– Har De noe å fortolle?

Tollkasserer og Kråkerøygutt Svein Kristiansen har gått gradene. Fra dengang Bakkehaugen tjora hesten utenfor tollpakkhuset og Gressvik Hansen var daglig kunde, til i dag når varebehandlingen foregår pr. data, tollinntektene dreier seg om flere milliarder og Østfold er eget tolldistrikt.

Far hadde bakeri på Kråkerøy. Til å begynne med elta de brøddeigen med hendene. – Slå meg i magen, sa svennen. Musklene var som hardtvinna tau. Bakeriet hadde støpt tak. 9. april var det fullt av folk i rommet. De var redde for å få tyske bomber i hue.

Under krigen smugla far brød til de russiske krigsfangene på Rauøy. På Smertuskolen fikk jeg mange kamerater. Jeg delte ut av posen med kakesmuler.

Etterpå gikk jeg på realskolen på Den gule anstalt. Jeg husker fremdeles gjenfortellingene i tysk til realskoleeksamen: Ein Fuchs fiel einmal in einen Brunn.

I ferien dro en kamerat og jeg på sykkeltur til Danmark. Tollerne rotet i sykkelveskene våre da vi kom hjem. Vi ønsket dem dit pepperen grodde.

Helst ville jeg valgt sjøen. Det hadde vært mange sjøfolk i familien. Far satte seg imot det. – Se her, sa’n og kom med avisa. Der sto det to annonser, en fra posten og den andre fra tollvesenet. Jeg søkte tollvesenet. Dagen etter ringte de fra tollkontoret.

Det var veldig stivt, med bukking og skraping og Dis meg her og herr tollkasserer Jacobsen meg der. På en knagg hang ennå den tosnutede hatten og pyntekården fra de dager da tollkassereren kom kjørende til tollboden i hest og trille.

Jeg startet som kontorassistent på tollkassererkontoret i annen etasje. Lønnsklasse 0, 3 000 kroner året minus skatt og sykekasse. Folk kom opp trappa med tolldeklarasjonene. Jeg dyppet stålpennsplitten i blekkhuset og førte beløpene inn i kolonner i den store protokollen.

Etter at vi hadde stengt klokka tre, var det å ta fram og sveive på den hånddrevne regnemaskinen av merket Facit, og summere beløpene.

Det fantes mange lisensierte varer. Slike ekspedisjoner ble sirlig ført i en egen protokoll. Det hadde skjedd år etter år etter år. Jeg våget å spørre: – Hvorfor gjør vi det? – I tilfelle noen spør. – Er det noen som har spurt? De rista på hodet. Nei, de kunne ikke komme på noen i farten.

Bancobrev skulle ha lakksegl, det samme skulle skips- og maskinprotokoller, med en snor gjennom, så ingen kunne rive ut sider hvis skuta gikk på grunn. Jeg brente meg på fingrene, mens lukta av smeltet lakk bredde seg på kontoret.

Mens de to damene på kontoret strikket, syklet jeg rundt og betalte tollregninger. Vesken med pengene dinglet på sykkelstyret. Damene på forværelsene spurte: – Hvem kan jeg melde?

Hos Fossum og Ingerød, Lund og Tallaksen, Sanengen, med ferge over til Kråkerøy, til Bertelsens mekaniske verksted og enda videre. Ofte var det båter ved Ørakaia som skulle ha klareringspapirer etter arbeidstid. Når jeg kom tilbake, lå en diger haug med papirer og ventet. Overtidsbetaling forekom ikke.

En tollkasserer, navnet spiller ingen rolle, ga beskjed: – Kristiansen, kan De sykle opp på bryggeriet og hente et glass ølgjær. Det skal være godt for helsen. Jeg opp, stakk Norgesglasset på brystet og klarte å gå overende i svingen ved tollboden. Inne på toalettet plukket jeg glassbiter og tørket blod. Tollkassereren kom: – De får ta Dem en ny tur, Kristiansen.

I øsende regnvær syklet jeg bybud bort til Konfektionsmagasinet. Pakken jeg skulle hente for tollkassereren, inneholdt en skjorteknapp. Hjemme raste jeg og svor på at nå var det nok tollvesen for meg. Far fikk roa meg ned.

Etter å ha tjent tre år på kassererkontoret, søkte jeg tollassistentjobb. Det var som å gå gjennom perleporten, med lønnsklasse 6.

Bibelen lå på bordet på kontoret til tollsjef Parelius. Med hånden på den hellige skrift sverget jeg å tjenestegjøre uten svik i Den norske tolletat, aldri lure eller lyve, men gjøre rett og skjell for meg i tanker, ord og gjerninger.

Så fulgte uniformen, svarte bukser, svart jakke, svart lue med skjerm, sydd etter mål hos Politiintendenten. På ermet én gullstripe, med utsikt til en til når man rykket opp som tollkontrollør.

Nå var det ut på tollboden, notere valutakursene på radio klokka tolv, ta imot kunder som ventet i lang rekke og undersøke varene, måle og veie og vurdere, finne ut den riktige tollsatsen og sende kundene videre opp på kassererkontoret for å betale. Strand, Ørebeck, Winther, Homstvedt og Karlsen var gode kollegaer de første årene.

Vi hadde nær sagt halve byen inn døra på tollboden: Gressvik Hansen, litt av en bjørn, med mørke øyebryn og grått hår. Han var en av de første som skaffet seg TV og inviterte to, tre i etaten hjem til seg der vi satt andaktsfulle og så August Strindbergs Oväder i dystert grått og svart og hvitt flimre over skjermen.

Hansen fylte 70 og pensjonisttilværelsen ble behørig feiret nede på tollboden. Neste dag var han på plass igjen og startet dagen med en halv pils.

Utenfor knegget Blakken til Bakkehaugen, tjora fast i jernringen i veggen. Brødrene Asbjørn og Lars hadde kjøring for mange forretninger. Lars hadde dessuten evner som håndspålegger og stanset blod og kurerte hevelser når det hadde gått ei kule varmt på Stadion.

Frøken Barda drev konfeksjonsforretning. Det var ei myndig ei, med et par jenter som fløy som piska skinn når de hadde ærend på tollboden.

Gunnar Nordby fra Carl Nordby A/S var formell, høytidelig, korrekt til fingerspissene. Uteavdelingen hadde vaktrommet sitt inne ved ekspedisjonen. Det var ofte sjøfolk som ble benyttet som vakt ved båtene. En av dem regnet tiden som de gjør til sjøs. Han ropte ut: – Nå er det fire glass, Kristiansen. Nordby så på meg: – Blir det ikke vel meget?

Brødrene Andersen, gutta fra posten, alltid tidlig om morgenen, alltid i topphumør. Inn døra, jubla og sang på siste slager: Lyckliga gatan … Jeg vil ha en blå ballong!

Lekvold stakk innom. Han ville bare ha et stempel på et blankt ark. Dama fra en av byens parfymerier luktet vi i tre dager etterpå.

Telefonen ringte: – Morn, det er han Gunnar! – ??? – Stabbur-Nilsen. Dere har spørt etter noen lisenser. Dem sløyfer vi, jeg har ringt til noen jeg kjenner i Landbruksdepartementet. Fem minutter senere på tråden igjen: – Det er i orden, morn!

Ikke alle varer fikk plass på pakkhuset. Vi måtte rundt og besiktige varene. En maskin var belagt med så og så mye toll, elektromotoren på maskinen med så og så mye. Vi visste det på forhånd, men måtte av sted. På Nabbetorp verksted sto karene og småflirte mens vi følte oss som fjols.

FMV tok tid. Sammen med Gundrosen dro vi fra verksted til verksted og vurderte og noterte og ble ferdig langt ute på kvelden.

Vi raida Øraveien: Fredrikstad Blikk, Titan, Øra tapet. Vi passet på å legge ruta slik at det ble maksimalt tid på overtidsskjemaet.

Vi fikk inn alt mellom himmel og jord. Afrikanske musikkinstrumenter, oppblåsbare Barbara, gull og sølv og aske etter avdøde.

En kar ville ikke åpne pakka. – Ta det etter vekta! – Du skjønner, du må vise fram, det er bestemmelsene. Ut veltet porno i alle former og fasonger og på bunnen lå Barbara.

En eldre gentleman av en gullsmed skulle fortolle edelt metall. Jeg så at han prøvde seg med fingrene på vekta. En forgrått kvinne kom inn: en sjømann hadde omkommet på sjøen. Urna kom til oss. Det gjaldt å vise takt og tone: – Den går tollfritt, frue.

En dag hørte jeg bråk ute på bua. Jeg så en guttunge over gata og en toller etter. En hasjpipe og en porsjon hasj havna i elva. Det var første gang vi var borte i narkotika.

Varebehandling var og er et fag. Det var forskjellig toll på korthårede og langhårede tekstiler. Vi studerte tøyene med forstørrelsesglass. Innehaveren av en av byens bedre damekonfeksjonsforretninger var av det rause slaget: – Ta det som silke, alt sammen.

Stort sett oppførte folk seg pent. En gang iblant gikk en kar i lufta, viftet med armene, skrek opp om tollere og syndere og annet fælt.

Oslofolk på ferie kunne være store på det: – De må da forstå, min gode mann, at i hovedstaden går den slags tollfritt! Jeg pekte på en kollega: – Snakk med han, han har vært ved tollstedet i Oslo i mange år.

Et parti solbriller ble fortollet etter vekt, det ble ikke rare beløpet. Snart trengte jeg et par briller. Inn i butikken. Jeg steila over prisen. Mannen bak disken: – De skjønner, det kommer av den høye tollen.

Sjøgutta sendte hjem pargaset. Noe å fortolle? – Nei. Jeg halte fram ei helflaske. – Var det noe mer? Hoderysting. Til slutt sto det et helt barskap på tollbodgulvet.

Trekkspillet av merket Preciosa var ikke fylt med musikk, men med tobakk. Overliggende og uavhentede varer gikk på auksjon. En støvsuger sto for tur. Auksjonarius: – Første, annen, tredje gang. Han som fikk tilslaget, ble samtidig den lykkelige eier av et par hundre sigaretter.

På et Norgesglass i skapet med vareprøver hadde vi et par Coloradobiller. På Norgesglasset ved siden av hadde noen skrevet: Tollersvette.

En tollkasserer var veldig kuldskjær. Han tittet alltid på termometeret før han satte seg. En skøyerfant dyppet en dag termometeret i varmt vann. Kassereren inn, et blikk på instrumentet, river av frakk og jakke: – Puh, her er sannelig varmt nok!

En av gamlekara hadde en gammel rørradio ute på bua. Den sto konstant på Oslo. En dag kom en prøve til Mascot, en knøttliten transistorradio som ingen hadde sett før. En annen skøyer var framme med skruetrekker, skrudde av dekslet på den gamle radioen, inn med transistoren og skrudde på Oslo. Klokka ble tre. Karen kom ut til oss, hvit i ansiktet: – Jeg slo av radioen, den fortsatte å spelle. Jeg dro ut kontakta. Den speller ennå. Nå spøker det på tollbua!

Trykt i Fredriksstad Blad 2002
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling