Hafstadianas Brasileiras
I 1966 forlot Karl Hafstad redaktørkrakken for å bli åndelig hyrde for landsmenn i utlendighet. – Om Brasil visste jeg omtrent like mye som det sto om landet i geografiboken ved Trondheims Katedralskole, sier veteranen.
En kveld sto jeg utenfor prestegården i Sao Paulo. Månesigden lå med ryggen ned. Det kunne stå som et tegn på alt det rare, morsomme og urovekkende jeg opplevde i Brasil.
Jeg hadde vært redaktør for bladet Vår kirke. Vi fikk inn stoff fra alle verdenshjørner. Det lutherske verdensforbund trengte prester til å betjene menigheter i fremmede land. Jeg hadde lyst til å se virkeligheten fra en annen vinkel enn redaktørkrakkens, og meldte meg til tjeneste.
Jeg ble sendt til Sao Paulo i Brasil for å avløse Elias Berge. Elias Berge gikk over i Kirkens nødhjelp der han gjorde en stor innsats.
Om Brasil visste jeg lite. Sao Paulo ligger på en høyslette. Det gjør byen levelig for skandinaver. Skyskrapere, brede avenyer og en voldsom trafikk preget de sentrale bydeler. Hvor mange millioner som bodde i Sao Paulo tror jeg ikke myndighetene var klar over. Blant millionene fantes en koloni av svensker, dansker, finner og nordmenn. De ble mine kommende sognebarn.
De utgjorde to grupper. For det første de som hadde dratt over på tyve-tredvetallet, deres barn og barnebarn. De var, om man kan bruke et slikt uttrykk, brasiliserte. For det andre yngre eller middelaldrende spesialister som begynte å komme på 50-60-tallet. Ingeniører, teknikere, økonomer – eksperter ansatt i datterselskaper av skandinaviske konserner: Uddevalla, Asea, Scania Vabis, hele ruklet.
For Norges vedkommende var Noreno/Furuholmen og Borregaard inne i bildet. Mange av ekspertene var ansatt på to, tre års kontrakter.
Min gode forgjenger, Elias Berge, hadde startet et prosjekt med kirke, forsamlingshus og prestegård. Basarer og innsamlinger til tross, pengene strakk ikke til, bare prestegården sto ferdig. Resten lå brakk.
En prest skal ikke bare ta seg av sjelene. Jeg grov opp og plantet gummitrær og palmer. Jeg håper de står der fremdeles som et bevis på at noe fikk jeg da utrettet i Sao Paulo.
Bil var uomgjengelig nødvendig i millionbyen. Elias Berge hadde skaffet kjøretøyet: En rød og hvit jeep. Jeg kunne ikke kjøre bil. Min sjåførlærer ble Mario, professore. Eksamen nærmet seg. Om jeg hadde noen bekjente i Departemento de Transito? Det hadde jeg ikke. Vel, en mindre sum til eksamenskommisjonen, to ærverdige høyere funksjonærer, ville være på sin plass. Jeg betalte. Jeg fikk sertifikatet.
På en av de første langturene til Porto al Egre glemte jeg vognkortet. Jeg satte min lit til rundsnippen.
Jeg kunne ikke et ord portugisisk da jeg kom til Brasil. Jeg hadde latinartium fra Trondheim Katedralskole og startet med å gjette meg frem til overskriftene på avisene. Jeg tok timer og studerte på egen hånd. Noen stor lingvist ble jeg ikke, men jeg klarte meg.
Når det gjaldt sognebarna, gjaldt det å finne frem til det minste språklige multiplum. Forunderlig nok forstår nordmenn, dansker og svensker hverandre dårlig.
Når jeg skulle velge salmer til gudstjenesten, forsterket problemene seg. Svenskene kunne ikke de norske, danskene hadde ikke hørt om de svenske salmene. Finnene kunne dårlig svensk. Jeg hadde finske barn til konfirmasjonsforberedelse. På 50-tallet hadde jeg gitt ut en lærebok til undervisningen. Jeg fikk den oversatt til portugisisk og iallfall deler av undervisningen foregikk på portugese.
Kirke og skole er adskilt i Brasil. Det blir ikke undervist i religion i skolen. Den katolske kirke sørget for religionsopplæring for sine. Mine konfirmanter møtte totalt blanke.
I Sao Paulo heter et hospital Samaritano. Hva det betød, ante de ikke. For mine elever var det bare en rekke lyder. Det ble å starte fra scratch, som det heter på norsk.
Antall konfirmanter kunne variere fra ti til en. Den ene var en svensk pike, og undervisningen kunne gå dypt i det teologiske.
Hver uke holdt jeg søndagsgudstjeneste. Jeg hadde innrettet et rom i prestegården til kapell. En søndag i måneden fikk jeg låne kirken til den store, tyske kolonien og holdt høymesse der. Det hendte at jeg holdt gudstjeneste for meg selv og Vårherre.
Den norske konsulen, Thorleif Kokkinn var en trofast kirkegjenger. En dag var bare han til stede. – Du, Karl, i dag kan du avlyse, det er bare deg og meg. – Jeg holder gudstjeneste for alle de som ikke har møtt frem, sa jeg.
Vielser forekom, men ikke mange, for de fleste som kom over var etablerte par. Vielser er festlige, ikke minst når presten blir invitert til en heidundrende bryllupsfest med grillmat og mengder av carpirinja.
Jeg forrettet ved begravelser. Bestemmelsen var at jordfestelsen skulle skje senest 24 timer etter at døden var inntrådt. De pårørende hadde et svare strev med å ta telefoner eller sende bud. Mange døde i sine hjem. Først holdt jeg en kort messe over den døde, så begav presten og de sørgende seg til kirkegården der jeg foretok jordpåkastelsen. Seremonien foregikk etter portugisisk rituale, så alle som hadde møtt frem, kunne forstå.
En danske var blitt skutt ned på gaten av en kommunistisk geriljagruppe. Han var, jeg tror jeg vil bruke uttrykket, fanatisk antikommunist med sterke forbindelser inn i det politiske etablissementet. Ved begravelsen møtte en katolsk biskop opp som statens representant. Jeg gjorde min plikt, men likte den ikke.
I løpet av årene mine i Brasil hardnet militærdiktaturet til. Da jeg kom til landet, ble den opposisjonelle presten Don Helder Camara som fikk folkets fredspris, omtalt i avisene. Etter en tid – ikke et ord.
Skandinavene bodde i en luksusghetto. I store, komfortable hus, omgitt av vakre haver, ofte med svømmebasseng. Holdningen til mange var ytterst reaksjonær. Jeg vil ikke nøle med å karakterisere enkelte som halvfascister. Vi hadde foredragsaftener i prestegården eller i den skandinaviske klubben, fulgt av samtaler.
Jeg la vekt på kristenmenneskets sosiale ansvar. Til tider ble jeg voldsomt angrepet. For mange var Kåre Willoch halvkommunist og Trygve Bratteli rødglødende bolsjevik. All samfunnsstyring var av det onde. Bort med velferdsstaten, frihet, frihet og atter frihet var refrenget. Skatter til fellesskapet var overgrep. – Se her, sa de, her finansierer reklamen TV. Hva det fører med seg, opplever vi jo i Norge i dag.
I miljøet fantes også naziflyktninger, folk som intet hadde forstått og intet glemt. En var en prest som en dag dukket opp og holdt en preken på nynorsk. Han hadde stjålet prekenen fra prekensamlingen til en norsk biskop. Han klarte jeg å få ekspedert hjem. At de gamle nazistene hadde sine nettverk og kontakter hjemover regner jeg som svært sannsynlig.
I utkanten av Sao Paulo lå favelaen, slumstrøkene. Falleferdige skur av plankebiter og bølgeblikk var hus og hjem for hundretusener av fattige brasilianere.
Kikket jeg inn, så jeg en kasse til bord, et ildsted til å lage mat, noen tepper i en krok som sengested. Det var all eiendom disse menneskene hadde i denne verden. Best husker jeg barna: vakre som små engler kunne jeg treffe en eller annen av dem i en av de store gatene foran en luksusforretning, med en skopussekasse foran seg. Håpet om skolegang, om et menneskeverdig liv lå hinsides rekkevidde.
Vennligheten og godheten hos de som bodde i favelaen, har festet seg i minnet. Selv om en prest ble en regnet til de der oppe, aldri et uvennlig ord, aldri en aggressiv handling. Og verdigheten midt i fattigdommen: Søndags ettermiddag, storfamilien på spasertur, med familieoverhodet i spissen og to, tre generasjoner på slep.
Katolisismen hadde et sterkt grep på sinnene. Men en katolisisme som i folkedypet ofte var blandet opp med gammel indiansk tro eller religiøse forestillinger hos negerslavene som var blitt sendt over havet som arbeidskraft eller rettere sagt arbeidsredskaper. Troen på det onde øye, på macumba, djevlemaktene. Ikke langt fra der jeg bodde var et veikryss. Det var reist et primitivt alter. Ofte var det spor etter dyreofringer.
Den portugisiske forfatteren Jorge Amado har sagt: – I Brasil er vi alle mulatter. Sosiale forskjeller var ikke knyttet til rase. Brasilianerne studerer ikke nyanser av brunfarge hos sin neste.
Pelé hadde vært i USA og vært utsatt for rasediskriminering. Brasilianerne raste. Alle aviser, uansett politisk kulør, angrep el americo del norte. At de våger! De har fornærmet Pelé, vår konge, noso rey!
***
I 1971 var min tid som sjelehyrde i Brasil over. Jeg dro hjem til Norge til nye oppgaver. Årene i landet i den tredje verden satte nok sine spor i meg, både som prest og som menneske.
Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling