Mer enn et trykkeri på Selbak

Visittkort og fakturaer, Takk for maten og Takk for alt. Sjakk og bridge, idrettsprek og Londonnytt. Læregutt Roald Halvorsen ble behårig smurt.

Sykkelen hadde kasse foran og bak og skilt på siden. På skiltet var malt: Storm Trykkeri, Selbak. Pakkene med konvolutter var stabla så høyt at jeg måtte stikke fram hodet på siden for å se om kysten var klar. De lessa aldri på mer enn jeg klarte Nabbetorpbakken.

Ved Nabbetorp fergested stod tysk vakt. Jeg hadde henta esker med maljer til merkelapper over i byen. – Was ist das! sa tyskeren og pekte på esken. Han tok et skritt tilbake: – Patronen? Jeg skjønte at han ville jeg skulle åpne. Han pirka borti maljene. Så vifta’n med handa: – Weiterfahren.

Vinteren 1942 slapp jeg kontroll for da sykla jeg på isen på elva når jeg skulle over til Vestsida.

Storm kunne ha én læregutt. Først var det Kjell Hansen som jeg hadde delt pult med på skolen. Kjell flytta etter hvert over til Næsgaard i byen, og jeg fikk en sjangs.

Storms trykkeri holdt til i det treetasjes huset på Selbak torg. Gården står der ennå. I første etasje var Ole Johansens kolonial og manufaktur, Syversens eft. Johansen var faren til Arne Storm. Når vi arbeida overtid, stakk Arne ned og henta Firkløver og Lohengrinsjokolade til gutta på gølve’. I etasjen over sto trykkemaskinen. På en Heidelberger vingpresse trykte vi konvolutter og poser og på en standard sylinderpresse alt det andre.

Setteriet var på loftet eller i tredje etasje, om du vil. Det var lavt under skråtaket. I dag hadde ikke lokalet hatt en sjanse hos arbeidstilsynet. Asbjørn Ranum, kornettist i Borgemusikken, og Odd, bror til Arne Storm lærte meg opp. Settekassa: d, a, k, e, v gikk i en fei.

Deretter skulle jeg lære å stable og sette i ramma. Det måtte være tett og fast, uten slark og sleng i satsen. Rammene ble satt i maskinen. Hadde jeg gjort en dårlig jobb, «steg det», som vi sa, og ble svarte klædder på arka. Når de skulle trykke 10 000 regninger, kunne de ikke stoppe for hver 500 og sette satsen på nytt.

Noe av det første jeg satte, var visittkort. De ble trykt på en liten hånddigel som sto oppe i setteriet. Under krigen var det lite å få i butikkene. Jeg tror ikke det fantes en eneste konfirmant i Borge som ikke fikk visittkort i presang. Når den tiden nærma seg, grua vi oss. Det var kjedelig å stå hele dager ved den vesle pressa.

En dag sa Asbjørn: – Nå er du en av oss. Så smørte de inn tissefanten min med trykksverte. Jeg skrek og skrålte og drev og vaska’n med grønnsåpe i flere uker for å få bort sverta.

Første juledag var skikken at de ansatte gikk på bena i flokk og følge til Ullerøy kirke. Jeg traska fram og tilbake i kalosjer og hatt jeg hadde fått til konfirmasjon.

Eier og sjef Arne Storm var Selbakgutt. Utdannelsen hadde han fått hos slektninger i Drammen. Han hadde atskillige jern i ilden. Foruten trykkeriet var han primus motor i Selbak idrettsforening, flytta brikker i Sjakkselskapet, var ankermann i avholdsforeningen og heva røsten i Selbak blanda kor. Som sjef var han en grei kar, men hadde en tendens til å skylde på oss andre hvis inntekten gikk den gærne veien.

Var Arne utadvendt, var Odd hans rake motsetning. Odd var en flink arbeidsgutt som syntes jobben var meninga med livet og ferdig med det.

En mann famla seg inn døra, fulgt av Ingeborg, kona til Arne Storm. Arthur Karlsen, far til Ingeborg, hadde arbeida på Torp fabrikker. Nå var han blitt blind. Han skrev bøker som i dag ville blitt kalt science fiction. Vi trykte «Reisen forbi månen». Det er den eneste boka jeg har vært med på å sette. Vi bomma igjen og igjen for maskinen vår egna seg ikke for å trykke bøker.

Etterpå var jeg bokselger. Jeg gikk fra Hauge bruk til Denofa og fallbød «Reisen forbi månen» i matpausa etter at folka var halvveis i matpakka. Jeg kan ha solgt en 300-400 stykker.

I 1946 sa Arne: – Ta med deg Odd og dra på landskampen på Råsunda. Vi dro. Alene hadde Odd aldri kommet av gårde.

Broren Tor var litt enkel. Han var evig ungkar, men titta på jentene. Vi hadde ei koselig jente i trykkeriet. Vi sa: – Hun er forelska i deg. Si at du liker ho. Tor så gjorde. Jenta sto der, sprutrød i ansiktet. Det var stygge greier.

Oluf sto ved skjæremaskinen. Det hendte han kappa A4 istedenfor A5. Oluf var ikke lett å rikke på. – Jeg-synes-du-sa-A4, kom det seigt og sakte og sindig fra Oluf. Oluf ble sendt av gårde med pakker. En del av pakkene hadde han med tilbake.

Han kunne bli sinna når han syntes vi erta’n for mye. En gang forsvant lyset. Oluf hadde skrudd ut sikringene.

Trykker var Hans Millas fra Verksgata. Han ble sjuk og jeg overtok ved trykkemaskinene. Det var lite trivelig å bli stående alene i annen etasje mens de hygga seg på loftet.

I 1945 tjente jeg 90 kroner uka. Den ble utbetalt av Else Jensen som hadde gått i klassen min. Hun satt på kontoret i mange år.

Vi jobba fra åtte til fem. På lørdagene slutta vi to. Helga feira vi med bløtkake med krisekrem som yngstemann hadde henta hos Guttæne.

Vi trykte alt mulig, fra pornografiske og illegale «Hyttetur i Nittedal» til salmer og sanger til begravelser, samt hvite kransebånd med kors og Takk for alt.

Vi stemte i fra trykksakene: Den store hvite flokk jeg ser… Asbjørn sang førstestemme og jeg annenstemme, og Mosse Thorbjørnsen fra Selbak og frøken Malm fra Kjølbergskauen sang damestemmene i Storms blanda kor.

Vi trykte spøkefulle sanger og alvorstunge sanger til brylluper og sølvbrylluper og 60-, 70- og 80-årsdager fra Velkommen, velkommen til Så takker vi for maten.

Lilly Jacobsen fra Torp hadde en lyrisk åre og var storprodusent. Når manuskriptet til et sølvbryllup kom med: «De ser på hverandre og smiler og nikker og er så glad», sa Odd eller Asbjørn eller jeg: – Nå har ho Lilly vært ute igjen. Noen ganger skifta hun bare ut navnet hvis det ikke ble for stort kræsj med rim og rytme.

Helge Olsen dikta også litt for folk, men var først og fremst husdikter for teatergruppa til avholdsforeninga. Sketsjene ble kjøpt for en slikk og ingenting hos bokhandlerne i byen, og visene dikta Helge. Myndighetene hadde bestemt: Intet må fremføres som ikke er i pakt med den nye tid. Lærer og nazisensor Strand klaska stempelet: «Godkjent» på arkene. Det som ble fremført fra scenen var noe helt annet, som nidvisa om Oskar Hellstrøm som jobba for tyskerne.

Idretts- og diverse andre foreninger feira jubileer, ofte hvert femte år. De tigde tilskudd og tok inngangspenger og lodda ut fruktkurver og fikk penger i kassa. Vi trykte beretningene og sangene til festen. Ofte ble det tjukke hefter av det.

Faste kunder var Denofa, Blekken, Borgar, Stabburet, Unger, Amtrups reklame og flere til. Vi trykte brevpapir, fakturaer, tabeller, regninger, skjemaer og merkelapper. Torpefabrikken skulle ha merkelapper trykt på maskinpapiret de produserte. Vi klødde oss i hue når det ujevne papiret kjørte seg fast i pressa.

På sommerstid samla folk seg på Danielshjørnet der vi hadde oversikt til Kirkeveien, Storgata, Torvet og elva. Når kveldene ble lange og kulda satte inn, trakk mange inn på trykkeriet. Storms trykkeri ble et sosialt sentrum på Selbak. Stadig var folk innom som følte seg hjemme under skråtaket. Det var Sandersæne, Kørre, Stabell og Mariusguttæne, Millasæne og Trygve og Wilhelm Ranum.

Det var gutter fra sjakken, fra avholdslaget og fra bridgen. Selbak idrettslag var nedlagt av nazistene, men medlemmene holdt kontakten på loftet hos Storm på Selbak.

Sangerne i Selbak blanda kor som fylte kinoen til siste plass under krigen, tok tonene enkeltvis på trykkeriet.

Et bordhjørne ble rydda og sjakkbrett og brikker henta fram. Senere kom bridgen med knekt og konge og kløver og sparess.

Noen slektninger av Arne hadde radio, så vi fikk siste nytt fra London. I utkanten av miljøet foregikk illegale ting, og et par, tre måtte dra av gårde.

Eneste gang det kunne være glissent på loftet var når det var lek i avholdsforeningen. Dans var forbudt så utskeielsene foregikk med at guttene dansa med forsida mot ryggen på jentene og ene armen rundt magen hennes. Handa kunne fort lure seg opp til brystene, mens Marius Mariussen og advokat Nygaard himla med øya.

Jeg sto i jobben hos Storm til 1967. Da ble jeg nærmest henta inn til Demokraten da den ene trykkeren der var blitt alvorlig sjuk. Jeg kvia meg for å fortelle det til Storm. Han sa: – Du får gjøre det du synes er best. Som takk for de 23 åra fikk jeg et vakkert fløtesett med inngravert hilsen fra firmaet.

Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling