Posten skal fram!

– Ta med ei munnharpe til Ola, da, sa søstra Klara til postbud Per Johannessen. Harpa kom med neste ombæring. Posten lå i kassa to ganger på dagen. En kaffekopp sto klar når noen runda år. En dram når jula sto for døra. I dag legger etaten ned postkontorer.

Det var rett før jul, jeg var fire år og var på besøk hos farmor og farfar på Trara. Postbudet mista en bunt brev i veien utafor. Han drev og pelte opp, og bestefar ville hjelpe: – Kom inn, så kan du sortere posten på kjøkkenbordet. Postbudet takka ja. Men da bestefar strakte handa fram og ville hjelpe til, fikk han beskjed: – Rør ikke statens post. Han fortsatte ruta, men sovna halvvegs på en krakk ved tunnelen der veien går opp til St. Hansfjellet. De kom og henta’n hjem. Neste dag gikk han resten av ruta.

Jeg vokste opp i Repslagerveien 10. Far drev Johannessens malerforretning. Ivar Bruu var en god venn av far. Når de skulle et sted sammen, tok far Bruu på ryggen. Av Bruu fikk far i bryllupsgave et bilde fra Bratliparken med den gamle brannkanonen. Bildet henger på veggen hjemme.

Jeg var eldst av fire og måtte fore og slakte kaninene. På Seiersten skole hadde jeg snille lærere som frøken Nilsen og Erik Syversen. Herr og fru Dørumsgaard gikk for å være hardere i klypa. Mens jeg gikk på skolen laga og solgte jeg visper. Jeg gikk rundt med dem i skoleveska. Grøtvispen kosta fem øre. For sausvispen tok jeg ti.

Jeg var ukebladselger for Eriksen. Mandag og torsdag gikk jeg rundt til faste kunder: Fru Johansen i Borggata 6 kjøpte alle bladene. Arbeidermagasinet var veldig populært.

Bror min var først ute. Han gikk sammen med postbud Ellingsen og dro brev og julekortpakker på en kjelke. Han sto ute og trampa i bena og frøs mens Ellingsen drøyde ut drammen.

Sjøl begynte jeg i etaten rett etter krigen, den 27. mai 1945. Jeg gikk sammen med Ellingsen i tre dager. Deretter måtte jeg klare meg sjøl.

Jeg var på jobb klokka seks om morran. Odd Johansen hadde vært og henta posten fra postvogna på jernbanen ved 11-12-tiden. Først sorterte vi brev og kort og fordelte dem blant budene. Klokka åtte var vi klar til å rykke ut på første runde.

Uniformen var svart jakke med blanke knapper og bukse og skjermlue med posthorn. På sommeren brukte vi hvitt luetrekk og jakka var grå. Lønna var omtrent 200 kroner måneden pluss uniformgodtgjørelse.

Vi sykla eller gikk. I Nygaardsgata, på Apenesfjellet og på Holmen nytta det ikke med sykkel, for da måtte vi av og på alt i ett. På Øraruta brukte jeg sykkel, for adressatene var så spredt.

Det gikk dager før kommunen brøyta sideveiene i utkanten, og minst en gang måtte jeg spenne på meg skia.

Første stopp var havnekontoret på Vestsida. Så dro jeg over med den små ferga for å levere post til Fredrikstad Jern og Metall på torvet i Gamlebyen og videre til Ravelinet. Deretter sykla jeg nedover Heibergsgate der Fog og Apenes alltid fikk mye post. Jeg tråkka videre General Ohmes vei mot Vaterland. Faste kunder var Collins og Arve Reven og gærne Bodil som hadde gått i klassen min på Seiersten.

I selve Vaterland hadde vi Gravningen som hadde med havna å gjøre og Bjørn Hansen i Lodsgaten 28 som hadde vært attasjesekretær i Kina.

Inne i gangen hang og sto fæle kinesiske guder som glodde på meg med digre, runde øyne. Det gjorde senior og junior Havana også når de engang iblant gikk brev. Hos fru Olsen i sidebygningen kunne jeg se tvers gjennom veggen og ut på gata.

Øraveien sto for tur. Den var evig lang i nordasno. Jeg dytta Friheten på brystet og Aftenposten på magen for å holde varmen. Til porten på Denofa hadde jeg nøkkel, for to ingeniører bodde inne på området.

Videre gikk ruta til Kringkastingen og Øra og Kongsten fabrikker før jeg sykla tilbake og tok fatt på Torsnesveien der fru Bellmann og Klara mi’ datter og Ma Krøger venta på post og en diger, leken bikkje hoppa opp og ville slikke meg i ansiktet og rev en bit av uniformsbuksa som minne. Å sparke etter bikkjene var det verste jeg kunne gjøre, men jeg hadde med meg et kjøttben i påkommende tilfeller.

Første turen slutta ved Sommerroveien og butikken til Hjerta Larsen. Klokka 12 var jeg tilbake på posthuset. Matpakka varte til halv ett, og så dro jeg ut for annen gang.

Først var det samme rute om igjen, men nå fortsatte jeg utover Klokkerstuveien, videre til smed Larsen og bonde Petter Eriksen før jeg svingte opp til Katrineborg. Barnehjemmet fikk posten sin, det samme gjorde Jørgen Rosenborg som var bror til bestemor.

Da Jørgen fylte 70 år, bad han meg inn på kaffe. En kaffeprat tar minst 20 minutter. Da jeg kom opp på toppen, til oberstløytnant Gerner, var kællen i ekstase. Han vifta med armene og skrek på Morrabladet sitt og ga meg rene ord for penga med på veien mot Borgar og gartner Sani som var siste postkasse den dagen.

Neergaard var postmester da jeg begynte i etaten. Han hadde kontor i annen etasje i posthusgården og fuglehund. Iblant stakk vi inn til kontorsjefen, Ole Jacob Buvik, i første etasje for å røke og jangle. Når vi hørte det tassa i trappa av bikkjepotene, skjønte vi sjefen var i anmarsj og kom oss ut i en fart.

Fire budformenn holdt budene i øra: Gunnar Henriksen, Just Glemminge, Sigurd Gudmundsen samt Sigurd Bye som bodde over postkontoret i Gamlebyen og hadde spilt fløyte på Verdensteateret i Valentinos og stumfilmens dager.

Verdiposten med hvelvet var det aller helligste. Der herska frøken Mathiesen. Inn døra der hadde vi ikkeno’ å gjøre. En dag hadde Olsenbanden eller noen liknende sprengt hvelvet med dynamitt og forsynt seg. Hvem som fikk det største sjokket, Simonsen som kom på jobb om morran og møtte tjuene, eller skapsprengerne, vet jeg ikke. Forsvant gjorde de, og hvor mye de fikk med seg eller om de ble tatt, husker jeg ikke.

Ellers rusla vi et par ganger i uka bort til Norges bank med en sekk med et par millioner på ryggen uten så mye som en kruttlappistol å forsvare oss med mot røvere og banditter.

Ute i luka satt i mange år Astrid Hansen. Hun visste alt. – Bare spør fru Hansen, sa budene til hverandre. Av og til var vi detektiver. Parolen var: – Si meg hva du heter, så skal jeg si deg hvor du bor. På morran på budsalen ble det ropt: – Sofie Larsen, Fredrikstad, poststempla Arendal. Er det noen som kjenner ho? Verst var det når brevet var adressert til Hans Hansen, Fr.stad.

I nesten ti år gikk jeg med posten på Kråkerøy: på Bjølstad, Fuglevik og Møllerodden. Jeg starta på Glommen verksted og endte ute på odden. Fiskera kom inn med fangsten: – Hællæ, Per, skal du ikke ha med litt fisk hjem til kona? Jeg traff folk i butikken: – Du, Per, jeg glemte et brev på kjøkkenbordet. Kan du ikke ta nøkkelen og hente det når du kommer forbi?

For pensjonister som hadde dårlige ben, tok jeg med meg anvisningen og henta kronene på kommunekontoret og hadde de med når jeg gikk andre runden.

– Det kommer aldri noe i ei knytta hand, sa ei kone som alltid hadde en krone å gi når noen kom på døra og bad. – I dag har jeg gitt bort den siste krona mi, sa hun en dag. – Da passer det bra at jeg har denne til deg, sa jeg og overrakte amerikaanvisningen.

Ei mor gikk og venta. En dag hadde jeg med et brev med australske frimerker. Sønnen skrev en gang i året til mor si.

Klara og Ola var søsken og pensjonister. Ola satt i en stol ute i hagen og hadde fått altfor god tid. Klara: – Du, Per, kan du ikke gå innom Felix og kjøpe en munnharpe til bror min så han har noe å hygge seg med? – Jo, sa jeg, men du kan ikke få’n før i morra.

En gammel kæll sto og saga ved. Han var nesten blind, men du kunne legge en linjal langs vedstabelen så rett og fint var kubbene saga. En dag sto han ikke der. Ikke neste dag heller og ikke neste måned og neste år.

Jeg regna med at han hadde rusla. Så en dag sto han der igjen. Han nappa meg i armen: – Bli med her så skal jeg vise deg noe. Han henta fram en eske og åpna. Han hadde vært på sjukehuset og blitt operert for gallesten. På vatt i esken lå stenen. Gubben ble 99.

Å gå med juleposten var slit og sjarm. Foruten alle brevene var en 12-14 pakker med kort det vanlige. Lille julaften leverte jeg to, tre kort til, til los Johansen i Kråkerøyveien 76. – Herregud, dem har jeg glemt, sa losen. Da hadde han sendt 110 kort. Skomaker Sørebø hadde likevel rekorden. Familien kom fra Vestlandet, og jeg tror hele kyststripa sendte kort til dem.

En tokroning i en konvolutt som julegave var det vanlige. På Glommen verksted fikk jeg både av bedriften og av direktøren. Kristianslund sto i porten: – Værsågod og kom inn og ta julemiddag. Hadde jeg samla alle de drammene jeg ble budt, på, hadde jeg hatt et par flasker. Jeg sa nei takk. Jeg tenkte på han som hadde sovna på benken ved tunnelen.

Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling