Den siste rallar

De bygde landet: tunneler, bruer, kraftverksdammer. Noen har fulgt med inn i vår egen tid. Knut Hansen var med og slo bruer mellom Hvalerøyene og reiste radarkupler i motvind på Svalbard og Shetland.

Jeg er født på Navestad. Onkel hadde fem rugemaskiner og solgte egg til hele Østfold. Far var på tømmerrenseriet på Borregaard. Tømmeret kom på jernbanevogner. Fra vogna gikk det i dammene. Valser med pigger på dro stokkene opp til sagbladene som kappa dem opp i biter. En dag drev far og smørte. Han gle og datt mot ei valse og fikk piggen i panna. Han levde i ni timer på Sarpsborg sykehus.

Vi flytta til Borgen, til det første huset på høyre side under jernbanen. Litt bortafor oss var ei stue der det var mange døtrer. På kveldstid vanka det stadig friere til jentene. Frua i huset var heller ikke å stole på, ho hadde friere sjøl. En kveld det smalt stener på ruta, åpna gubben døra og ropte ut i mørket: – Ska det væra ungt eller gammelt?

Etter skolen var jeg først hos bonden Eugen Navestad. Etterpå ble jeg klistergutt hos salmaker Lang. Jeg smørte på klisteret, og Egil Pedersen som sparka i Sparta, hengte opp tapetet. Foruten å ta på seg tapetserarbeid, laga Lang vesker og dokumentmapper og sælatøy til hester.

Han hadde kommet hit til landet under første verdenskrig. Under siste krig vanka det tyske offiserer i butikken. – Jawohl, sa Lang, og sydde kartmapper og lommebøker i krokodilleskinn til vernemakta. Tilbake fikk han godsaker som folk kunne titte forgjeves etter i Pellygata og St. Mariegata.

Jeg skifta til å kjøre Chevrolet og Federal for Karl Andersen. Bilene var noe elendig skrot. Jeg kjørte karbid til en fabrikk ved siden av Sund. Karbiden gikk til gassflaskeproduksjon.

Første anleggsjobben fikk jeg på kraftstasjon på Hafslund. Først støpte vi fundamentene til lukene tvers over fossen. Deretter monterte vi isgrinda og gikk igang med kanalveggene inn til stasjonen.

Fire stående turbiner ble skifta ut med to liggende. De to ga dobbelt så mye kraft som de gamle og brukte fire ganger så mye vann.

I dag kommer sementen i siloer på tankbiler. Vi fikk sementen i sekker på jernbanevogner og trilla dem over veien og ned med dem i ei renne til blanderiet. Det var noe ordentlig søl, og vi ble lange i armene i å fly fram og tilbake for de kunne ikke sperre veien for trafikken.

Det kan være jævlig kaldt ved Sarpefossen på vinterstid. Nå for tida har folka termodresser og fora støvler. Vi stilte i overall og ei blåjakke med to lag med gensere under. Arbeidet sørga ellers for varmen. En dag var det så kaldt at formann sendte oss hjem. Han het Arvesen og var fra Oslo og kjørte Citroën. En gang røk motoren. Mens det var 20 minus og nordasno ute, lå jeg på gulvet inne på det varme verkstedet og ordna på bilen.

Ola Hauge var fra Fredrikstad. Han var pælebas. Fra Torsnes kom Arne Andersen og flere av Wennebergguttane. Det var flinke fjellfolk. En gang hadde vi jobba så hardt at formann var redd for at vi skulle sprenge akkorden. Han sendte oss inn for å kulte golvet i eddiksyrefabrikken.

Jeg denga og denga på en gatesten til det bare var smuler igjen. – Her skal du se, sa en av tæssingene. Han brata om bust og klyv, og ett, to, tre, med et eneste slag delta han stenen pent på midten.

Jeg var drittlei av all sementkjøringa og mønstra på M/S Beaufighter. Bjørn Bergersens rederi. Vi gikk på Australia og New Zealand. Maoriene er reale folk. Jeg og en til traff to maorijenter. De var tvillingsøstre og sto på kaia og venta når de hadde lest i avisa at vi skulle komme. De inviterte oss hjem til familien sin og gode greier. Senere så jeg kameraten min igjen på Fiskebrygga i Fredrikstad. Da var det blitt bare fylla.

Etter at jeg gikk i land, arbeida jeg på anlegg for Selmer helt til jeg gikk av med pensjon for åtte år siden.

Jeg har vært med og satt opp Tryvannstårnet i Oslo. – Jøss, sa Wenneberg, da vi bora hølet og boret datt to, tre meter ned i en bunker vi ikke visst om.

Jeg har jobba på Svalbard og fått kjeft i 22 manns nærvær for å ha dratt ut på tur uten mausergevær. Jeg har bygd bru ved Sommerøya utafor Tromsø så skoleungene slapp båtskyss i all slags vær. Jeg har vært med og bora T-banetunnelen under Enerhaugen i Oslo, og jobba i badebukse innunder jul på Kypros. Jeg har krabba mot stormkasta på Shetland og vært med å pensjonere gamle Hvaler fra trafikken rundt Hvalerøyene.

Den første brua vi bygde var Kjøkøybrua. Først monterte vi jernkonstruksjonen til riggen i land før vi gikk i gang med skytinga og støpinga. Det var stadig folk og titta, noen vemodige og andre optimistiske. Odd Bergerud var bas på den andre. Til å begynne med støpte vi fire meter i slengen, så gikk vi opp til fem og til slutt til seks etter hvert som brua ble tynnere utover. Da vi møttes på midten, var det bare noen millimeters forskjell.

Med på jobbinga var Arild Aaserud fra Borge, Erling Olsen og Per Bekvik fra Utgårdskilen og Hans Åsli fra Fredrikstad. Anleggsbestyrer var Asbjørn Borge fra Sarpsborg. Den første over var ei dame som balanserte på ei planke vi hadde lagt over meteren som mangla.

Nils Aleksandersen med siloen montert på pontonger henta sementen på Tangen. Som framdrift hadde han en Harbo motor, en påhengsmotor med fire sylindre, et bælverk på størrelse med motoren på en traktor. Nils hadde vært på hvalfangst og hadde kontrollen. Han lå stille, så bakka’n, så styrte han med propellen, så full peis, så av med motoren og dermed lå trossa på plass rundt pullerten.

Da vi bygde Puttesundbrua, mener jeg det ble gjort en feil. Det ble støpt ei svær kasse på land og klistra fast med asfalt mot fjellet. Den skulle vært bolta. Nå kommer vann og is og løfter kassa. Det er stadig problemer med den brua.

Selmer bygde den digre NATO-radaren på Shetland. Først støpte vi fundamentet, og så monterte vi kuppelen. Når den var ferdig, sveipa viseren over hele Norges kyst, langt inn i Sverige, fikk med seg en god bete av Danmark og hele England. Det krydde av militære og var mye fyll. En bar var for arbeidsfolka og offiserene og en for de menige. Vi holdt mest til i lasaronbaren. Stø i engelsk har jeg aldri vært. Når shetlenderne snakka seg i mellom, låt det som arabisk, og det hadde vi ikke på skolen. Jeg fikk over Terje Thorsen, sønn av Anker Thorsen fra Skjeberg. Terje kunne mer enn very well og thank you and go to hell.

Shetland er et jævla blåsehøl. En av guttene knipsa en gang Terje og meg. På bildet ligger Terje i 45 grader mot vinden mens jeg tviholder meg fast i døra. Hadde jeg åpna’n alene, hadde jeg blitt slått ihjel.

Radarkuppelen var som en skrella appelsin i fem deler. Den var en jernkonstruksjon kledd med glassfiber. Til å begynne med festa vi duken til treverket som var skrudd fast i jernet. I verste vindkasta spruta spikerne ut som pilene i slaget ved Svolder.

Kona var innlosjert hos en trivelig familie i Lerwick. På kirkegården lå nordmenn fra Shetland-Larsens tid. Vi bygde en firkant av sten utafor huset der kona bodde og planta to ripsbusker og to solbærbusker. De vokste til kanten av gjerdet. Ovafor så de ut som de var kappa med kniv.

Familien kom på besøk til oss i Fredrikstad. På tur til Halden ville de vi skulle stanse. De pelte furu- og grankongler som de ville ha med seg som suvenirer. Så stakk de hodene fram bak en granbusk og ville bli fotografert. På hele Shetland vokste det ikke et eneste tre. En dag sto jeg og titta i en skobutikk i Nygaardsgata. To gutter sto og prata om Shetland. Jeg skjønte de hadde vært der. – Så dere radarkuppelen, spurte jeg. Så fortalte jeg som det var.

Å bygge fyllingsdammer oppe på fjellet var hardt arbeid. Jeg kjørte Fulton gravemaskin. Vi fylte på sten på to sider, valsa ned og fylte på mer sten. Kokka på brakka hadde fine papirer. Hun varta opp med kjøttboller i klar saus. Selskapsmeny duger ikke som arbeidsmat. Vaskekona som ikke hadde hatt papirer gode nok, overtok. Da ble det kjøttkaker med kålstuing og brun saus. Noen ganger kjøpte vi sukker og overleverte til kokka. Tilbake fikk vi sukkeret i flytende form.

Sjøl har jeg vært heldig. De to fingrene jeg har mista tok kappsaga hjemme. Første gang jeg gikk over rekkverket, havna jeg i sjøen. Jeg gikk på brakka og skifta. Neste gang endte jeg på flatmark og ødela menisken. Jeg venta i tre måneder før jeg slapp inn på sjukehuset. En fotballsparker kom inn etter 30 minutter.

En gang i Rørvik fikk det virkelig gærnt. En kar kom med mobilkrana og skulle flytte en traverskran over riggen på en henger og kjøre’n på land. Traverskrana var så høy at han kunne kjørt under krana og tatt den på toppa bom og lagt den ned på bakre løft. – Er’e du eller jeg som er kranfører, sa’n og glante på meg. Så gjorde han akkurat motsatt. Han gikk ut av mobilkrana og ga seg til å prate med en kar. Så begynte plutselig krana å svinge på seg, så velta’n med alle bena opp i lufta. En kar som skulle hjelpe meg å få vekk noen planker, fikk ikke flydd unna fort nok og ble slått gjennom rekkverket og datt ned. Han var nok død allerede i lufta. Mobilkrana og traverskrana på 25 tonn fulgte etter. Jeg orka ikke mer. Jeg reiste hjem og var borte i åtte dager.

Mora til gutten kom hjem til meg. De hadde et lite gårdsbruk. Hun hadde tre sønner. Den ene hadde fått ødelagt ene øyet som guttunge. Hun sa at hun torte ikke ha tredjemann med på brua. Jeg sa: – Han trenger ikke være med på riggen. Han kan gå og rydde etter oss. All veden han kan plukke opp, kan han beholde. Det gjorde’n. Noe av veden solgte han til en pensjonist i nærheten.

Trykt i Fredriksstad Blad 2002
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling