Kabareto Johnsen på Greåker
Dem sier Pariserpiken
danser med Seinen i blo’
Dem sku’ se jenta i Spikern
I Sandsunder-tango for to –
sang revymester Isak Johnsen fra scenen på Greåker kino. Med seg hadde han ofte datteren Magnhild Berg. Hun minnes:
Seks år gammel sto jeg på scenen i Logens store sal. Det var trekkspillkonkurranse. Magnussen sang slagere og Ole Johnny fra Sverige dro dragspel. Hans Eriksen hadde skrevet Valsen til mor. Jeg strakk meg mot mikrofonen og sang: – Jeg vil nevne et navn, det dyreste navn på jord, og navnet er ditt, kjære mor.
Nede i salen satt far og nikket stolt. Per Kvist skrev anmeldelsen: Den piken blir det noe av. Det var meningen at jeg skulle opptre i radio i barnetimen til onkel Einar. Så satte krigen en stopper for radiokarrieren min. Populære Einar Schibbye gikk hen og ble nazist.
Det startet med oldefar Hans. Han underholdt i brylluper med å danse springdans på en taburett. – Se, ekornet! Sa en. Den satt. Han sjøl og sønnene ble hetende ekorna.
Som guttunge slåss onklene mine mang en gang når de hørte økenavnet. Far min, Isak Johnsen, var kry: – Ekornet, det er et pent dyr og alltid på farta, har potene sine både her og der. Skjønnheten er avhengig av øynene som ser. Ellers passer ordene bra på far.
I alle år fra sju om morran til fire om kvelden slet han på Erikssaga. Etter klokka fire hadde han hendene fulle med å glede folk.
Vi bodde bortmed Greåkerfjella på kjøkken, soverom og to stuer. I den ene stua satt far ved bordet som fløt av papir: revyviser, sanger, sketsjer, taler, prologer, dikt. Skjemt og alvor, spøk og spenning ble diktet frem på bordet i stua. Når ord og toner skulle stemmes sammen, tok far frem mandolinen. Den dag i dag kan jeg høre de myke mandolintonene.
Poengene hentet han fra lokalmiljøet, skuespillerstaben likeså. Familien fikk stille opp: onkel Einar, forøvrig flittig dirigent av guttemusikken, onkel Sverre som hadde en vakker tenor, tante Berte, et funn i humoristiske sketsjer, og meg sjøl.
Gode støtte- og skuespillere var Mary Bakker med stemme som Zarah Leander og Kåre Marcussen, slakter på Selbak, og selvskreven i fyrrige elskerroller.
Jeg var som fisken i vannet på scenen helt siden jeg som fireåring hadde fått smultring av gode og snille lysmester William Mikalsen i sid lagerfrakk.
I revyen Vi seiler ut i 1939 ble Knut Johannesen fra Yven og jeg presentert i Kabareto Johnsen som Norges yngste kabaretsangere.
Far var instruktør og regissør og teatersjef og direktør som ledet det hele.
Det startet gjerne på vinteren med leseprøve i stua hjemme: – Nei, nei, nei, du må ikke se ut som du skal i din egen begravelse! Det var fint, nå får du sving på det! Rettet og roste Isak og fektet med armene. Med kost og mask flyttet vi over til Folkets Hus.
Drakter sydde mor på Singermaskinen av stoff som far hadde prutet ned hos Holthgaard i Sarpsborg. Han hadde kjøpt en koffert full av sminkesaker, og vi sminket hverandre og oss sjøl og hadde det veldig gøy. Kristoffer Gretland og Oscar Juliussen og Brynhildsen malte kulissene. Brynhildsen trengte bayerøl for å bli inspirert. Far gikk i skytteltrafikk mellom scenografen og kolonialhandler Berg.
I Klangrevyen danset åtte utvalgte damer fra koret ballett. Eva Stålberg fra Sarpsborg sørget for at de fikk med seg bena. Bak pianoet satt Lorentz Flor i mange år.
Alle revyene hadde urpremiere på kinoen på Greåker. Premieredagen sto køen langt nedover gata når Walther Åsen åpnet dørene. På gulvet foran første benkerad satt skolevennene mine. De gikk gratis og var misunnelige fordi jeg fikk alltid være sent oppe på kvelden. Mehlum og Mary Kalnes hadde evige fribilletter. Tango Harald var på plass mens Kallasten kastet kritiske blikk fra annen losjerad.
Isak behøvde bare vise seg på scenen så lo folk.
«Denne gutten her har kyssa både gul og hvit og svart,
slike bagateller de går unna i en fart,
for alle dem jeg kysser, døm får ei svimeri,
for kyss av meg det var minst en times tid!
Tjo hei!»
En gang røk strikken og Isak mistet buksa og mor ble så forfjamsa at hun glemte å dra for forteppet. Far og jeg opptrådte sammen. Begge i sjømannskostyme: – Hør etter, styrmann! Ja vel, kaptein! Eller jeg var dattera som er ergelig på far: – Jeg liker ikke at du ser på andre damer enn a’ mor!
Annen akt. Teppet går opp. Først stummende mørkt, så sakte lysere. I to gullrammer på veggen henger Knut og jeg. Flor slår an tonen til Räkna de lyckliga dagarna blott… Vi synger: – I slottets blå kabinett en yndig pige og en stilig mann, haver lovet at elske hinanden…
Men kloke og kalde foreldre sier nei, og de to tar sine unge liv, men hver natt klokken tolv i det blå kabinett…
Så var det fars tur:
«Det er så stille i småbåthavna
når alle båter er dratt på land,
og hvite svaner ved Visterlanda
har fløyet til en annen strand.
Og lom og ender og vadesvenner
har tatt farvel med sitt sommerbo.
Den gamle størmann i størmannslua
er gått i opplag i Visterflo.»
Krigen satte en parantes om Greåkerrevyene. Revyer var streng verboten. Folk måtte ikke le når Europas skjebne sto på spill.
Far svarte med å arrangere amatørkonkurranser. Fra øst og vest og nord og sør i fylket strømmet de til, for å jodle og plystre og steppe, for å spille Träumerei på sag og Beethovens ufullendte på portvinsglass. Jeg fikk trå til med diktopplesning.
En kveld i Folkets Hus står jeg på scenen. Jeg leser: – Nå bomber de i London, de bomber i Berlin, små barnehjerter skjelver ved dur av flymaskin. Da jeg leste: Nå bomber de i London… var det stille i salen. Da jeg leste om Berlin, klappet og skrek folk som gale.
Det satt tyske soldater nedover benkeradene. Soldatene gikk berserk. De hoiet og skrek, noen hadde pistoler og skjøt i taket og knuste lampene så det ble bekmørkt. En hand kom og rykket meg vekk fra scenen. Far og jeg flyktet med bussen til Greåker. Lindahl som var medarrangør tok de og puttet i en kjeller. Han skulle skytes ved daggry.
På morgenen kom tyskerne hjem til oss. Jeg måtte lese diktet på nytt så de skulle skjønne at det ikke var jøssingpropaganda. En jente som fløy med tyskerne ordnet så Lindahl slapp ut av kasjotten.
Senere ble Isak tatt og satt sju måneder på Grini. Det er en annen historie.
En dag var krigen slutt. De kjørte rundt og arresterte nazistene, og far satte opp fredsrevyen «Faren over». Jeg sang: – Faren den er over, NS og tyskerne er vi kvitt.
Etter suksesser og fulle hus i Sarpsborg og Fredrikstad, turnerte vi på bygda. Personalet stabla seg inn i fars gamle Overland Whippet, og kulissene fulgte etter på lastebilplanet.
På landet begynte forestillingene alltid sent, for bøndene måtte ha gjort unna melkinga. Sceneforholdene var enkle. På scenen Bøndenes Hus i Råde sto mannfolka og støttet opp kulissene i to stive klokketimer.
Etterpå var det dans. Bøndene samlet seg rundt rundbrennerovnen i hjørnet og lot flaska gå rundt før de la ut på gulvet til tonene fra Torbjørn Nilsens trekkspill. Bråk var det lite av, de gjorde vel helst opp utenfor teatersalongen.
Isak hadde en finger eller helst begge hendene med i det meste. Han arrangerte brodagene, i årene før den nye brua kom. Han diktet:
«I natt vil jeg danse en sommernattsvals
i dansen på Rolvsøysund-bro
og gynge med skyggenes arm om min hals
til svalvinden fra Visterflo…»
Arne Wahlstrøm spilte trekkspill og Ivar Dahl gitar, og gutter og jenter og kæller og kjerringer svingte seg langt inn i sommernatta på de slitte bruplankene.
Isak sto for julearrangementene: Julegater og juletre på torget og prolog og opptog med hestene og hunder foran sleder og kjelker. En gang da russerne hadde sendt Laika til værs, fulgte rakettoppskytning fra Greåker torv. Satellitten var laget på Greåkerfabrikken og ble sendt til værs med en skipsrakett. Den havnet i hagen til dr Ihlebæk. Etterpå var det poser med godteri til alle ungene.
Isak satte i gang, og når tiden var inne, lot han andre ta over. Gammeldansen på Folkets Hus var Isaks initiativ, bingoen til inntekt for idrettsforeningen likeså.
Ungdommen kom til far: – Du Isak, vi harn’te noe sted å væra på kvelden. Far ordna diskotek på gamle Folkets Hus. Hver søndag kom det minst 200 gutter og jenter, fra hele distriktet, ja helt oppe fra Solli kom det ungdommer for å hygge seg.
Annenhver søndag var det grammofon, annenhver levende musikk. Pål, sønnen min, og sønnen til dr Romberg Andersen spilte sammen, og jeg tror såmenn Ole i’Dole debuterte på diskoteket på Greåker.
Sjøl solgte jeg pølser. En kveld kom en ordentlig rabbagast: – Du Magnhild, få ‘e pølse av deg, jeg betaler senere. Han fikk pølsa og jeg tenkte: – De pengene ser jeg aldri. Neste søndag kom han og betalte.
Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling