Spøk og spenning i Fredriksstad Blad

– Hva går først, privatlivet eller avisa? spurte redakjonssekretær Cappelen Dahl. Svaret var gitt. Knut-Ivar Schjelderup ruslet i vei med blokk og blyant. – Lange dager og slitsomme jobber til tross, vi ble tatt vare på, minnes presseveteranen.

– En wienerschnitzel og en pils! Serveringsdamen på Stabburloftet stirret. Jeg skjønte at jeg hadde sagt noe forferdelig galt den første dagen min i Fredrikstad. Dialekten gjorde ikke saken bedre.

Jeg er fra Evenskjær i Skånland kommune mellom Harstad og Narvik. Det første jeg fikk trykt var stilen til folkeskoleeksamen. Siden ble det artium, frilans og lærerskole og vikariater i diverse aviser. Målet var journalistjobb i en hovedstadsavis. Inntil videre leste jeg korrektur i Dagbladet. En garvet nattredaktør i VG ga råd: – Kommer du hit i avisen, blir du gående et år og skrive om torvprisene og lærer null og niks. Søk deg til en middels stor lokalavis.

Så ble gjort. Redaktør Henriksen i Fredriksstad Blad ringte. – Han kommer akkurat inn døra, svarte korrekturavdelingen. Henriksen fristet med egen leilighet. Det klarte seg for en som hadde bodd på hybel i ni år.

Første sommer i byen ved Glommen ble ensom. Alle jeg traff var fra Haparanda eller Ålesund. En hyggelig pike var fra Røros. Den neste var riktignok fra Langøya. – Er det langt, spurte jeg og gjorde meg klar til å følge henne hjem. – Ikke så veldig, sa hun. På såre ben kom jeg hjem på morrakvisten. Jeg hadde ikke engang fått et kyss.

Så var skoleferien slutt, og byen ble fylt av trivelige mennesker.

All round er ordet: Likfunn i elva, daglige «Sommerfjes på strøket», badeliv i Foten, Plusutstilling i Gamlebyen. Til de tyngre jobbene hørte kommunestyrereferatene. Mitt lodd falt på Borge. Kommunen var AP-bastion. Rolf Sjø Hansen og Roald Halvorsen holdt et absolutt flertall i stramme tøyler. En eneste gang sprakk monolitten: Saken på kartet het Kirkelig rådgivningskontor. For enkelte var salmeboken viktigere enn partiboka.

Redaktør Henriksen formante nybegynneren: – Et kommunestyrereferat kan aldri bli langt nok. Hva hver og en sa skulle i avisa. Med 18-20 glade debattanter dekket referatet en god side i det gamle formatet.

Kjell Nygaard (H) var manna fra oven. Hvis sakføreren fra Selbak var i slag, var førstesideoppslaget sikret. Nygaard hatet flertallet i kommunestyret og kunne sette ord på sitt hat. Injuriene var blandet med sylskarp juridisk argumentasjon. Til tider var han helt rabiat. Jeg skjønte ikke at Sjø Hansen ikke brukte klubba. Men han var jo part i saken.

Forholdet mellom bladfykene i byens to aviser var dobbelt: På den ene siden gode kolleger som gjorde jobben de var satt til. På den andre siden konkurrenter i krig på kniven.

Ole Haug i Demokraten og jeg kjørte sammen i fred og fordragelighet til kommunestyremøtene. Deretter prøvde han og klarte flere ganger å lure meg. Med øynene vendt mot taket lot han meg forstå at punktet på sakskartet var totalt uinteressant. I pausen var han på de impliserte som en klegg. Resultatet leste jeg i neste dags avis: – Å, fanken!

Likevel: Minst en gang ble hovedpunktene i Hvaler kommunestyremøte lest over telefon fra Fredriksstad Blads redaksjon til konkurrenten. Demokratenjournalisten hadde ikke nådd fergen.

Vi hadde så smått begynt med næringslivsreportasjer. Gunnar Nilsen var ikke til å komme forbi. Han var en travelt opptatt bedriftsleder: – Kan du ikke komme hjem til meg i kveld klokka ni, sa’n Gunnar. Jeg var på pletten klokka ni. I Fagerliveien plasket herrene Syversen og Nilsen splitter nakne i svømmebassenget. Jeg hev klærne og kastet meg etter. Jeg fikk intervjuet.

På en mer avslappet pressekonferanse beklaget Gunnar Nilsen seg over at i morgen måtte jeg reise av gårde til Vestlandet. – Hvorfor maser du slik, du har alt du trenger og ingen til å overta, spør en journalist. Gunnar ser ut i luften. – Du sier noe. Jeg kan ikke bruke mer enn en dress om gangen, og jeg kan ikke spise meg mer enn mett og en hyrdestund får jeg hos a’Hjørdis. Han brukte forresten et mer folkelig uttrykk. – Men det er sporten, ser du, det er sporten…

Fredriksstad Blad ble fremdeles sett på som en mørkeblå avis. Vi begynte så smått å dekke fagforeningsmøter. Det første møtet i Samorg med Fredriksstad Blads utsendte var iskaldt: Hva faen er de folka ute etter? Det jevnet seg ut etter hvert, ikke minst etter at Skogstrøm hadde tatt over som redaktør. Avisa skulle ikke først og fremst være høyresidens talerør, men et organ for fri meningsdannelse.

Delt ledelse i et foretak kan gå bra. Det gjorde det ikke da jeg begynte i Fredriksstad Blad. Redaktørparet Henriksen og Haugen snakket aldri sammen og så gjensidig ned på hverandre. Den ene H’en til en ung journalist om sin redaktørkollega: – Den idioten! Den andre H’en viste med minespill og håndbevegelse at han anså nummer to som mindre begavet. Det kunne by på fordeler. Jeg hadde lyst på en jobb i Oslo. Nummer en satte seg på tverke. Inn til nummer to: – Det er klart De skal reise, Schjelderup.

Det som holdt verket igang, var en underbemannet redaksjon som slet seg ut til beste for avisen. Overtiden lå til tider 100 prosent over det tillatte.

Cappelen Dahl var en glimrende journalist. Som administrator har jeg kjent dem bedre. På kortest mulige varsel fikk vi kveldsjobbene: tirsdag, onsdag, torsdag. Ymtet jeg frempå: – Det passer dårlig i dag, jeg hadde tenkt meg en tur på kino med kona, stirret Cappelen Dahl på meg gjennom brilleglassene: – Hva, lar du privatlivet gå foran avisa? Selv ofret han seg totalt. Replikken var kjent i redaksjonen: Cappelen Dahl junior: – Pappa, kan du ikke gå i avisa så mor og jeg kan legge oss.

Allikevel, midt i stress og mas og overtid, hadde jeg og andre av oss yngre en følelse av omtanke, at man ønsket å ta vare på oss. Vi kunne be om råd og vink – og fikk det. Hadde vi dummet oss ut, kunne en salt replikk og et slag på skulderen gi oss livsmotet tilbake.

En gang hadde vi holdt på lenge. Det var blitt natt. Redaksjonssjefen skjønte tegningen: journalister og ungkarer uten en osteskalk i kjøleskapet. Skogstrøm: – Vi går hjem til meg. Vel hjemme ble kona purret og svingte opp med pølser og andre gode saker. Da vi gode og mette ruslet hjemover, med månen på gløtt over Kråkerøy, sa en: – Du, skulle en journalist være gift, så måtte det være med en som Berit Skogstrøm.

Vi hadde et bedre sikkerhetsnett enn gutta i dag. Desk fantes ikke, manuset gikk til Cappelen Dahl som valgte og vraket. Neste stopp var setter Andersen som kom ned: – Du! Dette er gærent! Dette kan du ikke skrive! Til syvende og sist sørget korrekturleserne for at billett fikk to l’er og to t’er.

Likevel kunne det gå gærent. Notisen i Fredriksstad Blad om julebord i Borge kommune er klassisk. Setteren må ha blingset og slått p for j. Til overmål lød fortsettelsen: For første gang kan kommunestyret ha sine damer med. Fru Torp fortalte en gang at hun ble minnet om trykkfeilen en åtte, ti år etterpå.

Sjøl klarte jeg og faktor Tindlund å forbytte billedteksten til et par brudepar da vi brakk om en side i avisa. Tidlig på ettermiddagen var helvete løs. Utover kvelden sto sentralbordet og hoppet. Neste dag kom siden på nytt.

Den tekniske utviklingen har vært enorm siden jeg arbeidet i Fredriksstad Blad. Det merkelige er at jo mer raffinert teknisk utstyr, jo mer mas og jag og stress.

Første tiden min i avisen var deadline klokka tolv. Vi kunne levere stoff kloss opp til deadline, med litt mekking. Etter at jeg hadde vært borte en stund og kom tilbake, var siste frist klokka ti, punkt og slutt.

Senere, da jeg hadde skiftet arbeidsplass og blitt informasjonssjef i Sparebanken, fikk vi beskjed: Fristen for pressekonferanser var klokka åtte morgen prikk, om stoffet skulle komme på i avisen.

Om det er tid i dag for practical jokes, vet jeg ikke. I min tid i Fredriksstad Blad var Kjell Bertheau-Johansen og Nils Øy stadig på farten. Karl Johan Kristiansen var opp over ørene forelsket i Aud fra Stavanger. Aud skulle hjem til jul. En gjeng fabrikkerte en falsk melding og fikk den troverdig trykt: Sneras stopper Bergenstoget. Oppsatte busser klarer ikke å forsere snømassene. Kalle får flaket for å lese korrektur. Stille, så er brøl: – Aud! Bergenstoget! Å, herregud! Et byks bort til telefonen og slår NSB. Gjengen får kalde føtter. NSB vil tro at avisen vet noe de ennå ikke vet. Inn på et annet kontor og forklarer: – Beklager, De skjønner det var en spøk. NSB skjønte, det samme gjorde ikke Kalle – på en veldig lang stund.

Selv fikk jeg min Benjaminsporsjon da jeg skulle gifte meg. Først uventet solosang i Tune kirke ved religiøst hengiven frilansjournalist. Deretter syltelabber i hermetikkboks på gavebordet. Knallperler på matta i brudehuset, kjempetegning på en vegg: Elskov på tyttebærlyng, signert K.B.J., Zalo i tanken til det høytspylende toalettet.

Til slutt: I brudesengen ligger en naken dame med ene benet dovent slengt utenfor dyna. Bruden stirret og jeg stirret – på den utlånte utstillingsdukken fra Lund og Tallaksen. Først på morgenen ser vi den digre plakaten i vinduet: Her ligger de nygifte. Gratulerer.

Trykt i Fredriksstad Blad 2001
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling