Hankø-trot og Waldteufel

Knut Simensen: Salongmusikk, swing og Sousa. Mangeårig maestro og tillitsmann i musikklivet i Borge. Med perfekt amasjør og sprudlende talent. – Kringkastingsorkesteret og Divisjonsmusikken ga oss ideer og inspirasjon.

Først bodde vi på Sorgenfri, deretter på Elverhøy, før far kjøpte huset i svingen ved Petrikirken.

Da krysset vi kommunegrensen til Borge. For meg ble det en kulturkollisjon. Jeg hadde lært å skrive og lese av frøken Wille på Nabbetorpskolen. I annen klasse på Kjølberg skole drev de fremdeles og stava: M-O-R blir MOR, S-O-L blir SOL. I sangtimen tok lærer Åberg fram fela og vi stemte i: – Alle fugler små de er kommer snart tilbake.

Far jobba først på Glommabruket. Etter at det brant, flytta han over til Selbak Brug.

Far hadde før spilt tenorhorn i Bayermusikken. Den tørket inn, og losjen tok over med Losje Borge Fremtids musikkorps. Avholdssak og hornmusikk har aldri gått bra sammen. Noen tok seg noen tutinger på lørdag og fikk kjeft når de skulle spille på søndag. Enden på visa ble at de skilte ut musikantene og dannet Borge Musikkforening, senere kalt Borge Musikkorps. Da hadde far forlengst lagt hornet på hylla.

Hver søndag var det musikkaften i familien. Far spilte gitar og mor og ungeflokken sang. Sangen mor var mest glad i, lød slik: – I barndommens dage man ønsker så tidt, gid jeg var voksen og stor. Gid skole og tvang og skjenn var forbi og jeg var som far eller mor.

Etter at far hadde gått ned med leserne fikk vi et husorgel i stua. Jeg prøvde meg på tangentene og fikk Arthur Kristiansen i Selbakgata som musikklærer. Han var en snill, eldre mann: – Du må øve jevnt og trutt, gutten min, sa Arthur. Uka gikk og jeg var ikke nær tangentene. Duknakket og flau satte jeg meg ved orgelet. Så sa Arthur: – Nå skjønner jeg du har vært flittig, Knut.

Orgel var ikke noe for meg, isteden ble det klarinett. Jeg prøvde meg fram med støtte i Lazarus’ trebinds klarinettskole som jeg kjøpte på avdrag hos Felix Mathiesen. Felix i Bakgata var grei. Jeg hviska: – Jeg trur ikke jeg klarer avdraget denne uka. Felix brølte: – Har jeg spørt etter’e, ‘a?

Jeg ble konfirmert i Petrikirken av pastor Fossen. Han sang dyp baryton til fem grep på gitar så jentene strømmet til i fleng.

Det var en gjeng ungdommer på Kjølberg som dro meg med i Borgemusikken: to brødre Berger, Halvard og Åge, to brødre Lorentzen, Knut og Frank, Erling Svendsen og Kåre Fjeld, for å nevne noen.

Ragnvald Oliver Vik var dirigent i Borge Musikkorps da jeg begynte. Senere overtok Reidar Fosdahl til han måtte rømme til Sverige under krigen.

Besetningen i korpset var den gamle, gode fra bruksmusikkens dager: althorn, et par fløyter, en S-klarinett, B-klarinetter, tenor, baryton, tuba samt stortromme med bekken, og lilletromme.

Korpset var rene familieherligheten. Bror min, Kristian, som døde allerede før krigen, spilte på klarinett, det gjorde også onkel Sverre. Onkel Erling blåste tuba, og Jens Pettersen, bror til mor, slo stortromme. Videre var begge Bergerguttene og Lorentzenguttene med, og brødrene Håkon og Harald Milas.

Antrekket var hvite korpsluer og egne klær. En gang i Drammen hørte jeg en kar si til sidemannen: – Neimen, er det sangere i byen i dag?

Før jul lodda vi ut et par halve griser for å få økonomien til å gå rundt. Mange med meg var lei for å gå rundt og vifte med loddbøkene.

Noen ganger stelte vi i stand aftenunderholdning for å skaffe penger. Rett før krigen hadde vi morokællene Drøscher og Eriksen som ofte var på lufta fra Fredrikstad lokal. Vi snekra også sammen sketsjer sjøl. Det skulle være jubileum på liksom og et par av oss sto på scenen og bukket og skålte med bringebærbrus i glassene.

Uheldigvis var det på avholdslokalet på Torp. Nede i den stappfulle salen satt hedersmann, fotballdommer og totalist Sven J. Svendsen. Etterpå kom han bort til oss. Han var rystet. – At dere kunne finne på noe slikt med meg, gutter, sa’n. – Hadde det ikke vært så fullt, så hadde jeg kommet meg fram til bryteren og skrudd av lyset.

Ikke minst under krigen var det bredde i musikklivet i Borge. Noen av oss unggutta slo oss sammen og dannet Borge Rytmeorkester. Jeg skiftet ut klarinetten med kontrabass. Tyskerne hadde forbudt swing og jazz, men vi hadde iallfall Hankø-trot på repertoaret. Å gå over fra klassisk til jazz er ikke lett, men minst en gang hadde vi rytmekonsert på Greåker kino og hadde stappfullt hus og fikk stor applaus.

Arne Novang hadde samlet 50-60 stykker i Borge Mannskor. Jeg sang første tenor. Vi klemte til med Norge, mitt Norge av full hals mens en lokal nazist snuste rundt veggene for å finne ut hva vi drev på med. Når øvelsen på Kjølbergskolen var slutt, fant jeg ofte illegale aviser i lomma på frakken.

Nede på Selbak kino holdt Harmoni, senere Selbak Musikkforening til.

Sandersen hadde før krigen satt igang med orkesteret for han ville ha musikk til koret der han var dirigent. Blåserne kom stort sett fra Borgemusikken. Videre spilte Ragnvald Tangen fra Nabbetorp fele, det gjorde også Arne Novang, Åge Berger og Oliver Olsen. Kristiansen fra Selbak spilte kontrabass og lærer Åberg bratsj. Det samme gjorde Ola B. i mange år. Han begynte å dra på åra og en av leserne formante: – Burde du ikke tenke på noe annet nå, Ola? Ola B. stirret på han: – Når jeg nå har fått denna gaven, så skal jeg ha’n så lenge jeg lever.

Nok en av brødrene Berger spilte piano og konsertmester var sjef på trygdekontoret, Viktor Andersen.

Repertoaret var lettere klassisk: «Fra Schuberts skissebok» var veldig populær, Tsjaikovskifantasier likeså og utdrag fra forskjellige operaer.

På det lille podiet i kinoen var det bare plass til en 7-8 stykker. Karl Fjeld, far til Kåre, snekra og ordnet til med lemmer og krakker som vi satte opp hver mandag når kinoen var ledig. Når vi var ferdig med prøven måtte alt ned igjen. Noe problem var det ikke, vi var en del ungkarer som fortsatte til klokka tolv og ett med å lempe og bære og synge i falsett og blåse soloer og fortelle skrøner, mens gamlekara forlengst hadde gått hjem til sine respektive.

Hver første nyttårsdag og hver første påskedag hadde vi konsert. Køen sto langt nedover Kinogate og rundt hjørnet.

En vakker dag i mai ble det fred. Lars Sætvedt samlet alle korpsa som var intakte til øvelse og samspill på Stadion. Vi hadde fått en slags uniformer, avlagte amerikanske marinejakker i to størrelser: large and small. Vi pelte av distinksjonene, og onkelen min som var skredder la inn og la ut for de som var midt imellom. Utkommet hadde blitt såpass sikkert at vi tok oss råd til å kjøpe grå bukser til stasen.

7. juni dro vi til Oslo i egen jernbanevogn og sto ved Honnørbrygga og tok imot Kongen.

Etterpå spilte vi i toget. Det klang noe voldsomt i bygatene når over 100 mann klemte til med Kronprins Olavs honnørmarsj. Jeg gikk på ytterste venstrefløy. Folk var som gærne, det var en enorm jubel. Foran gikk musikksersjant Holm fra Gamlebyen. Han var allerede oppi åra, og på slutten var han så sliten at et par av oss måtte støtte’n.

Under krigen hadde vi stor sett ligget på været og spilt innendørs. Nå var vi på farta støtt, på vollene i Gamlebyen og på paviljongen i Kirkeparken og i gatene første og 17. mai.

Første mai starta vi klokka halv seks. Vi gikk hele runden, Selbak, Nordby, Sorgenfri, Nabbetorp og Kongsten før vi satte nesa hjemover. Folk sto i pentøyet og ventet i morrasola og gikk etter musikken hele veien til tonene av Gryr i Norden og Internasjonalen.

Etterpå ventet Borge Arbeiderpartis kvinnelag med kaffekjele og smørbrødfat før vi starta opp igjen. Først på de lokale arrangementene og etterpå med i hoveddemonstrasjonen over i byen.

Syttende mai gikk det slag i slag. Skolekorpsene var ennå ikke kommet igang, så ofte måtte vi dele oss så både ungene på Kjølbergskolen og på Nabbetorpskolen fikk musikk.

Over i byen var det først barnetoget og senere på dagen borgertoget. Vi spilte marsjer som var lette på foten og slike hvor du ikke måtte titte på notearket alt i ett. «17. mai 1915» var komponert av korpsets første dirigent, Eivind Nilsen, det året korpset ble stifta. Den hadde god rytme og var lett å spille.

Vi gikk og vi gikk og klokka ble syv og vi stilte opp til konsert i paviljongen i Kirkeparken. Repertoaret var fast: marsj, ouverture, vals og «støkke». Marsjen kunne være Florentinermarsj eller noe av Sousa. Valsen ble gjerne en Waldteufelkomposisjon som passet fint under det nyutsprungne løvet. Ouverturen var ofte noe av Suppé og som «støkke» valgte vi ikke sjelden Fantasi av Reissinger. Folk klappet og dirigenten bukket, og vi spilte et ekstranummer, og etterpå vandret vi sårbente hjem til konene våre.

(Bjørg, kona, fra bakgrunnen: – Og etterpå gikk de på fest.)

Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling