Guttedager i Oræne
Trippen tutet, ålen bet, vinden blåste i oretrærne. Tre ganger torden og ungene hoppet i Julsisen. En dag kom krigen. – Ingen nazister sør for Nesbrua, sier Paul Hansen.

Fru Kruse hadde tatt imot omtrent hele Rolvsøy sogn. Meg tok hun med tang. Helt fram til skolealderen hadde jeg ei grop i panna. Da hun fikk dradd meg ut, var jeg blå og hadde kramper. Jordmora hev guttungen bort til søstra mi som sto og så på. – Du ser jo ho Anna er bevisstløs, sa fru Kruse.
De trodde ikke jeg skulle leve. Udøpte barn kom til helvete. Jordmora døpte meg i elvevann i et skælete emaljefat. – Hva skal vi kalle’n? spurte hun. Søstra mi sto stum til Paul Holst kom forbi på vegen. Så ble det Paul. – Paul, Paul, sa tante Inga og rynka på nesa. Vi sier Pål. Og Pål har jeg hett til dags dato.
Alle medregna hadde vi vært femten søsken. Første kona til far døde. Med henne hadde han tre barn. Med mor mi, Anna, hadde han tolv. En i første og ni i det andre ekteskapet vokste opp. Sistemann, etter meg, var dødfødt. Jeg var fire år. Jeg husker at far rusla av gårde til graver Holm med en liten, grå pappeske under armen.
Vi bodde midt inni en lund med oretrær. Plassen ble kalt Oræne. Like ved lå Valle teglverk. Det var nedlagt. Det var også Valle brug. Huset vi bodde i hadde vært lager eller noe liknende på bruket. Vi hadde kjøkken, stue og kammers. Inngangen til kammerset var fra yttersida. Huset var bygd over en dam som frøs om vinteren. Vi fyrte i så ommen i kammerset sto rødglødende. Gulvet var som is. Jeg og bror min lå andføttes. I en annen seng var det stabla tre. Ei mus kilte meg på skuldra. Jeg feia’n vekk.
På morran sprang vi barbente rundt huset med klea under armen og inn på kjøkkenet der mor hadde fyrt i ommen. Ved mangla vi ikke. Vi hogg oretrær og far jobba på bruket og hadde fast rasjon av knubb og sprikkel.
Ikke alle var så heldige. Ute i elva lå tømmerføringene. Om natta, når det var månelyst, lå vi og hørte det knirka i sager. Et dunk og kubben datt ned på isen.
Mor og far var med i Frikirken. Jeg var med på møtene. Dagmar Thorbjørnsen og mor sto på kjøkkenet og skar opp julekake og piska fløte. – Kom hit, så skal du få julekake med krem på, sa Dagmar. Mor sa ikke noe, for hun var inhabil.
Iblant hadde vi misjon hjemme. Først gikk jeg rundt for å spørre om de ville være med på misjon. Deretter gikk jeg ny runde og lånte stoler. På vinteren fyrte far opp i stua. En predikant forkynte, og så sang de salmer. To, tre småtasser satt på veakassa på kjøkkenet. Møtet var slutt og stuedøra gikk opp: – Nei, men er det unger her?
En dag kom bror min hjem med en kortstokk. Den havna i ommen.
På lønningsdagen samla pokerspellerane seg på faste plasser ved elva. Nede ved brygga til Kal var et populært sted. Hjemme satt kjerringene og ungene og frøs og var sultne. På veien sjangla fullikællene med en ungeflokk i hælene. En gikk overende i et orekratt og lå der og kava.
Søskna mine fortalte at far hadde tatt drammer før, men etter at han traff mora mi, var det slutt. Han rusla hver dag i all slags vær over Ombergfjellet til bruket. Trøtt og sliten kom han hjem på kvelden og satt og stelte med arbeidsklea sine. Han snakka om gutta på bruket, om Jursen, Sollin, Dælin og Vælles. Jeg skjønte ikke: Det var jo ikke gutter, det var gamle kæller.
Hadde vi gjort noe gæli på dagen, sa mor fra og så fikk far min ta affære. Ellers var mor mi sentralen hjemme. Hun ordna med klea våre, og før jul og syttende mai satt hun oppe hele natta så vi skulle se ut som folk.
Vi handla på bok hos Tekla eller Olga. Det var to svigerinner som hver hadde tatt ei stue til butikk. På fredagene gikk mor og betalte. Da fikk hun ei påse sukkertøy attpå. På kvelden lå vi ungene og trakk lodd om sukkertøyet.
Under krigen ble det knapt med mat. Mor tok en sykkelsekk på ryggen og en på brystet og gikk på bena til Rakkestad. Hun gikk rundt til bøndene på gårdene og spurte om de hadde litt mel og noen poteter å avse. Da det ble kveld, gikk hun inn på en utedo, plasserte en potetsekk over hølet og la seg til å sove.
Da jeg var blitt femten, ble mor sjuk. Dr. Ihlebæk på Greåker sa det var kreft. Jeg visste ikke hva kreft var. Hun gikk sjøl på bena til plattformen på Valle og tok toget til Sarpsborg. Hun døde på operasjonsbordet. Jeg kom syklende hjem, jeg hadde fått meg jobb og onkel sa: – Nå er mor di død. Jeg skjønte det ikke. De sa at de sjelden hadde sett så mange i kjerka. Åse, søstra mi, hadde huspost. Hun kom hjem og var i mors sted. Fem år etter døde far. Foreldra mine er begravet på Rolvsøy kirkegård.
Oræne var et samfunn for seg sjøl. Fredrikstad var langt av gårde. En gang iblant fikk jeg være med far til byen når han skulle på torvet og kjøpe røkesild. Bussjåføren var Opsahl som var så tjukk at han hadde rattet i en fold i vesten. Over føreren sto det: «Spyt ikke på gulvet».
Det bodde en femogtyve familier i og rundt Oræne. Mannfolka arbeida på bruket eller på Greåker cellulose. De på cellulosen hadde litt bedre råd og eide husene sine sjøl. I de fleste familiene var det mange unger. Gode lekekamerater blant mange var Erik Hansen, Erling Johansen «Nulla» og Arne Johansen.
Når det hadde torna tre ganger, fikk vi gå barbent og lov til å bade. Det gnistra under puntlærsålene når vi gikk over rustubben. Badeplassen het Julsisen, sommer som vinter.
Vi lå ute på tømmerføringene om natta og tatta ål. Vi hadde en nål i enden på en snelletråd, tredde på mark, rulla den sammen til en kjøttklump og senka den med søkke og snøre til vi fant bånn. Så dro vi forsiktig, å, så forsiktig for ålen har skarpe tenner. Snart sprella den ene og den andre og den tredje i bånn av eka. Sola sto på himmelen når vi rodde hjem med matauken.
Fremdeles sto pipa, brennerommen og tørkehuset igjen etter teglverket. Inne i tørkehuset var det en lang gang med båser på hver side og hyller på båsveggen. Jentene lekte butikk, henta varer på liksom fra hyllene og noterte på en papirbit: – Skal det så være noe mer i dag?
Det gikk ei trange mellom tørkehuset og hagen til Andreassen. Andreassen hadde vært formann på verket. Vi kalte stedet Bak Gårn. I tranga lå epler. Enda mer frista eplene på trea inne i hagen til formann’.
Trippebåtene gikk opp og ned elva. Fremdeles snakker folk om Trippebrygga. Fra stoppestedet på Østsida speida skipperen: – Er’e noen som skal med fra Valle? Vi vifta og hoia, og skipperen styrte Trippen over, og vi forsvant som ånder i Oreskauen. Det hendte at folk som skulle til byen, ikke kom med, for skipperen trodde det var jangel.
Jeg gikk på Rekustadskolen. En dag var det en i klassen min som ropte noe. – Det var deg, sa læreren og satte øya i meg. – Det var ikke han, det var meg, sa ei jente. – Tull, det var Paul, sa læreren. Jeg har ikke glemt det den dag i dag.
Mens jeg gikk på skolen, ble det krig. – De er finske, sa folk da de så de blå korsa under vingene på flya over Rolvsøy. Mor gråt. Hun tenkte på brødrene mine som kanskje måtte ut. De skjøt både fra festningen og fra tyskerane som rykka fram mot Rolvsøybrua.
Voksne folk dro oppover og lå i gropene der Linjegods er nå, og kikka: De ville se på krigen. De første tyske soldatene så jeg noen dager senere ved Rolvsøybrua.
Vi merka ellers ikke så mye til krigen nede i Oræne. Det fantes ikke en nazist sør for Nesbrua.
Ei natt holdt tyskerane manøver. Det regna, de trampa i lera og sprengte skyttegroper og knalla og skjøt og skulle erobre Østsiden. Midt på natta trampa en gjeng inn på kjøkkenet vårt for å varme seg. Borte i kroken hadde de stilt geværa sine. Jeg var borte og fikla. En av tyskerane skrek til så jeg dro fort fingra til meg. Dagen etter sovna jeg på skolen. Vi hadde vikar, det var fru Dahl fra Selbak. – La Paul ligge, sa lærerinna. Jeg sov videre i frikvarteret og inn i neste time.
Far og jeg drev og kulta en vei bort til en potetkjeller. Harald Rønningen kom forbi. – Nå er det fred, Hans, sa’n. – Da tar vi vel fri, sa jeg og så på far. – Nei, sa far. Mor kom. – Nå synes jeg du er hard, Hans. Så fikk jeg fri likevel. Jeg tror jeg var like glad for at jeg fikk fri som at det var blitt fred.
Jeg ble konfirmert i Frikirken sammen med tre andre. Jeg var litt over halvannen meter og hadde hatt og frakk og kalosjer.
Jeg var voksen og skulle ut i arbeid. Bror min, Henry, hadde havna hos en bonde i Råde. For å spare busspengene ble han med bror Rolf, på søndagsskoletur. – Jeg syntes synd på’n, Henry da han rusla opp veien til gården med ei papirpakke under armen, sa Rolf.
Mens jeg gikk på skolen, hadde jeg pelt poteter og vært med i treskinga hos Olaf Borgås. En dag satt han på kjøkkenet hjemme. Om jeg ville bli gårdsgutt? Da hadde far snakka med onkel Johan som drev barnevognfabrikken på Christianslund. Jeg kunne få jobb der. – Du får velge sjøl, sa bonden. Kommer du, så kommer du. Det ble barnevognfabrikken.
Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling