Hundre år og intet glemt
Året er 1901. Norge og Sverige er fortsatt i union. Første verdenskrig er fjern fremtid. Det første flyet har ikke lettet fra bakken. En liten jente, Martha Jensine, senere gift Krag, blir født på Hvalerøyene.

Det har vært sjøfolk i familien i generasjoner. Bestefar eide og førte skonnerten Ocean. Når han var ute, hadde han en kar som fikk ei krone dagen for å ta seg av gården på Røsholmen. Far var også til sjøs i unge år. Han seilte på England og Holland, på Spania og på Russland.
Hjem fra Holland hadde han med seg blå og grå glasserte krukker. Fra Russland kom treskålene dekorerte med blomster. De sto på stas i storstua.
En gang dro han og onkel Halvor med en jakt til Limfjorden. Det var i 1907, samme år som jeg fylte seks år. Det ble uvær, det blåste opp og jakta sprang lekk. De sendte opp nødsignaler. Ei skute var for langt unna, men den neste så dem og kom til hjelp. Da de satte foten på dekket, sank jakta.
Hjemme gikk vi og ventet og ventet på brev fra far. Mor vred hendene: – Nå har det hendte dem noe. Med ett hørte vi noe i gangen. Opp gikk døra og der sto far og onkel. Mor ble så glad at hun måtte sette seg på en krakk.
Senere var han skipper på Pulpene til Borregaard i mangfoldige år.
Jeg er født for hundre år siden på Røsholmen. På hovedbølet bodde bestefar og de to onklene mine. Det hadde vært 40 mål dyrka mark, men da jeg vokste opp, var mye grodd igjen med busker og trær.
Far kjøpte en niendedel av jordvegen og bygde det nye huset.
Jeg hadde to eldre søsken, Karen Marie og Johan. Karen Marie var barnepike for meg. Andre barn fantes det ikke på holmen.
Vi hadde ei ku. Hun het Silkedokka, hun var både snill og pen. Jeg var veldig glad i den kua. Om kvelden tok jeg fjøsløkta og gikk med høy til Silkedokka. Jeg likte det ikke, jeg var mørkeredd.
Da jeg var åtte år gammel, lærte jeg meg å melke. Vi hadde høns og en gris. Grisen slakta vi til jul. Vi hadde to katter. Om morgenen, når vi åpna utgangsdøra, kom de inn og la seg under komfyren på kjøkkenet.
Hest hadde vi ikke, men lånte av onklene mine på hovedbølet. Den første hesten jeg husker, het Nordkap. Senere fikk vi Flora. Hun var en fjording og kom inn på kjøkkenet og tigde mat.
Det vi trengte kjøpte vi hos landhandler Ole Andreassen på Stafsengkilen. Ellers var vi sjølforsynt med det meste. En gang i uka kjerna mor smør. Hun varma melk i gryta og akkurat da det skulle til å koke, tok hun gryta av og laget hvitost. Hun blandet i karve og salt og på sommeren gressløk fra hagen.
Mølske var det beste pålegget jeg visste. Hun kokte inn kremfløte i stekepanna og dryssa sukker i. Mølska var brun og søt og deilig.
Mannfolka dro ut og fiska makrell på Ula utafor Ertholmen. Andre fiska etter andre ting. Det var forbudstid, og når tollerne var etter smuglerne, hev de kannene over bord. Så kom de tilbake og vi kunne se hvordan de søkte og dregga. I den tiden begynte folk som aldri hadde smakt brennevin å ta drammer. Det er vel slik at når noe er forbudt, smaker det ekstra godt.
Da jeg ble eldre, rodde jeg sjøl ut og fisket hvitting i Røsholmbukta. Jeg har alltid vært glad i å ro. Hvittingen stekt i smør er noe av det beste jeg vet.
En gang jeg var ute i roeka, hørte jeg dur. Vi holdt Fredriksstad Blad og onklene mine Fredrikstad og Omegn Tidende. Der stod det om flyvemaskinene. Nå så jeg en slik innretning med en røkstripe etter seg.
Huset vårt hadde gang, kjøkken, soverom, stue og storstue. Storstua var til fint og ble bare benyttet ved spesielle anledninger. Over det runde bordet hang parafinlampa. Møblene og sofaen hadde høye rygger og rødt plysjtrekk. På veggen hang et stort, rundt speil og bilder av kong Haakon og kronprinsesse Märtha og bestemødre og -fedre og onkler og tanter.
Mor var glad i blomster. I hagen hadde vi ishjerter og georginer og peoner og fioler og levkøyer og forglemmegei. Jeg måtte luke i bedene. Det syntes jeg var kjedelig. Å sy var morsomt. Mor lærte meg å brodere og hekle. Etter hvert sydde jeg klærne mine sjøl.
En gang ble jeg alvorlig syk. Det begynte med vondt i halsen. Dr. Lundevall kom i båt og lyttet på brystet mitt og kikket meg i halsen og tok prøver. Han trodde ikke det var difteri, men han ville sende prøvene til Fredrikstad for å få dem undersøkt.
Det var difteri. Han kom tilbake, det var midt på natta han sto i døra. Han hadde nettopp begynt som distriktslege, så hvordan han hadde funnet fram, det skjønner jeg ikke. Han gav meg sprøyter og gjorde det som kunne gjøres for at jeg skulle overleve.
I 1918 herjet spanskesyken eller spansken, som folk sa. Ingen på Røsholmen var syke, men på Stafsengen var alle dårlige, og vi rodde over og hjalp til med å stelle dyrene.
Vi pleide å dra til kirken hver søndag. Vi startet klokka halv ni og var fremme klokka halv elleve. Vi var ute i god tid, men de som bodde like ved kirken, var ute i siste liten. Ivar Welle var prest. Det var han som konfirmerte meg. Før hadde det vært Pahle. Han konfirmerte søstra mi og hadde visst vært veldig streng. Under overhøringen gikk Welle nedover med guttene på ene siden og jentene på andre siden og stilte spørsmål som alle kunne svare på.
Først døde bestefar og 14 dager etter døde far min. Den dagen de skulle begraves var en vakker solskinnsdag, som i dag. Både bestefar og far lå på likstrå hjemme.
Det var en masse mennesker som hadde kommet over med motorbåter og seglsnekker, og presten talte ved kisten, og så var det servering. De tok kisten i motorbåten og kjørte den inn til Stafsengen. Fra Stafsengen til kirken er det ni kilometer. Noen likvogn hadde de ikke fått ennå, så de satte kisten på en vogn som var pyntet med grankvister. Så fulgte folk etter, noen i hest og vogn, andre til fots. Det var ingen seremoni ved kirken, slik det ble vanlig senere.
Iblant var det basar i menighetshuset på Botne. Den siste dagen var det alltid noen som dukket opp og hadde tatt seg en dram for mye. Lensmann Hansen kom i full uniform og tok seg av urokråkene. Folk hadde en veldig respekt for lensmann Hansen.
Jeg gikk på skole på Botne. Lærer Kristoffer Engdahl var fetter av mor. Han bodde på skolen til han kjøpte seg gård på Botne og gikk derfra frem og tilbake til skolehuset.
Vi gikk to ganger i uka og hadde lesing og skriving og regning, bibelhistorie og geografi og historie. Vi leste høyt stykker i Nordahl Rolfsens lesebok. Regning likte jeg aller best.
Da jeg var liten, satte far meg over i eka. Senere rodde jeg over sjøl.
En dag, jeg var 13 år, blåste taket av skolen. Roeka lå langt oppe på bakken. Vi hadde to ruller i eka. Jeg la dem på bakken, fikk eka på rullene og skjøvet den ut. Jeg satt på splitten og styrte. I stedet for å sette kurs rett over, seilte jeg langs stranda og inn til brygga hjemme. Mor hadde vært livredd. – Det behøvde du ikke være, mor, jeg er sjømann, sa jeg. Mor så på meg og rista på hodet: – Hadde du kommet ut gjennom sundet og mot Singlefjorden, hadde jeg aldri sett deg mer, sa mor.
På vinteren gikk vi på isen over til Kirkøen. Når det ble mildere, åpna råkene seg. En gang hadde jeg med meg venninna mi. Vi gikk langs råkene i Hassesundet og dro eka etter oss. Ett, to, tre, så plumpa jeg i. Jeg holdt meg i eka, men klarte ikke å komme opp for jeg hadde begge bena langt under eka. Til slutt klarte venninna mi å hale meg opp i båten. Da jeg kom dyvåt hjem, fikk jeg en omgang kjeft.
Sytten år gammel dro jeg til Kristiania. Mange jenter fra Hvaler tok seg huspost i hovedstaden den gangen. Første stedet jeg var tjenestepike var hos ei frue i Thomtesgate, en sidegate til Drammensveien. Det var byggmester Olsen fra Fredrikstad som hadde bygd gården.
Det var matmangel og dyrtid og kontroller med hva folk skaffet seg av mat. Frua fikk sendende en ulovlig sau, pakket inn i strie fra en slektning i Solør. Da vi åpnet sekken, lå det en diger porsjon nykjerna smør inni sauen.
Senere ble jeg stuepike hos forlagsbokhandler Stenersen i Tostrup terrasse 3. På formiddagen gikk jeg i blått forkle og skiftet til sort til middag. På søndagen var sønnene samlet rundt middagsbordet. Bordet var dekket med sølv og krystall og jeg serverte. Best husker jeg Rolf Stenersen som spekulerte i aksjer, kjøpte kunst og hadde vært Norgesmester i å løpe fort. Han skrev en vovet bok som het Godnatt, da du.
I årene før krigen var jeg bestyrerinne hos skipsreder Thomas Olsen. Da krigen kom dro skipsreder og frua oppover i dalene. Jeg fikk velge og ble i huset. En dag ringte det på døra. To tyske oberster måtte de vel være, med en dame som tolk: – Das Haus var beslaglagt av det tyske Wehrmacht. Om jeg ikke kunne fortsette og hjelpe de nye gjestene til rette? – Nei, sa jeg. – Er det fordi du ikke vil arbeide for tyskerne? spurte tolken. – Ja, sa jeg og reiste tilbake til mor på Røsholmen.
Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling