Tungetale, tappenstrek og den sorte dame

Oberst Hagle satt høyt til hest. Rekrutter hadde hyrdestund på vollene. Konstabel Heide sto på post under kastanjetreet: Karsten Jamissens gutteliv i Gamlebyen.

Jeg ble utvist fra Den gule anstalt fordi jeg hadde skrevet kongesangen i skjønnskriftboka. Jeg fikk jobb på hyssingfabrikken som lå i annen etasje over der Majorstuen er nå. Jeg følte meg som svær til kar når jeg stempla inn og ut og sjaua store baller med papirhyssing ut på lageret.

Papiret ble skjært opp, fuktet og tvinnet til papirhyssing. En drøss jenter passet maskinene. Det var freske typer som kalte en spade en spade. En dag ville de mønstre en av guttene. De bente han over et bord, dro ned buksa på’n og fram med snurrebassen. Så ropte de hurra. Av og til ser jeg karen i byen og smiler inni meg.

Ellers fikk gamlebyguttene håndfast seksualundervisning når soldatene la seg til med jentene sine på vollene. Det var spennende å luske seg innpå. En gang fikk kameraten min og jeg en illsint rekrutt etter oss. Jeg satte rekord på sekstimeteren over Prestelandet, i full fart over en grøft på to, tre meter.

Jeg er født på Stranda på Lisleby. Far fikk slutt på bruket og vi flyttet til Gamlebyen. Far hadde satt barn på eldste datteren til fiskehandler Mathiessen. Han giftet seg med henne, og etter at vi flyttet til Gamlebyen, ble han visergutt hos svigerfar.

Mor gikk igang med å lage fiskemat i stua. Det var begynnelsen på fiskematkjøkkenet i Torvgata i Gamlebyen. Vi bodde på to små rom og kjøkken ved siden av utsalget.

Mor pleide å sitte med bena på en skammel. På sine eldre dager flyttet de til Mossinsgate. Mor sa: – Du, Karsten, vet du, her kan jeg gå i strømpelesten på gulvet.

Bestefar hadde fiskebua si nedenfor Kommandantboligen like ved der Karl Thiis holdt til. Vi fisket mort som vi solgte for noen øre til de som brukte flø. Nederste trinnet på stentrappa var fullt av grønske. Jeg gle’, datt uti og gikk under. En kar som kom opp elva i ei snekke, hoppa uti og dro meg opp. Snekka gikk rundt og rundt i elva. Far ga han en flaske brennevin som takk for redningsdåden.

Vi lå i evig krig med gutta fra Vaterland. Krigskirkegården og Kongsten fort var slagmarkene. Vi hadde jernspisser på pilene. Likevel skulle det gå realt for seg, vi skulle ikke slå en som lå på bakken. Seks av oss gikk løs på en kar som var sterkere enn oss andre. Far så det: – Hva gjør dere? Han stilte oss opp på rad og rekke: – Nå kan dere slåss med han en og en. Om vi fikk bank!

Jentene kasta ball mot veggen. Guttene slo ball fra Militærsykehuset på Georgs bastion. Gutter og jenter lekte Tvibrent og Grønne skjørt. I Grønne skjørt gjemte et parti seg, og det andre partiet skulle lete. En fra det første partiet kom med et kart. Vi lette, og gutten eller jenta ropte farger: blått, rødt, gult. Ropte han eller hun grønt, nærmet vi oss gjemmestedet.

Trafikken i gatene var beskjeden. Julius Hansen hadde en av de første bilene i Gamlebyen. Hans Frekken med Molly ved siden av seg på bukken rundet hjørnene med hest og vogn. Under krigen spente Disch senior sønnen Jens foran vogna med kappsaga på. Så dro de rundt og skar opp ved for folk.

Far var en slags hjelpebetjent ved fengslet i Gamlebyen. For natta fra syv om kvelden til syv om morran hadde han 3,75. Lønna sparte han til en klokke. Hver gang han nesten hadde nok, måtte vi bruke kronene til å spe på husholdningsbudsjettet.

En dag kom far hjem: – I dag satte jeg inn en herremann. Det må være noe alvorlig. Herremannen var kasserer Pedersen i Norges Bank. Han hadde byttet ut tusenkronesedlene i hvelvet med like store pappskiver, fagmessig skåret til i Østbergs boktrykkeri.

Ordensmakten var først og sist konstabel Heide. Arbeidet besto stort sett å arrestere fullikæller. Heide hadde et godt øye til rampegutter. Jeg hadde han etter meg og krøp opp i det store kastanjetreet til høyre, akkurat når du kommer ut av Gamlebyen. Jeg klatret så høyt at han ikke så meg i løvet. Det ble en utholdenhetsprøve. Han gikk først.

På veggen hjemme satt ringeklokka. Far var med i brannkorpset. Det startet med en lang, truende ringing. Mor var litt nervøs og likte ikke lyden. Så begynte klokka å ringe prikker og streker. Vi telte i kor: En og to og tre og fire. På veggen ved siden av klokka sto forklaringen. To streker og en prikk: Det brenner i Lodsgaten.

Gubben fikk det travelt med å få på seg vindjakka og brannhjelmen og småløp av gårde til huset med brannvogna rett overfor kirken. Brannkorpset skulle slukke i Gamlebyen, Vaterland og på Byens marker. Over fra Vestsiden kom konkurrentene med to hester foran brannsprøyta. Det gjaldt å være først i kummen. Så het det: – Nå, kommer dere endelig?

En dag, det må ha vært på sommeren, brant det i Vaterland. Guttunger og jenter tok tak i tauene foran vogna og i full fart gjennom vollporten, mens gubbene snublet og pustet og peste for å holde følge.

Polet brant i -29. Det kan jeg ikke huske. Men det ble fortalt at far var i ilden og ble publikum for nærgående, satte han spruten på dem. En brannmann datt i dass og to brannhester døde av røkforgiftning. Folk bar flasker og gjemte i buskene. De lureste gikk til gjemmestene og bar flaskene hjem.

Krysset Torsnesveien-Heibergsgate kalte vi Svingen. Først kom militærmusikken med Gammel jegermarsj, så oberst Hagle til hest og til sist trampet rekruttkompaniet brostenene. Svingen var start og innkomst når soldatene gikk til marsjmerket. De som hadde fått krampe i bena etter tremila, gikk bakover til det ga seg. De heldigste av oss fikk bære geværet og pakningen helt inn på kasernen.

Klokka ti gikk tappenstrek. Militærmusikken startet ved kommandantboligen og blåste rosignalet og spilte marsjer om igjen og om igjen gate opp og gate ned. Foran og bak krydde det av unger. Etter at mørket falt på, kunne en gå så og så mange ganger frem og tilbake gjennom Svarteporten. Da viste Den sorte dame seg.

I Ridehuset var det militærkino. Under trebenkene var det sagmøle. På lerretet red Tom Mix og Ken Minor til filmen røk. Best husker jeg King-Kong. Den så jeg på National over i Forstaden.

Losjelokalet til Frem til seier ble til Salen. Der lå pinsevennene på kne, talte i tunger og trodde på Gud. Bustgaard forsømte sportsbutikken for å lede hjorden. Vi synes det var artig å se på. Jeg kan ikke huske at de kastet oss ut.

I Salen hadde også Gamlebyen Sjakkselskap marked med lykkehjul og ballkast. I ene enden av lokalet var en scene. Jeg hadde hovedrollen i Askeladden i Kusmaland. Drøscher som skiftet navn til Ilboe etter krigen, hadde skrevet stykket. W.S.Dahl hjalp til med kulissene. Alf Amundsen, Gamlebyen frukt og tobakk, spilte piano med lange, tynne, hvite fingre. Amatørskuespiller Erik Eriksen hadde regien. Han var så morsom at jeg måtte le når jeg så han på gata. Jeg satt bak en sten. Trollet kom. I salen satt Yngvar, bror min og fem år yngre. Han ropte: – Ikke ta broren min!

På Betania var søndagsskolen. Læreren het Olavesen. Han bodde på Isegran og rodde over i eka og fortøyde den nedenfor Kommandanten. Olavesen trodde på Gud og ble så beveget når han fortalte om Jesus at han bet i barten for ikke å gråte.

John Greven og venninna Helga drev KIF-kafeen der posthuset er nå. Greven var tidligere handelsreisende og gentleman med knivskarp press i buksene og primus motor ved arrangementene til Kongsten Idrettsforening. På vinteren hoppet vi i Storegraffbakken. Greven var arrangør, dommer og konferansier: – Se der, mine damerr og herrerr, der kommerr, der kommerr Kopperud, Norge!

På grusbanen på Kongsten spilte vi fotball til knærne var åpne sår. Etter krigen skulle det bli gressbane. Gartner Sand sto for det faglige. Hele Gamlebyen dro ut til dugnad. Styret besøkte Petter Eriksen på Byens marker. Han var drivkraft da banen i sin tid ble anlagt og klubbhuset bygget. Om han kunne fortelle oss hvor dreneringen gikk? Petter Eriksen hadde skeiet litt ut under krigen. Nå var han gammel og bitter. – Står du på verandaen på klubbhuset og sikter langs flaggstangen, så er den på linje med tårnet i Gamlebyen, sa Petter Eriksen.

Vaktmester Berg gikk rundt til foreldrene og meddelte at barna var kommet i skolepliktig alder. En dag kom han til oss. I de første klassene hadde jeg frøknene Andreassen, arbeidssomme, snille og pliktoppfyllende jomfruer. Klassen hadde 25 års jubileum. Frøknene trakk meg i ermet: – Karsten, vi skulle gjerne si noe, men vi er så nervøse.

Med skolebestyrer Bruu i spissen dro vi over med ferga og marsjerte i to rekker for å ta dampbad. Bruu var en pedagogisk begavelse. Han satt mye på kontoret. En elev skulle skrive navnet på tavla på de som bråkte. Sto det et og annet navn der, ble det fort pusset ut når vi hørte skrittene til Bruu i gangen.

Jeg var en av de heldige som fikk begynne på Middelskolen. Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle være dårligere enn fiffen fra Cicignon. En morgen i april lå jeg i senga og repeterte leksene. Noen slo på radioen: Tyskland har angrepet Norge. Jeg ble helt kald inni meg. Ute på vollene sto folk og pekte: – Det der et tysk fly, der kommer et engelsk. De var tyske alle sammen.

Noen evakuerte til Byens marker. Vi dro ut til Nils og kona hans i Torsnes som vi pleide å handle egg av på torget. Stua var full. Utenfor sto bestefar til Nils og hogg ved. Han hadde problemer med en vridd bjerkekubbe. Han hogg og freste: – Hadde dette vært Hitler! En vernepliktig soldat med en høygravid kone hadde ventet med å dra. Så bestemte han seg: Han ville ikke være desertør. Ute på kjøkkenet sto han og kona og omfavnet hverandre. Så gikk han. Det var hjerteskjærende.

Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling