To ben på kløtsjen

Arne Ingvald Andersen starta bak rattet før han hadde sertifikat og hår på bena. Ingvald Andersens rutebiler og drosjer frakta badegjester til Skjærviken, fullikæller til arresten og førstegangsfødende til St. Joseph.

Bestefar Zakarias var lersvenske fra Bohuslän. Han jobba på verket og skaffa seg hest og vogn og tok kjørejobber etter arbeidstid.

All stenen til Selbak Brygge kjørte bestefar.

I 1914 brant Selbak. Det ble et veldig behov for transport. Branntomta skulle ryddes, og nye hus settes opp. Bestefar kjøpte flere hester: Brandstorpa, Blakken og Fritjof dro bord og plank, kalk og sement. Til å frakte stands- og øvrighetspersoner hadde han Vesla og trilla.

Håkon Kristiansen, kjørekar til far, skulle kjøre presten fra Kjølberg til Torsnes kirke. Han hadde en av tungvekterne i skjekene. – Kommer du for å skysse presten med en arbeidshest, sa Guds tjener misfornøyd.

Bestefar så fremover. Den første bilen var en arbeidsledig franskmann etter at krigen var slutt. De hadde visst mye trøbbel med det treskeverket.

Neste bil kom i 1920. Den var høyst moderne, med kalesje til å legge ned.

Bestefar hadde tre sønner og ei jente. Ingvald og Arvid gikk inn i geskjeften. Arvid holdt på gampekraft, men Ingvald, far min, var bilgærn.

I begynnelsen av 20-åra delte brødrene forretningen. Første buss kjøpte far i 1925. Det var en T-Ford med plass til 12 stykker. Det var egentlig Hansen på Moum som eide kjøretøyet og starta ruta. Men han hadde ikke penger til bensin og solgte bilen og ble sjåfør hos far.

Første ruta gikk fra torvet i Gamlebyen til Skjærviken. Turen kosta 70 øre, barn halv pris. Senere utvida de til Skjeberg.

Vi skulle på skoletur med buss. Jeg gikk i annen klasse. Frøken lurte på hva det kosta. Jeg rakte handa i været: – Dere kan gå for halv pris. Pappa sa etterpå: – De greiene der er det best jeg ordner sjøl.

Bussparken ble utvida: Et par eldre Chevroleter med plass til 18, en International og rett før krigen en Opel Blitz.

Første gang jeg tråkka på en busskløtsj, brukte jeg begge bena på pedalen. Bussene hadde seks volts anlegg og var trege å starte på vinterstid. Sjåføren tok fram sveiva: – Arne, sett deg inn og tråkk inn kløtsjen så jeg slipper å dra rundt hele girkassa. Med to gutteben som pressa inn pedalen, harka motoren i gang.

Vi holdt til i Kinogata. Bensin til bussene fikk vi i 15 literskanner med Trippen. Det var plundersamt å bruke trakt og slange når vi fylte tanken.

På natta vinterstid tappa vi alltid av kjølevannet. En gang var jeg med en sjåfør inn til Oslo for å se Holmenkollrennet. Før rennet starta, tappa vi radiatoren og så Birger Ruud og de store gutta i svevet. Da rennet var slutt, banka vi på i et hus og spurte om vann så vi kunne fylle på og komme oss hjem.

I 1930 måtte far kjøpte plog og montere foran på bussen for å beholde konsesjonen. En gang skulle jeg hente fire sjauere ved Selbak ferjested. De skulle opp til Sannesund. På veien kjørte jeg meg fast i en snøfonn. Solide sjauernever løfta opp bilen og satte’n pent opp på veien.

Sjøl starta jeg som kjentmann og økonomisk rådgiver. Av og til tok far inn nye folk. Det kunne være flinke sjåfører, men ukyndige med avgangstider og takster.

Jeg satt foran og dirigerte: – Skal vi se, ei kjerring og to unger, det blir ei krone jamnt. Folk betalte når de gikk av. Billetter til å rive av fikk vi først etter krigen.

En gang hadde vi et ærend til Tistedalens bilruter i Halden. Der betalte passasjerene når de gikk på. Snart kom det et skilt på bussene våre: Betaling erlegges ved påstigning.

Ikke alle ville ut med ørene: Syltern fra Selbak glante på meg og sjåføren: – Åffer skal jeg betale? Bussen skal jo samme veien. Han gikk fritt.

På søndager på sommeren med pent vær, kjørte vi minst to busser ekstra med folk som dro til Skjærviken for å bade. En søndag tykna det til. Nå ble det regn, nå gjaldt det å få folk fra stranda og hjem. Sjåfører mangla.

Jeg tok på meg ei sjåførlue, tråkka på selvstarteren og dro i vei med Chevroleten. Jeg var vel en ti, elleve år. Fram til endeholdeplassen, åpna døra med sveiva: – Værsågod! Blant badegjestene var en av sjåførene våre. Han glante: – Jøss, er’e deg? Men han lot meg beholde rattet på tilbaketuren.

Foruten å drive busstrafikk, hadde pappa drosjekjøring og sjåførskole. Sjåførskolen var et lotterispill. Det kosta 45 kroner uansett hvor mange timer du trengte før du meldte deg for Rasmussen. Dr. Lønning på Selbak lærte å kjøre hos pappa.

På veggen i Kinogata sto det med svarte bokstaver på et hvitt skilt: DROSJEBIL. Bestemmelsen lød: En drosje skal til enhver tid være tilgjengelig på Torvet. Pappa lot en bil stå der med nøkkelen i, for det var i de dager. Folk kom likevel bort i Kinogata når de skulle ha bil. På kvelden sa pappa: – Arne, stikk og hent bilen som står på torget.

Taksten var 40 øre pr. kilometer for en og to personer. Var det fire og fem, kosta det 50 øre. Fra elleve om kvelden til syv om morran var det 50 prosent tillegg.

Vi hadde mange faste. Disponent Kiær og kontorsjef Mørch pleide å ta ferga over ved Nabbetorp og drosje videre til Torpefabrikken. Dr. Gregersen kjørte vi i 35 år, dr. Nilsen nesten like lenge. Vi hadde en Hudson sjuseter der vi stappa inn hele jentehåndballaget til Kongsten idrettsforening.

Det ringte midt på natta: – Drosje til St. Joseph. En gang var det nære på. Veene kom tett i tett, og den store ferga ved Selbak hadde slutta å gå. Ned til ferjestedet, fikk purra folka på den lille ferja i sving og over med den store og godt over fartsgrensa som var 60 kilometer i timen ned til sykehuset. Ungen kom i det jenta passerte inngangsdøra.

Vi kjørte prestene, Nes, Tveit og Salvesen. Det var ikke noe kapell i Borge så begravelsen starta ved Pella. Vi ringte Bye på Torp som drev begravelsesbyrå. Hvor mange sanger trykker du?

Ikke sjelden stilte vi med to busser og to, tre drosjer i begravelsen. Mangla vi sjåfører, brukte vi skomaker Engebretsen som drev vegg i vegg i Kinogata. Førerkort hadde’n ikke, men visste forskjell på kløtsj og brems.

Bryllupskjøring, med blankpolert bil og blomster i de små krystallblomsterglassa, var det rift om. Konkurrenter var Håkon Johansen på Torp, Einar Ekeberg på Nabbetorp og Mariussen, som hadde kjørt for pappa, men starta for seg sjøl.

På natta ringte telefonen flere ganger. Var det ikke fødsel, var det folk som drev og fria eller hadde vært på fest. På Selbakplassen var det dans hver lørdag. På Bøndenes hus tok de kvelertak på hverandre, men helst utadørs.

Politibil fantes ikke. Øvrigheten rekvirerte drosje. Var det bare fullikæller, kjørte de dem først hjem for å se om kona ville ha dem.

Noen slo seg vrange. Bror min henta en som sloss med to poliser som skulle ha han inn i drosja: – Du, Ingvald, kan du ikke hjelpe meg? Det er to mot en og vi har gått i klasse sammen!

Ei natt hadde pappa vært ute tre, fire ganger. Da det ringte neste gang, dro jeg av sted. Da jeg kom til Selbakplassen, var det et par gærninger som knuste bakruta på bilen. Lensmann kom til og arresterte synderne. Selbakarresten var nedlagt, så drosja ble rekvirert til fangetransport til Gamlebyen. Lensmann titta fælt på meg, men lot meg ha styringa.

På skolen dagen etter: – Jeg så deg igår! – Tull! – Jo, du var med drosja på Selbakplassen.

Under krigen kjørte bror min en runde og henta fem gutter som var hyra på Max som lå i Fredrikstad. Noen dager etter gikk Max på ei mine ute i fjorden. Alle om bord omkom. Broren min kjørte presten rundt med sorgbudskapet til de pårørende. – Du kjenner jo veien, sa presten. – Ja, jeg kjørte dem for ei uke sida, sa bror min.

Gikk noe i stykker under krigen, var det umulig å skaffe reservedeler. En dag røk gearkassa på Opel Blitzen. Far kjente Kristoffer Kristiansen, som ofte hadde kjøreordre til Mineberget. Tyskerne hadde mange Opel Blitzer. – Kan du skaffe meg en gearkasse, Kristoffer? spurte gubben. Kristoffer stirra: – Jeg tror du er gærn. Jeg kommer til å bli skutt. Noen dager senere kom’n med gearkassa. – Å mye skal du ha for’n, spørte pappa. – 800 kroner, sa Kristoffer. – Jeg skulle gjerne ha betalt deg 8 000, sa pappa.

Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling