Med Stord mot Scharnhorst

– Hvor tjenestegör så De? spurte kong Haakon Einar Olsen. Veteran fra Murmanskkonvoiene, på fyrdørken da Scharnhorst ble senka, i kirken i sin egen begravelse. Så var krigen slutt. Einar fikk 100 kroner til en dress.

Stord lå i Glasgow. Vi hadde fått dagsordren for invasjonen, undertegna av Dwight G. Eisenhower. Vi venta, været var dårlig. Så trykte en eller annen på knappen: – Gå til kanalen. Vi lå utafor den nordligste invasjonsstranda og så engelskmennene vasse i land. Overalt var båter, hundrevis av dem, landgangsfartøyer, lastebåter, jagere, destroyere. Opp av vannet stakk pipene på utrangerte skip, senka som breakwater.

På en fjellknaus på land hadde tyskerne jernbaneartilleri. Vi svarte med salve på salve fra hovedbatteriet. Fartøyet rista og skalv. Vi så engelskmenn gå i nærkamp med bajonett. I vannet duppa døde soldater i dønningen. Søsterskipet vårt, Svenne, like ved oss ble treft av en torpedo. Hun gikk ned på noen minutter. De fleste gikk med ned.

40 mann lå og svømte i sjøen. Ordren var: – Følg tidsplanen. Den engelske jageren Swift tok likevel fem minutter og plukka opp mesteparten. Et par dager etter dro vi på sightseeing på stranda. Der fløt det med svære blikkbokser med kjeks. Jeg stakk en i munnen. Den var da jævli’ hard.

Den første store båten jeg så, var ei finsk seilskute ved brygga til bruket på Lisleby. Hun skulle være verdens største. Vi gikk ærender og henta mat og øl til mannskapet og fikk spise i messa og klatre i riggen.

Far jobba på Wiesebruket når det var igang. Når bruket sto, hendte det vi sulta. Vi bodde syv stykker på ett rom og kjøkken. Iblant tok mannfolka en dram for mye.

Læreren på Nøkleby skole var gammel og sløv. Ble vi borte en dag eller to, merka han det ikke.

Etter konfirmasjonen dro jeg sofaer og spisestuer på drakjerra til Edvard Larsen og Sønn. Jeg kjente styrmann på Trafikk og fikk bli med gratis til Oslo. Jeg gikk rundt på hyrekontorene til rederiene: – Dessverre, dessverre, dessverre. Så skrev en pennefør kar et brev for meg til Høegs rederi. I 1934 mønstra jeg på om bord på M/S Fanny Høeg.

I åra som fulgte seilte jeg som maskingutt og fyrbøter. Båten skifta eier. Den nye rederen kom om bord i Rotterdam. Kokken hadde vært på fylla kvelden før og hadde stående ei pøs til å spy i mens han stekte kjøttkaker. Rederen stakk hodet inn av døra. Kokken: – Kom deg ut, din jævla boms.

I Antwerpen traff jeg et kvinnfolk. Far hennes drev kafé Haugesund på Skidamske Dijk. Jeg fikk gratis mat og losji mot å vaske og rydde lokalene.

Vi gikk inn til Bilbao med bensin. Franco hadde ikke flyene sine oppe den dagen.

Niende april 1940 lå vi i Suez og hørte på radioen: – Tyskerne hadde gått inn i Norge.

I London kom engelskmennene og tok livbåtene våre uten å spørre skipperen om lov. En slepebåt dro av gårde med båtene. Han skulle til Dunkirk og hente engelske soldater som sto i vann til halsen.

Tyskerne bomba noe forskrekkelig. Vi hadde vært i sjømannskjerka, og jeg og en svensk fyrbøter som het Granath tok en pint i en pub tvers overfor. Det smalt og det blinka, og brannbombene drøssa ned. En havna på taket av kjerka. Granath og jeg fløy ut, fikk tak i ei stege, opp på taket og kara med en planke så granaten datt i gata. Folka fra sivilforsvaret kom med tepper og sand og fikk slokt styggedommen.

25 år senere satt jeg i kjerka sammen med kona. Presten snakka om krigen, og at kjerka var vær på å brenne opp, men så kom to uforferda og ukjente sjøfolk og redda Guds hus. Jeg rakte handa i været.

En dag i -41 sto jeg i kø på hyrekontoret for å få meg hyre. Jeg skulle akkurat til å skrive under, da en marineløytnant tok meg i armen: – Vi trenger fyrbøtere i marinen.

Jeg kom om bord i en av de norske hvalbåtene som var bygd om til minesveiper. Etter oss hadde vi en lang kabel. Elektriske impulser i kabelen skulle ta knekken på de magnetiske minene. På den første turen min smalt det. Vi sweepa foran en konvoi rett utafor Grimsby. Det var om ettermiddagen og jeg satt på dekk og spiste da en engelsk destroyer kom i full fart og rente inn i sida på oss. – Sorry, signaliserte engelskmannen.

Hvalbåten var solide saker. Siden på engelskmannen ble flerra opp så vi så inn på banjeren der folk lå i hengekøyer. Vi hev på køl under kjelene helt til vannet plaska over fyrdørken. Jeg hoppa uti og ble plukka opp. Den eneste som ble skada, var en kar som fikk baugen på engelskmannen i panna. Han klarte seg.

Neste sweeper het Harstad. Vi var stasjonert i Falmouth. Vi dro ut tre i følge om morran ved sekstida. De tyske flya droppet minene på natta, så jævelskapen skulle være klar når konvoiene kom mot land på morrasida.

En av minesveiperne gikk på ei mine. Vi plukka opp folka. Jeg dro om bord en. Han døde i armene mine. Uniformen min var grisa til av olje. Jeg ba om en ny. Det fikk jeg ikke. Vi i marinen måtte holde klea våre sjøl.

Vanligvis var vi ved kai igjen ved tolvtida. Rundt på pubene satt de engelske kvinnfolka med Woodbinen i munnviken, pinten på disken og av og til med en unge ved brystet. Mannen eller sweethearten var i Afrika eller i Det fjerne østen. Sjøl tjente de for første gang i sitt liv gode og egne penger i våpenindustrien. Vi smigra og kurtiserte: – Så pen kjole du har i dag. Når puben stengte, kjøpte vi fish’n chips i ei sjappe. I avisene som godteriet lå i, leste jeg om slaget om Atlanterhavet.

Hjemme hos jenta var det å rote fram en penny til gassmåleren. På kommoden sto fotografiet av en kar i uniform.

40-årsdagen for slaget om Atlanterhavet var det parade i Liverpool. Kontingenter av veteraner fra forskjellige land med flaggene i spissen marsjerte ned hovedgata. Plutselig flyr ei dame ut i gata og kaster seg om halsen på han som bar det norske flagget. Hun blir hengende med atskillige meter nedover.

Hadde vi hatt kjelesjau, fikk vi langperm. Vi dro gjerne inn i landet. I Sheffield hadde vi vært på rangel. På morran kom pensjonatvertinna: – Skal dere ikke hilse på kongen deres? Han kommer til rådhuset klokka tolv. – Sleng opp en halv whisky, sa vi. Whiskyen kom og whiskyen ble tømt.

På rådhuset ble vi vist mottagelsessalen og fikk enda en whiskydram, på byens regning. Presis klokka tolv kom Haakon, lang og tynn: – Hva heder så De? Hvor tenestegør De? På puben, om kvelden, var det umulig å få betalt en drink. Engelskmennene er kongegærne. Alle ville spandere på gutta som hadde tatt monarken i handa.

Jeg hadde trøbbel med magen. En dag skulle jeg møte på sjukehuset. Den dagen gikk Harstad på ei mine. En mann ble redda. Neste gang på puben glante de fælt da jeg kom inn. De trudde de så et spøkelse.

Det ble holdt minnegudstjeneste i Devonport. Jeg satt i kjerka og hørte navnet mitt ble ropt opp. De hadde glemt å stryke meg av lista.

Høsten 1943 gikk jeg om bord i torpedojageren Stord, nybygd på Isle of Wight, 200 manns besetning. Fra Fredrikstad kom foruten meg, Hans Andreassen, Morten Jentoft og Ragnar Nilsen, bror av gammelordføreren på Kråkerøy. Radarmannen var fra Onsøy, men jeg husker ikke navnet.

Yngstemann om bord var 17 år. En av fyrbøterne hadde treben. Når det ble i heteste laget på puben, skrudde han det av og slo med det. Skipssjef var Skule Storheill. Det var en knakende kjekk kar.

Vi lå i hengekøyer på banjeren, seksogtredve mann i slengen. Når noen skulle tørne ut og noen inn, ble det dårlig med søvn. Vi var eskorte for Murmanskkonvoiene. Det hendte at vi ikke fikk skikkelig søvn på åtte uker. Hadde vi frivakt og signalet Action Station gikk, var det min jobb å sende over bord dypvannsbomben.

Nede på fyrdørken var vi som i en hermetikkboks. Det var fri trekk og overtrykk på fyrdørken. Først gikk vi ned ei luke på dekket, som ble stengt, så ned ei luke til som også ble stengt. Når dypvannsbombene smalt, rista det i skotta, og vi ble kasta til styrbord og til babord.

Vi kokte kaffe og betasuppe på ei fødevannspumpe. Maskinsjefen kom klatrende ned: – Dere har bedre mat enn de lager i byssa. Fly og ubåter og tyske krigsskip herja i konvoiene. Jeg så flammehav av båter som ble truffi. Vi hadde noen smale livbelter. De hadde ikke nytta stort i isvannet. Når vi lå på raia i Murmansk, hogg vi vekk tjukke islag fra kanoner og overbygning.

Noen greide ikke presset. En om bord ble kalt Jesus. Han var ikke spesielt kristen, men hadde et lite skjegg. En dag klappa han sammen. Han ville ikke ned på fyrdørken, han jamra og skrek og klamra seg til luka. De tok og satte foten på hue på’n og trøkte til og stengte igjen. Det er noe av det verste jeg har sett.

Inne på land konkurrerte engelskmenn og nordmenn i hoppbakken. Vi vant. Mange år senere spurte jeg Birger Ruud på Skimuseet etter førstepremien fra Murmansk. Den var blitt borte.

Rett før jul 1944 lå vi i Akureyri på Island. Jeg hadde kjøpt litt ekstra til fødselsdagen min, annen juledag. På Island fikk vi til og med ferske wienerbrød. Skipssjefen kom: – Scharnhorst har stukket til sjøs fra Norge. Vi skal være med i jakten.

Vi ga på alt vi hadde. Stord gjorde toppfart, 33 knop. Vi tøyde knopene. Vi hadde noen tabletter: Never mind-piller. Tok du for mange, trodde du at du kunne gå gjennom jernskotta. Det var 26. desember, fødselsdagen min. Vi hørte skytinga og dunkene når torpedoene ble skutt ut. Stord var 1 600 meter fra den tyske slagkrysseren da torpedoene gikk. Vi fikk ordre: Røyklegg, og sprøyta kald olje inn i brennera. Av 1 900 mann om bord på Scharnhorst ble 34 redda. Da vi kom inn til Scapa Flow, gikk vi æresrunden mens besetninga på jagere og destroyere og slagskip sto laina opp langs rekkene.

I mai 1945 dro vi hjem til Norge med Sleipner og ble hylla av folk på brygga i Stavanger og Trondheim. Da jeg mønstra av, fikk jeg en dress til 100 kroner.

Jeg fortsatte å seile etter krigen. Når vi la til i Oslo, kom de krypende ut av containerne. Mange hadde jeg seilt sammen med. Det var verdens kjekkeste gutter. Nervene var i ulage, de hadde ikke fått noe sted å bo, kona eller kjæresten hadde funni seg en annen. En dram var det alltid noen som bød på. De kom om bord og fikk seg frokost.

Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling