Krig, kamp, fangenskap

Odd W. Jacobsen, født i -14, Trondheimsgutt, kommunist, motstandsmann:
– Jeg har kjent mange prektige gutter i partiet. Noen av de beste falt under krigen.

Odd W. Jacobsen sto sentralt i det illegale arbeidet i Trondheim. Avisutgivelser, studievirksomhet, agitasjon, organisering, etterretning. En kar kalte seg Fiskvik og ville ha kontakt. Snart sto Gestapo i døra. Ferden gikk til Falstad. Gode kamerater opplevde aldri freden.

– Jeg kan ha vært en fire, fem år. Martin Tranmæl var hjemme hos oss og han og far diskuterte veldig. Det de snakket om, skjønte jeg ikke noe av. Tranmæl hadde jo vært flere år i USA og far dro over i 1905 og arbeida som farm-hand borte i Dakota. Kanskje det var syndikalismen som Tranmæl ble kjent med i Amerika, de krangla om.

Siste gang jeg hørte Tranmæl var på et stort møte på Sverresborg opp mot Bymarka. Når han var på det ivrigste, var det såvidt han fikk pressa orda fram. Mor og far var fra Hitra. Som ung dro far på fiske. En gang havna han i sjøen. De fikk han opp, men han fikk en knekk og døde bare 63 år gammel. I mors familie var det 12 barn. Ni vokste opp. Så nær som mor mi ble de andre opptil 100 år.

På Hitra var det dårlig utkomme. Far og mor flyttet til Trondheim. Far fikk arbeid i Jacob Haldtstedts bakeri. Det var et av de største i Norden med over hundre ansatte. Senere overtok kommunen og det ble Trondheims kommunale bakeri. Jeg gikk på Kalveskinnet skole. Når skolen var slutt på lørdagen, møtte noen av oss opp hos ei kone som drev og sendte trykksaker til båtene i havna om ankomst- og avgangstider. Vi fikk en tallerken grøt før vi satte av gårde. Jeg tjente mine første kroner.

Etter at jeg ble konfirmert, begynte jeg i bakeriet. Jeg var visergutt og hjelpemann på bil. Jeg tok sertifikat og kjørte brødbilen. Jeg ble veldig godt kjent i byen, med butikkene og de som sto bak disken. Når jeg gikk i gatene, hilste jeg alt i ett til høyre og venstre.

Fireåring i førstemaitog

Vi bodde i et typisk arbeiderstrøk. Etter revolusjonen i Russland merket selv en guttunge at noe lå i lufta. Folk pratet politikk på gatehjørner og arbeidsplasser. Fagopposisjonen var sterk i Trondheim og var selve sprengstoffet i arbeiderbevegelsen. Jeg kan ha vært en fire år da jeg gikk i mitt første 1. maitog. Som fem-, seksåring var jeg med i barnelaget til Arbeiderpartiet. Av lederne der husker jeg Trygve Dyrendal best.

Etter splittelsen i -23, da NKP ble dannet, gikk far over fra Arbeiderpartiet til kommunistene og jeg ble med i pionerbevegelsen. Pionerene var barneorganisasjonen til kommunistpartiet. Av ledere vil jeg nevne Erling, Yngve og Trygve Talseth fra Bispehaugen. Erling var trofast mot partiet til sin død. De to andre falt senere av lasset. Det fantes mange dyktige kvinner i NKP som også hjalp til: Maren Pedersen, Ingeborg Holm, Marte Linge, Astrid Smevik, Stine Strand og Karette Berg, for å nevne noen.

Pionerbevegelsen ordnet med sommerleirer for barn som ikke kunne komme på ferie. En leir var på Øysand, en på Jonsvannet og en i Klæbu. Fra leiren i Klæbu husker jeg best knottsvermene. Ungene bodde i telt. Vi arrangerte svømmekonkurranser og sekkeløp og andre leker for ungene. Mat tigde vi rundt i butikkene. Fra bakeriet organiserte jeg sekker med brød og kaker fra dagen før. En av pionerjentene var Alfhild Berg. Under et valgkampmøte sto hun på scenen i Håndverkeren og deklamerte uten bok i minst ti minutter fra Peer Gynt, om han som hogg av seg fingeren for å slippe militæret.

Knut Olai Thornæs var et unikum

NKP overtok Ny Tid i Trondheim etter partisplittelsen. Etter Tranmæl fulgte Knut Olav Thornæs som redaktør. Jeg så opp til Thornæs. Han var et unikum. Noen stor taler var han ikke. Stemmen var svak, men han var utrolig kunnskapsrik og hadde kunstneriske talenter. Han laget tekst og melodi til mange arbeidersanger. Mest kjent er: Frem kamerater, frem mot krigerånden, frem mot vold og tyranni …

Etter Thornæs ble Jørgen Vogt redaktør. Han kom fra et akademikerhjem, faren var rektor ved Høyskolen i Trondheim. Jørgen Vogt var god på sin måte og alltid grei og kameratslig. NKP hadde både eget mannskor og kvinnekor der søstra mi var med. Partiet hadde hornmusikk, og i 1938 ble det dannet et mindre orkester. Karl Myhre på trekkspill var primus motor og orkesteret spilte på møter og andre arrangementer.

I 1931 gikk jeg med i NKU og i 1934 i partiet. Bror min, Karl Johan, ble også med. Eldre og yngre traff hverandre så og si daglig i kafeen i Folkets hus. Vi elsket å snakke om Sovjet. Det var første gangen arbeiderklassen hadde tatt makten. For borgerskapet var Sovjet rene dævelskapen og Lenin Satan sjøl som hadde steget opp fra det aller varmeste helvete. Lagsmøtene holdt vi i lokalene til Ny Tid. Var det offentlige møter, leide vi lokale i Folkets hus, Håndverkeren eller Kinosalen.

Victor Olsen, journalist i Ny Tid, hadde gått på Leninskolen. Han var gift med en polsk kommunist og hadde vært i Sovjet flere ganger. Det var interessant å høre han fortelle. Leo Paltiel var jøde. Han hadde også vært i Sovjet og holdt foredrag. Senere ble det sagt at han hadde vært med på Den lange marsjen i Kina. Mange av oss var med i Sovjetunionens venner og hver uke hadde Ny Tid artikler om utviklingen i arbeider- og bondestaten.

Sovjetflagget i fabrikkpipa

NKU gikk i fronten i valgkampen. I 1933 sto Henry W. Kristiansen på førsteplass på Stortingslista i Trondheim. Vi skaffet en lastebil. På lasteplanet spilte musikkorpset. Vi stanset for eksempel på Mølleberget. Tramgjengen i blå bluser og røde tørklær sa fram prologer som Thornæs hadde skrevet. Så grep Henry W. Kristiansen ordet.

NKP har hatt mange gode talere. Henry W. var kanskje den beste. Vi holdt et valgmøte i Kinosalen. Jeg hadde med meg tante og onkel som langt fra var kommunister. De var helt himmelfalne. Leif Leistad, en god kamerat, og jeg tok med oss malingspann og bøtter og klatret oppå muren til Kristiansten festning. Dagen etter kunne Trondheimsfolk lese: – Frem for NKP, stem på Henry W.! Rød front! Rød front! Rød front!

Andre kamerater klatret opp i den høye pipa på Erbes fabrikker og hengte opp et digert, rødt flagg med sigd og hammer. Kommunistpartiet fikk 3 000 stemmer i Trondheim. 300 stemmer til og Henry W. hadde havna på tinget. Samme året kom nazistene til makta i Tyskland. De borgerlige avisene skrev at Hitler visste å sette kommunistene på plass.

Vi beundret Dimitrov og hvordan han forsvarte seg etter riksdagsbrannen. Det tyske kommunistpartiets formann ble satt i fengsel. Parolen var: – Redd Thälmann. Vi delte ut løpesedler med bilde av den dødsdømte Edgar André liggende på en båre. En natt dro Odd Kristiansen og jeg ned på bryggene og rev hakekorsflagget ned fra en tysk båt.

Vi leste og diskuterte Dimitrovs tale på 7. kongress i Komintern. Budskapet ble: Enhetsfront mot fascismen. I første- og syttendemaitoget gikk vi med hvite bånd der det sto: Enhet mot krig og fascisme. I det antifascistiske arbeidet hadde vi god kontakt med AUF. Under valgkampen var tonen en annen. Det kom tyske flyktninger til byen. Den første som kom var ivrig esperantist og kommunist. Både familiene Kristiansen og Linge hadde tyske flyktninger boende hos seg i lengre tid. Tyskerne hadde førstehåndskunnskap om Det tredje rike.

«Rød front!» til hungersmarsjen

Jeg var ivrig langrennsløper og konkurransesyklist og med i AIF. Ørnulf var den rødeste klubben. I Varg, der jeg var formann, var det også mange kommunister. Senere ble jeg studieleder i Sør-Trøndelag krets av AIF.

I 1933 gikk hungersmarsjen fra Trondheim til Oslo. Det var arbeidsløse som gikk, så jeg var ikke med. Blant annet Ole Ressem sto for mye av forberedelsene. Femti mann vandret av sted. Flere slutta seg til underveis. Jeg var med i et sykkelritt til Verdal og møtte flokken både på framturen og tilbaketuren. Jeg knytta neven og ropte: – Rød front!

I 1936 skulle det være Arbeiderolympiade i Barcelona. Fra distriktet dro syklisten Bjarne Dalseng og friidrettsmannen Odd Benjaminsen. Odd Benjaminsen klarte 1,96 i høyde. Det var høyt den gangen. Under Arbeiderolympiaden forsøkte Franco statskupp. Borgerkrigen brøt ut. Støttearbeidet til den spanske republikk ble organisert. I Trondheim ble det to Spaniakomiteer. Den ene var preget av Arbeiderpartifolk og upolitiske. Der satt blant andre Carl Viggo Lange jeg kjente som lege fra arbeideridretten. Ungdommens Spaniakomité var i større grad organisert av NKU og NKP. Primus motor var Gustav Andersen, tre, fire år eldre enn meg, en høy, tynn kar, arbeidsledig med lite å leve av, alltid på bena og ikke noe tull.

Jeg tok meg fri fra jobben. Vi skaffet en bil og samlet inn matvarer som tålte transport: kjøtt- og fiskehermetikk, melkebokser, tran. Gud vet hvor mye tran som vi sendte nedover til de spanske barna.

Det var også behov for klær. Mange klesforretninger i Trondheim var eid av jøder. Hos Klein fikk vi eske på eske med tøy. Den jødiske rabbineren stanset meg på gata: – Om det var noe han kunne hjelpe til med, kunne vi komme til ham. Flere frivillige fra fylket dro nedover for å kjempe i De internasjonale brigader. Odd Ressem, sjømann og god kamerat, dro til Spania. Fra Røros reiste en ganske ung gutt, Einar Aunmo, og Johan Wesselvold som var godt over 40.

Hvordan de kom seg av gårde, vet jeg ikke. Arbeiderpartiregjeringen hadde fått vedtatt en lov som gjorde det straffbart å dra til Spania og kjempe mot fascismen. Men ned kom de, og brev og artikler fra Spania kom jevnlig i Ny Tid.

Etter München-forræderiet fulgte ikke-angrepspakten mellom Sovjet og Tyskland. En del forvirring var det nok blant folka våre. En søndag møtte jeg Leo Paltiel og en annen partikamerat på hjørnet av Søndregate og Olav Trygvassonsgate. Jeg sa: – Har dere forlatt den kommunistiske bevegelsen? Paltiel ser på meg: – Jeg skjønner ikke, Odd, at du fortsatt kan være kommunist.

Nordisk partiskole i Nacka

I 1939 søkte jeg permisjon og dro på nordisk partiskole i Sverige. Skolen varte et halvt år. Vi holdt til i en stor villa i Nacka, nord for Stockholm. Erik Karlsson var rektor ved skolen. Pensum var blant annet Sovjetunionens kommunistiske partis historie som nettopp var oversatt til svensk. Vi fikk kapittel for kapittel fra trykkeriet. Lærer i partihistorie var Sillén fra SKP. Studiene i politisk økonomi ledet Lars Nordbø fra Stavanger. Senere kom han og jeg til å arbeide sammen under krigen. Han ble skutt av tyskerne og ligger begravet på Nordre gravlund.

Gustav Johansson, redaktør av Ny dag, kom opp som gjesteforeleser. Av gode kamerater og medelever minnes jeg Ingeborg Jensen fra Tønsberg. Hun ble arrestert under krigen og hardt torturert. Peder Mygge kom fra Rogaland, også han ble torturert og senere skutt. Videre var det Erling Leonardsen som hadde vært i Spania og blitt såret i benet og Bjørn Eidsvold, en av Eidsvold-guttene.

Etter partiskolen dro jeg en måneds tid til Sovjet, og i august 1939 var jeg i Oslo i oppdrag for Trondheimspartiet. Samtidig hadde ungdomsbevegelsen et internasjonalt stevne. Først var det oppmarsj fra et eller annet sted frem til Bislett. Oppe på en lastebil hadde NKU laget en svær globus. Fra landene i globusen gikk bånd ned til høyre og venstre og til jenter i de forskjellige lands nasjonaldrakter. Fremme på Bislett var det taler og appeller og jeg synes å huske at ganske mange hadde møtt frem.

De ville ekskludere meg fra AIF

Finlandskrigen brøt ut. En arbeidskamerat, med i Arbeiderpartiet, kom bort til meg: – Gjorde vi det riktige, så lira vi deg inn i piggtråd og rulla deg utfor toppen av Steinberget.

Jeg skrev artikler i Arbeideren om Finlandskrigen. De ville ekskludere meg fra AIF. Rolf Hofmo kom oppover til et distriktsstyremøte. Henry Thingstad og flere gikk hardt ut mot meg: – Du hører ikke til venstresiden lenger. Henry Nicolaysen var på min side. Jeg sa til Hofmo: – Du vet at jeg har støttet Sovjetunionen så lenge jeg har vært med i politikken. Nå vil dere at jeg skal forandre syn fordi det har oppstått en spesiell situasjon. Saken gikk til sentralstyret i Oslo. Senere hørte jeg at Sigurd Halvorsen fra Arbeiderpartiet gikk mot eksklusjon. Så kom 9. april og de slapp å ekskludere meg.

***

Hjemme i Trondheim drev AIF et lite tivoli med lykkehjul og ballkast og slikt for å få inn noen kroner. Vi skifta på å stå der etter arbeidstid. Kvelden 8. april ruslet jeg etterpå ned Prinsensgate sammen med Henry Thingstad. Vi spekulerte på hva som kom til å hende. Det lå i lufta at noe var i gjære. Dagen etter, klokka fire om morgenen våknet jeg av flydur. Det bråkte så det hørtes ut som flyene skulle lande på taket hjemme.

En av de første dagene etter 9. april sørget vi for å få vekk partiarkivet og annet materiale fra det vesle kontoret til NKP i Fjordgaten. Peder Nornberg og jeg lastet det på en kjerre og kjørte det over Bakke bro mot Østbyen. Hvor det ble av det senere, vet jeg ikke.
Det gikk en tid før vi tok oss igjen. Vi fortsatte å treffe hverandre uformelt og privat og diskuterte situasjonen. Hjemme hos familien Smevik bak Bakke kirke møttes vi ofte. Hjemmet til familien Linge var også et av de faste møtestedene.

Mange var blitt passive. Folk som hele sitt liv hadde gått arbeidsledige, hadde fått jobb på tyske anlegg. At noen av de mest kjente, som Jørgen Vogt måtte ligge lavt, skjønte jeg godt, spesielt etter partiforbudet og stansingen av Ny tid i august.

Etter en tid gikk noen av oss igang med å lage illegale aviser, eller kanskje det ville være riktigere å snakke om løpesedler. Vi kjøpte en stensilmaskin for 350 kroner. Alfred Warnes, i mange år vaktmester og altmuligmann i Ny tid, var med og passet på at jeg ikke kjøpte katta i sekken. Maskinen fraktet vi til Herman Otth, danske, bokbinder og mangeårig medlem av NKP. Otth hadde et verksted i Kongensgate, like ved torvet. Der ble stensilmaskinen plassert. Avisa hadde ikke noe navn. Manuskriptene skrev jeg. Det skulle først og fremst være et nyhetsblad. Jeg stilte sammen de tyske kommunikeene med nyhetene fra London. Avisa hadde ikke noe kommunistisk preg. Parolen var: Et fritt Norge. Det var nå det viktigste.

Opplaget kunne dreie seg om en 700-800 stykker, av og til opp til tusen. Noen ganger kunne den komme et par dager etter hverandre, andre ganger gikk det uker. Til å spre avisa brukte jeg folk jeg var godt kjent med, fra ungdomsforbundet og AIF. Sporvognsfører Johan Flønes, formann i fagforeningen sin, var en krumtapp i distribusjonen.
Noen aviser fra Oslo kan jeg ikke huske vi fikk opp før i forbindelse med melkestreiken.

Studier bak bakerovnen

På arbeidsplassen min, i Trondheim Kommunale Bakeri, organiserte jeg studievirksomhet blant arbeidskamerater jeg stolte på. Vi var en 14-15 stykker som møttes etter arbeidstid. Bortsett fra Rolf Sylte var jeg den eneste organiserte kommunisten.

Vi stakk oss bort bak de svære bakerovnene innerst i lokalet. Jeg holdt innledninger om Sovjetunionens kommunistiske partis historie. Først og fremst la jeg vekt på perioden frem til oktoberrevolusjonen. I den tiden måtte partiet arbeide illegalt. Forholdene hadde vært svært vanskelige, men arbeidet førte frem til revolusjonen og en lykkeligere fremtid. Da jeg senere ble arrestert, var det bare en eneste av de 14-15 som røk. Det var Fredrik Aspen som ble tatt av tyskerne fordi han ga et brød til en russisk fange.

Vi planla militær virksomhet. Jørgen Vogt og jeg traff en kar som kalte seg Ørnulf Bakke på en kafé bak Vår Frue Kirke. Han sa at han kunne skaffe oss våpen. Jørgen sparket meg på benet under bordet. Vi kuttet ut forbindelsen. På Vollan kom Bakke inn på cellen min sammen med en tysker. Jeg sa jeg aldri hadde sett mannen.

15. januar 1941 ble vi oppsøkt av Martin Brendberg. På et møte hjemme hos Smevik ble det bestemt at jeg skulle lede den illegale virksomheten. På møtet fikk jeg en blodstyrtning. Dr. Hirsch fikk meg på sykehus. Heldigvis var det ikke tuberkulose, men et blodkar i lungene hadde sprunget. Jeg ble gående sykmeldt og kunne bruke all min tid på den illegale virksomheten.

Etterretningsmateriell i skohælene

En av de første som kom til Trondheim fra Oslo var Jette Danielsen. Hun havnet senere på Grini og hadde et helvete der. Hun var antakelig på utkikk etter folk som kunne følge med på hva tyskerne foretok seg her oppe. Jeg husker ikke detaljene, men fikk inntrykk av at Lars Nordbø ville snakke med meg. Lars Nordbø hadde jeg hatt som lærer på den nordiske partiskolen i Stockholm i 1939. Han var rogalending, arbeidet i hermetikkindustrien og snakket flere språk.

Lars Nordbø gikk rett på: Jeg skulle skaffe meg rede på tyske aktiviteter: Bygging av militæranlegg, spesielt flyplasser og troppetransporter til lands og til vanns. Spesielt var han interessert i militærtransporter nordover.

Jeg gikk igang. Så få som mulig av partikameratene skulle vite hva jeg drev med. En jeg trakk med var Arne Lund. Han laget skisser av flyplasser. Andre jeg samarbeidet med var Erling Nossum, Odd Nyberg og Arvid Knudsen. Arvid Knudsen arbeidet på jernbanen og hadde god oversikt over togtrafikken. Alf Smevik var bryggearbeider og fulgte med på hva som foregikk på havna. De jeg har nevnt, hadde igjen sine kontakter som jeg ikke visste hvem var. Når jeg hadde samlet en del materiale, dro jeg til Oslo. Alt i alt kan jeg ha vært av gårde en tre, fire ganger.

Jeg hadde opplysningene skrevet ned på silkepapir. Noe hadde jeg i skohælene, noe inne i det fora slipset og noe oppe i hatten. På den første turen til Oslo var toget forsinket og brukte 30 timer. Klokka tre om natta sto jeg på Østbanestasjonen. Kaldt og mørkt var det og ikke et hotellrom å oppdrive. Jeg gikk opp på Møllergaten 19 og la frem saken. Konstabelen pekte på en benk. – Du kan legge deg der. Men du må opp klokka seks.

Jeg fikk husly hos Bjørn og Karin Eidsvold. De bodde på ett rom i Maridalsveien, ikke langt fra der Arbeideren og partisentralen hadde holdt til før krigen. Det viktigste ærendet i Oslo fortalte jeg ikke noe om.

Vi drøftet partisaker og reiste på Vardåsen sanatorium for å besøke Arne Gauslå. Vi dro sammen med Audhild Heiestad som nå var samboeren hans. Arne lå på rommet i genser med ullteppet dratt opp under haka. Gauslå var bunnfast i sin overbevisning: – Dette må og skal vi klare: Tyskerne må ut av Norge. Treffet med Lars Nordbø hadde jeg på Kurbadet, som lå i Akersgaten vis-à-vis den katolske kirke.

Det skjedde svært konspiratorisk. Vi gikk forbi hverandre et par ganger for å se om noen fulgte etter oss. På Kurbadet fantes en vegetarrestaurant. Der satte vi oss, og Nordbø fikk materialet jeg hadde hatt med meg.

Lars Nordbø ordnet senere med direkte kontakt med en russer. Jeg brukte dekknavnet Arne. Vi møttes iallfall et par ganger i en leilighet på Sinsen. Det er mulig at det var hjemme hos Guri Tambs Lyche, men det er jeg ikke sikker på. Russeren snakket norsk og fortalte hva han var spesielt interessert i å få opplysninger om.

Hvilke andre som hørte til Lars’ apparat, vet jeg ikke. Men en gang jeg snakket med Knut Willoch hadde jeg en følelse at vi opererte på det samme området. Som sagt: det er bare noe jeg tror.

– Jeg er bror av Fiskvik …

Erling Heiestad var en kamerat som ikke kunne se en trapp uten å stille opp og holde tale. På 30-tallet hadde han jobb som journalist i Ny tid. Heiestad kom oppover i forbindelse med melkestreiken. Han og Erling Henriksen fra Trondheim møttes på kafeen på d’Angleterre. Kafeen erstattet Folkets hus kafé mens de drev på med nybygget. Etter krigen overtok NKP hele d’Angleterre.

En kar kom bort til dem. Han sa navnet sitt, Fiskvik, og at han var bror av en kjent kommunist i Verdal. Nå søkte han kontakt med ledende kommunister i Trondheim. Henriksen tok han først hjem til Smevik. Deretter kom de hjem til meg.

Henriksen gikk og jeg ble alene med karen. Det var en liten, mørk og småvokst type. Det falt meg ikke inn å spørre hvordan de hadde kommet i kontakt med ham. Vi var for lette. Neste gang jeg traff han var i rettssalen i 1945. Hans eneste navn var Henry Oliver Rinnan.

En ukes tid senere ble jeg arrestert, den 9. oktober 1941. Jeg lå i stua hjemme. Klokka tre på morgenen dundret det på døra. Jeg gikk ut og åpnet. Jeg fikk en pistol i magen. Inn kom Bescken, en tysk gestapist og Odd Olsen, en norsk nazist. Bescken ble senere skutt av Erling Vullum da han ble lurt i en felle av angiveren Karl Adding. Erling ble selv skutt av tyskerne som ledsaget Adding.

Nede i trappa hjemme skimtet jeg tyske soldater. Da de førte meg ut, så jeg tyske soldater postert på fortauet. Far min ble så sinna at han holdt på å gå løs på den tyske gestapisten. Jeg fikk tatt i han og dratt han tilbake. Mor min var syk og lå på soverommet. Hun kom nærmest krypende ut av soveromsdøren. Jeg sa at jeg måtte hjelpe til å få henne til sengs igjen. Det fikk jeg.

«Fiskvik er farlig nazist»

Gjestene drev på en times tid og rotet igjennom det jeg hadde av bøker og brosjyrer. Så bar det av gårde til Vollan fengsel. Alt i alt arresterte de 56 stykker ved den aksjonen. Tyve ble sluppet fri, resten ble sittende. Blant annet var det Olaf Hoel, Erling Henriksen, Sigvart Wang, Aslaug Smevik, Alfred Smevik, Mette Linge, Toralf Linge, Johan Linge, Erling Leonhardsen, Tormod Heggdal, Ingvald Nossum, Ingemar Nossum, Erling Nossum, Peder Edvind Nornberg, Arvid Falkmo, Jakob Jakobsen, Arvid Alstad, Jørgen Vogt, William B. Kristiansen, Odd Olsen, Herman Otth, Waldemar Lund Olsen, Odd Hilt, Ole Kjennerud, Kristian Gustad, Alfred Warnes, Karl Langlie, Fridtjof Holthe, Rolf Nevermo, Oddvar Nestvold, Jørgen Hegstad, Ole Isdal og Johannes Rostad. Johan Flønes, bror min Karl Johan, Arne Fiskvik, Bjarne Hauan og en 12-13 andre kamerater ble også arrestert i oktober og november, men ble løslatt for vi ble sendt til Falstad. Flønes ble arrestert på nytt i februar 1943 og henrettet 19. mai samme år.

I cella mi på Vollan var det kikkhull i døra. Jeg så flokken passere forbi, en etter en. Jeg så ikke Fiskvik. Jeg begynte å få mistanke. Ute i luftegården fikk jeg smuglet en papirlapp til Jørgen Vogt: Fiskvik er farlig nazist. Øverste sjef for SIPO i Trondheim, Flesch, kom inn i cella. Han kom vel nærmest for å ta en titt på meg.

Jeg ble forhørt av en som het Otto. Han visste en god del om kommunistene i Trøndelag. Han ville vite hvilken rolle jeg hadde hatt i organisasjonen. Han brølte og skrek, men noen direkte tortur var det ikke, selv om jeg fikk noen dytt og slag i brystet. Saken kom aldri opp for retten. 11. desember 1941 ble vi sendt til Falstad på ubestemt tid. Falstad hadde vært hjem for «vanartede» gutter. Først satt vi på cellegangen og hadde nummer fra 1 til 36. Arvid Alstad var nr. 1. Sjøl havnet jeg på 26. plass.

Tidligere hadde det vært innkvartert noen dansker som skulle gjøre institusjonen klar for de nye leieboerne. De må ha gjort en dårlig jobb, for det krydde av lus i halmmadrassene.

Først satt jeg på celle sammen med Erling Leonhardsen, deretter med Sigvart Wang. Sigvart og jeg laget brikker av papirbiter og spilte sjakk for å slå ihjel tiden.
Fangevokterne var tyske soldater av SS-typen, i alderen 25 til 30 år. Vi ble behandlet brutalt. Jeg hadde lest Myrsoldater av Langhof og var forberedt på hva vi gikk i vente.

Hoiing og skriking: – Aufstehen, schnell, schnell! Opp om morran: Straffeeksersis! Vi løp, vi ålte, vi rullet oss rundt, mens vi hele tiden ventet en tysk støvel i ryggen eller bakhodet. Erling Nossum hadde epilepsi. Når anfallene kom, gikk han bare rundt og rundt. Det var ingen pardon: – Los, Mensch! Var det regn eller snø, behøvde vi ikke ta av oss klærne når vi ble kommandert i dusjen.

Disiplin på tysk maner

Leirsjefen var en underlig type. Han hadde vært baker og fattet en viss interesse for meg. Han spradet fram og tilbake foran geleddene: Det skulle komme nye folk, de skulle vi få lære disiplin på ekte, tysk manér.

Noen av de som kom, var notorisk gale. Vi ble kommandert på skogsarbeid. Var vakten i det rette humøret, måtte vi åle i djupsnøen i 1942. Vi ble utstyrt med økser, senere fikk vi også sag, men sakser til å løfte de isete tømmerstokkene med manglet. Vi måtte bruke hendene for å få de tunge stokkene opp på skuldrene.

Tyskeren vi kalte Gråben, var fæl. Han forsvant en periode til Østfronten. Da han kom tilbake, var han mye spakere. Den første tida hadde vi fangefrakker og en rund fangelue. Senere ble klærne byttet ut med dongerijakke, bukse og båtlue. Det varmet lite i sprengkulda. Maten var et par brødskiver om morran, og et par til kvelds. Middagen var suppe, kokt på tørra grønnsaker. En dag så vi det kom et billass med rødbeter. Vi gledet oss for tidlig. Nå fikk vi rødbetsuppe, dag ut og dag inn.

Når vi fikk anledning, pratet vi sammen, vi diskuterte politikk og krigens gang. Nyheter sildret inn om annen og tredje kommunistsak. Kjente kamerater var stilt mot muren og skutt.

To sønner og en far fra Majavatn

En natt kom folka fra Majavatn. Lastebil på lastebil med SS og Gestapo, mitraljøser og maskingevær postert rundt i leirområdet: Standrett. Oppstilling på leirplassen, og opprop av de som skulle stilles for retten. En gestapist ropte: – Odd Olsen! Det var en av våre. Han så uforstående opp. En annen gestapist grep inn: Det var en Odd Olsen fra Majavatn som skulle få sin dom.

To netter drev standretten på. Alt i alt ble det avsagt 20 dødsdommer. En far på 70 hadde to sønner. Sønnen ble dømt til døde, faren fikk livsvarig fengsel. De dømte ble ført tilbake til cellene. Jeg var på kjøkkenet på den tida. De dømte skulle ha kveldsmat. Jeg spurte: – Om de som ber om det, kunne få litt ekstra? Den tyske vakten viftet: – In ordnung! Jeg så ingen som gråt eller brøt sammen. Hvordan de tok det på retterstedet i Falstadskogen, vet jeg ikke. Ti leiren kom russere, serbere og jøder. Russerne og til dels også jugoslavene var folk som hadde forsøkt å flykte fra fangeleirene og blitt tatt til fange. Mange av jugoslavene var tuberkuløse. Vi som hadde med matutdelinga forsøkte å stikke til dem litt ekstra.

Vi så de tyske vaktene gå inn på cellene med trekøller: skrek og slo og slo og skrek. Det var ikke mennesker de slo. Det var kommunister og untermenschen. Henrettelsene foregikk uformelt. En tre, fire tyskere, med geværet i reim over skulderen ruslet av gårde med et par russere foran seg opp i Falstadskogen. Etter en times tid kom tyskerne tilbake.

Et par av russerne og en jugoslav ble igjen til slutt. Det trengtes noen til å grave og kaste igjen gravene. Jeg ble godt kjent med jugoslaven. Han het Ljuban Vukovitsj. Han kom på besøk til Norge etter krigen. Han besøkte Trondheim. Jeg arbeidet og bodde på Gjøvik og dro til hjembyen for å treffe ham. En times tid tidligere hadde han dratt videre nordover.

Jødene var heller ikke mennesker, de var jøder. Jeg minnes gamle Mendelsohn som de sperret inne i en redskapsbod under trappa. De pøste iskaldt vann på ham og brøt armene hans. Det kom ikke en lyd fra Mendelsohn.

Gul trekant: farlig kommunist

Den 9. mai 1944 ble vi overført til Grini. Det var stor forskjell til det bedre – vel å merke slik Grini var blitt på den tiden. Jeg havnet i en av gulbrakkene. På fangedrakta hadde jeg en gul trekant: Farlig kommunist. Jeg fikk jobb i Bekleidungskammer. Da Einar Gerhardsen kom fra Sachsenhausen tok jeg imot det sivile tøyet og delte ut bukse, trøye og lue.

På Grini kunne vi bak tyskernes rygg drive politisk arbeid. Gerhardsen var blant annet i brakka mi og innledet til diskusjon om arbeiderbevegelsens plass i det fremtidige Norge. Finn Pettersen og jeg fra NKU og Edvard Bull d.y. og Johan Svenrønning fra AUF møttes for å drøfte en sammenslåing av de to organisasjonene. Så kom frigjøringa, og det kom ikke noe mer ut av det.

Kvinnene satt først og fremst i hovedbygningen. Som mannfolka drev også kvinnene studiearbeid. Det kom beskjed over: De ville ha studiemateriell om Sovjetunionen. Den som ledet sirkelen, ble satt fri, og Magda, kona mi, tok over. Hun hadde beste karakter til alle eksamener, men når det gjaldt Sovjetunionen, var hun temmelig blank. Jeg laget studiebrev om Sovjetunionens historie, landets oppbygning, økonomisk og politisk system og fikk det over til jentene.

Første gang jeg så Magda, var i vaskeriet. Hun kom men en kørj med vasketøy. Det var en luke i veggen og jeg krøp gjennom luka. Neste gang var dagen da portene ble åpnet. Hun kom bort til meg og ga meg et kyss på kinnet. Det var hjerteskjærende scener når kvinner som ble satt fri, fikk høre at mennene deres var henrettet. Jeg satte meg på toget til Trondheim. 10. mai hadde vi det første møtet i Trondheimspartiet.

Trykt i avisa Friheten 2001