En elev av den gamle skole

Året 1946 tar Georg Apenes for første gang plass på pulten på rom nr. 8, Østsiden skole. Til tider er unge Apenes ingen mønsterelev. En lærer fanger interessen: Skolebestyrer Erling Hasselgård. Han kunne mer enn sitt pensum.

Min akademiske karriere startet i Tante Evas barnehave for avkommet til byens bedrestilte familier. Stedet var gymnastikksalen i det gamle handelsgymnasiet. Minnene er få: En gyselig rødbetssaft, fremstilt på Duens fabrikker på Kråkerøy, og populært kalt Duens selvmord. Videre røde, gule, grønne ballonger i dans under taket. Min var blå – den sprakk.

Neste steg mot lyset var Østsidens skole i Gamlebyen, dengang byen bak vollene var selvdreven. Prest, politi, fengsel, sykehus, tannlege, fem kolonialforretninger, to slaktere, Bernhard Hansen der de visste hva du trengte når du selv ikke var klar over det – samt skolen.

Min aller første lærerinne het Camilla Andersen. Absolutt ugift, bosatt på Vestsiden, i gaten der jeg bor nå. Egentlig var frøken Andersen veldig snill, men ble av smårollingene oppfattet som noe hissig.

At lærere og lærerinner hadde et privatliv, i det hele tatt eksisterte utenfor skoletiden, var utenkelig. Stor var min forundring da jeg traff frøken på en omvisning på Hunnfeltet i historielagets regi, ledet av Erling Johansen. Far hadde sendt meg av gårde: – Dette vil du ha godt av, gutten min.

Etter at frøken Andersen gikk av med pensjon, fikk vi en serie mer eller mindre vellykkede vikarer. Ingen nevnt, ingen glemt. Jeg tilbrakte mye tid på gangen. Utkastelsene var til tider ren profylakse: – Det ser ut som du pønsker på noe, Georg. Ut med deg. Antagelsene var til tider ikke tatt ut av løse luften. Alvorlig kriminalitet dreide det seg neppe om, det gikk mer i høylydt snakk, småfrekke replikker etc., etc.

Mye forandret seg da vi et stykke opp i storskolen fikk lærer og bestyrer Erling Hasselgård.

Hasselgård var en lærer av den gamle skole og en pedagog av Guds nåde. Han hadde en naturlig autoritet og ledet klassen på kunnskapens vei uten skjell eller jammer. Han var glad i å fortelle og hadde en brukbar sangstemme som han ofte benyttet. Han tålte en spøk og kunne selv spøke tilbake. Kort: slik en lærer bør være. Hver lørdag var det eventyr – den som hadde bursdag like før eller etter kunne velge. Valget var lett: Enten Gale Mattis eller Mumle Gåsegg.

Guttene og pikene i klassen var det man dengang kalte vanlige folks barn, fra Gamlebyen og tilliggende herligheter som Byens Marker, Kongsten og Vaterland.

Vi var to akademikerbarn i klassen. Thor Mathiessen, aldri annet enn Mattis, og jeg. Noen slags mobbing fra de andre elevene ble vi aldri utsatt for, men det lå noe udefinerbart, noe uuttalt i luften. Hvis vi i det hele tatt reagerte, ble det iallfall for min del å snobbe nedover.

Til skolelivet hørte bespisningen. Bestyrerinne var fru Nygaard, hun lever fremdeles, (2002) og var og er et utmerket menneske. Menyen lød: knekkebrød med gjetost, nysilt melk på små glassflasker, gulrot samt tran. Tranen – Møllers – ble servert i eggeglass båret rundt på trebrett, i sin tid forarbeidet på sløyden. Brettene var seige og klinete av tranen som igjennom årtier hadde skvulpet over.

Mattis og jeg skulle egentlig ikke ha adgang til bordets gleder. Begge to likte vi utmerket godt knekkebrød med gjetost, ja, til og med trandrammen. Fru Nygaards hjerte var stort og varmt, hun så gjennom fingrene med at vi fikk vår føde sammen med barna av folket.

Vaktmesteren på en skole er en nøkkelperson, enten han heter Johansen eller Bilet. Vår het Bentsen og drev et lite møbeltapetserverksted i skolens kjeller. Bentsen heiste flagget på syttende mai og fyrte på vinterstid opp i de store, svarte, runde ovnene rundt i klasserommene. Asken ble tatt ut, delvis glødende, båret ut og helt opp i en firkantet sementkasse med jernlokk som sto i skolegården. Jernlokket hadde firkantet håndtak. En lokal variant av å kaste på stikka var å praktisere en femøring gjennom håndtaket slik at den falt ned på den andre siden.

En del av skolegården utgjorde et jordstykke der det engang hadde stått et hus som hadde brent ned. Der samlet guttene seg og kappet land. Langt fremoverbøyd med kast av stående kniv i «kolo» – koloni – og besittelsen var min.

Sneballkasting var strengt forbudt og følgelig morsomt. Ballspill var tillatt. Ved siden av skolen, bak et gjerde, lå Feiergården. Der inne bodde tre eldre søsken. Ingen hadde noen sinne sett dem samlet. Ryktene gikk: Klatret en over gjerdet for å hente ballen, kom en aldri tilbake. Det ble også sagt at gjennom en sprekk i gjerdet var det blitt sett menneskeknokler.

Pikenes verden var mystisk og ugjennomtrengelig. Etter hvert som vi kom i førpuberteten, begynte de innledende parringslekene ved å trekke luene av det svake kjønn. Flørten foregikk under voldsomt skrål og høye skrik.

I den lange sidebygningen var vårt klasserom, nr. 8 og skolekjøkkenet, selvsagt bare for piker. Der var også skoletannlegekontoret. Tannlegen het Torger Masvi, var sørlending, tenor og fryktet.

Han hadde vanen, av elevene oppfattet som et tegn på et særlig sadistisk sinnelag, å synge eller helst nynne mens han tente den blå flammen på spritlampen og la frem instrumentene for å foreta de nødvendige inngrep.

I guttebøkene bad man alltid om å få gå i gården. Vi hadde utedoer og et pissoir for de mindre ærender. Jeg kan kjenne lukten derfra ennå. Det var nok duften som gjorde at jeg sørget for å administrere nødtørften hjemme.

Til skolegården hørte uværsskuret, båret oppe av jernbjelker. Det ble sagt, men aldri dokumentert, at en vinterdag skulle en elev ha slikket på jernet og blitt sittende fast. Historien kunne berette om gråt og hyl og blod og masser av varmt vann for å få stakkaren løs.

Fra skuret åpnet det seg en dør ned til en kjeller. Nede i kjelleren ble det samlet opp papir som ble buntet sammen og kjørt bort for å bli forvandlet til blanke ark. Syvendeklassingene hadde jobben med å hjelpe til med å stable og bunte. Arbeidet var populært, for i mengden av blader forekom Cocktail, høydepunktet av datidens erotiske dristighet. Sammenlignet med hva en finner i kioskene i dag, kunne det deles ut i søndagsskolen.

Ellers var det guttebøkenes tid: Den røde hånds liga, Krig og fred i Tostrupsgate, Per Kvists Stud.med. Nils, Verre og verre Nils Petter…

Videre ukebladene: Hjemme holdt vi Hjemmet og Allers, ombragt i husene av Mentsen med en kolossal svart veske over skulderen. Bladene ble levert med en strikk rundt: sperrefrist til onsdag. Fristen var vanskelig å overholde.

Til sist – gymnastikksalen – i en bygning for seg. Vi gjorde bøy og tøy og armer oppad strekk i klærne vi gikk og stod i. Noen dusjmuligheter for svette guttekropper fantes ikke. Derimot holdt skolen turnsko, etter lukten å dømme oppbevart gjennom generasjoner, i et skuffedarium av et skap på veggen. Inne i salen fantes det jeg oppfattet som torturinstrumenter til tross for humane lærer Bjørnstad. Tauklatring var verst. Min personlige rekord kan dreie seg om et par centimeter over gulvet.

Til gjengjeld tok jeg det igjen i speideren, Fredrikstad 4, Østsiatroppen. Først aspirant, så forfremmet til patruljefører i Ravn og til slutt troppsassistent. Primus motor var til å begynne med Hans Nilsen som bodde i Vollgaten, deretter Bjarne Larsen i Fergeportgaten.

Søndag etter søndag ble tilbrakt ute på Pernes med allehånde aktiviteter. Teologi var det beskjedent lite av – i stedet var dagene opptatt med å lære ferdigheter i helt unyttige ting, som å koke vann i en papirpose eller sende beskjeder med semaforflagg. Hensikten med øvelsene var å sette oss i stand til å overleve under de mest tenkelige primitive forhold.

Når sant skal sies: Nilsen og Larsen var flinke til å finne på mer spennende øvelser. – Et fly er styrtet ned, en person er forsvunnet, Fredrikstad 4 rykker ut!

Skoletiden gikk mot slutten. Den obligatoriske turen gikk til Rjukan, i medbragt sovepose på ungdomsherbergeseng. I Rjukan fantes, etter samtlige læreres mening, Norges største underverk: Rjukanfossen.

Alle ønsket at skoletiden skulle vare evig, for ryktene gikk om gaffelstikket i siste klasse. I flokk og skjelvende følge dro vi over til dr. Follestad. Søster Gyda, den eneste Gestapo i Fredrikstad hadde vært redd, desinfiserte underarmen. Et risp med et instrument med 15-20 små nåler, et strøk med en brunaktig væske – det var det hele.

En ny skole ventet på den andre siden av elven. Fergene gikk i skytteltrafikk. I skuret ved ferjestedet hadde Kristiansen pølsebod. Kristiansen var den tykkeste pølsemann jeg har sett. Av og til kom hans kone på besøk. Det var utrolig at de to kunne få plass i det lille huset. Det ble hvisket, det gikk rykter: – Han selger også kondomer. Hva det var, var vi usikre på. Det hørte til de voksnes verden. Noe ante vi. Puberteten var for alvor begynt.

Trykt i Fredriksstad Blad 2002
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling