor da jeg mønstra på Lise. Lise var en tankbåt på 10 000 tonn. Vi skulle gå med ballastvann i tankene til Curacao. Først gikk vi i en Afrikakonvoi. Midtveis skilte en fire, fem båter lag og gikk hver for seg. Lise var en av dem. En dag i kveldinga passerte vi Mauritius. Etterpå fikk jeg for meg at det var derfra de ble varsla som tok oss.

Jeg hadde hatt åtte til tolv-vakta og hadde rigga meg til med en madrass på båtdekket, for det var så varmt i lugaren. Klokka to smalt det. Jeg fløy ned på popen i singlet og truse. En engelsk gunner kom mot meg: – De skyter på oss! Jeg må til kanonen! Det var det siste jeg så til han.

På babord side hang motorbåten. Trossen var pakka inn i seilduk for å ta vare på løperen. Duken satte seg fast i taljene så vi klarte ikke å få båten på vannet. De skjøt på oss hele tida. De sendte opp lysraketter så det var klart som dagen. Det blinka når det skjøt. Det ble sagt at det var en ubåt, men jeg mener det måtte være to i følge. De skjøt ned formasta så antenna datt ned. De bare lekte med oss. Vi brukte fløyta, så skjøt de av den så dampen bare blåste opp av røret.

På styrbord side hang vi giggen. Jeg hoppa om bord og styrmann til å låre, men tok av for meg så den hang i aktertalja med nesa nesten rett ned. Vi fikk likevel retta henne opp så hun kom på vannet. Flere hadde hoppa over bord og klatra om bord i giggen. Alt i alt var vi seks stykker. Så smalt det: Først en torpedo, så smalt det igjen. Kjelen sto på og eksploderte. Det siste vi så av Lise var baugen som sto rett opp og ned. Så forsvant den i dypet. Ubåten eller ubåtene så vi ikke noe mer til. Vi lå stille til det ble lyst. Rundt oss drev vrakrester. Vi satte segl, og etter en stund så vi en flåte med syv mann om bord. Flere av dem var såra.

Vi prøvde å ta dem over i giggen, men det ble for lite fribord. Vi ble enige om at de som var såra skulle over i giggen, og fem stykker skulle være på flåten. Skipperen og styrmann krangla fælt, men det ble til at skipperen ble med i giggen. De brukte et og et halvt døgn på å nå land. Vi ble funni etter tjue døgn.

Om bord var første og annen styrmann, telegrafisten, en motormann og jeg. Flåten var to og en halv meter bred og litt smalere. Underst var det to tanker festa til jernribber. Oppå var det et plankedekk. Vi plukka med oss noen taubiter og noe seilduk fra en flåte som var skutt i stykker, og rigga opp et segl så vi fikk seilt unna vinden. Vi hadde en 18 liters kanne med vann og noen blikkbokser med biskits.

Vi dro ut noen tråder av seglet og tvinna et snøre. Krok laga vi av handtaket på et medisinskrin. Det var nok fisk i havet, men vi måtte være forsiktige, for den var veldig salt. Dagsrasjonen var et krus vann tre ganger om dagen. Noen ganger regna det. Vi samla regnvann i seglet og drakk det vi orka.

En gang tok vi ei skilpadde med henda. Vi rigga til: Vi hadde ei kanne med bølgedemperolje på flåten. Vi helte olje i en blikkboks og fyrte opp og kokte skilpadda. Vi hadde mat i flere dager. På natta gikk vi vakter. Det var soveplass til tre ved siden av hverandre. Noen ganger var det dårlig vær. Vi måtte klamre oss fast for ikke å havne i sjøen.

På dagen prata vi: Når vi kom i land, skulle vi gå på milkbar og drikke milkshake og spise banana split. Sjappene skulle vi holde oss unna. Det løftet holdt vi ikke.

Det ble ikke veksla et vondt ord mellom oss. Jeg hørte ikke en eneste gang noen nevne Gud eller Jesus. Hadde vi hatt en predikant om bord, hadde han nok hissa seg opp noe veldig. Vi så båter flere ganger. En var så nær at vi så en kar på stormbrua. Et fly passerte og forsvant.

Den tjuende dagen så et fly oss. De hev ned ei pakke. Den havna hundre meter unna i sjøen. Det var hai i farvannet, men motormannen hoppa uti. Da det var en to, tre meter igjen, gikk pakka til bånns. Ikke lenge etter ble vi plukka opp av en hollandsk båt. Dekket føltes veldig hardt etter tjue dager på flåten. De ga oss en diger konjakker og sigaretter. Vi ble helt hugærne. Vi bare lo og lo. Jeg ble innlosjert hos tredjemaskinisten. Jeg ville legge meg på benken. Han pekte på køya si: – Der skal du ligge.

Da vi kom i land møtte vi folka fra giggen. Skipperen omfavna oss og begynte å gråte.

Framme i Curacao skulle jeg følge med en hollandsk passasjerbåt til England. Etter tre døgn smalt det igjen. Denne gang var det på kvelden mens vi satt til bords. Det kom bare denne ene torpedoen, men lampene datt ned og alt på bordet havna på dørken og folk fløy hit og dit. Det gikk visst bare med en eneste mann.

Jeg havna i en livbåt med tretti mann og et kvinnfolk. Båten hadde hatt en last av bønner, og brune bønner duppa opp og ned så langt øyet kunne se. Etter tre døgn kom vi i land på et lite sted på størrelse med Gressvik på grensen mellom Mexico og Honduras. Da jeg skulle ta meg en dusj, stjal de alle klea mine. Jeg sto der i bare håndkleet. Men det årnær seg på Gressvik. Det eneste gærne var de nye skoa som var størrelse 54. Jeg så ut som Chaplin på kino.

Jeg syntes det kunne greie seg for denne krigen. I februar 1945 lå vi på raia i New York for å gå i konvoi. Denne gangen satt vi og spiste frokost. En båt kom ut av kurs og rente inn i sida på en tankbåt og brennende bensin fløt utover og satte fyr på båten vår. Jeg og to til hoppa i sjøen samtidig. En coastguardbåt drev og tok opp folk. Jeg og en til ble dratt om bord. Tredjemann lå lenger vekk og de hev ut en redningsbøye med tau i som han fikk tak i. Da vi dro’n om bord, virka han dau. Vi banka han i brystet og gne’n på ryggen og plutselig begynner kællen å puste og frese og slår opp øya.

Mange om bord gikk ned. Blant dem var Johan, en båtsmann fra Botnekilen og stuerten som var fra Skjærhalden og hadde stått om bord under hele krigen.

Jeg hadde ikke noe annet enn det jeg gikk og stod i. Jeg hadde en skipssekk med ting jeg hadde tenkt å ha med til dem hjemme. Alt strøk med.

Noen av gutta tok advokat. Haugen i Sjømannsforbundet og Lorentzen i rederiet sa: – Advokaten bare lurer dere. Vi skal ordne opp. Et og et halvt år senere fikk jeg et brev: Henlagt pga bevisets stilling. De som hadde tatt advokat, fikk 20-30000 kroner.

I 1946 kom jeg hjem med M/S Heimvar. Jeg mønstra av i Ålesund, samme by som jeg gikk ut fra første gang, seks år før. Jeg tok drosje fra Fredrikstad stasjon. Det var tidlig søndag og mor og far satt ved bordet på kjøkkenet. Da står jeg i døra. Det blir helt stille, de ble vel forskrekte. Så reiser mor seg og sier: – Men, men, det er jo Fredrik! Da jeg gikk for å betale drosja, besvimte ho.

Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling