Vi var to små hjul i det store maskineriet

Åse og Arvid Gjærdingen fra Løren AUL fant hverandre og sin plass i den kommunistiske motstandsbevegelsen. Han i avisapparatet, hun som kurer. – Sovjets kamp mot nazismen var den store inspiratoren, sier motstandsveteranene.

Åse: – Arvid og jeg ble kjærester 1. mai 1939. Vi hadde møtt hverandre i arbeiderungdomslaget i Lørenhallen. Jeg var med i laget fra jeg var 16 år. Jeg vokste opp på Risløkka. Det var så å si bondelandet den gangen. Drosjesjåførene nekta å kjøre opp der, for det var så dårlige veier.

Jeg gikk på Løren skole og etterpå på Østre Aker Middelskole. Jeg hadde Olav Storstein i norsk. Han var en enestående lærer. Vi spilte Jeppe på Bierget i timen. Jeg hadde vært med i Speider’n, men begynte å bli lei alt det kristelige pratet. Storstein fortalte om Darwin og evolusjonslæren. Det fikk meg til å se på verden med andre øyne. Vi fikk en stiloppgave som het Våren. Mange skrev om de pene vårblomstene. Jeg skrev om stakkarer som pelte blomster og solgte dem for å få noe å leve av. Storstein roste stilen min.

Etter at jeg var ferdig med skolen, skulle jeg skaffe meg noe å gjøre. Fremdeles var det mye arbeidsledighet. Først var jeg viserpike, så sydde jeg undertøy og så laga jeg hudkrem. Jeg tok handelsskole og fikk jobb på Skrivemaskinstua. Da er vi kommet langt inn i krigsåra.

Arvid: – Broren til Åse gikk i klassen min på Løren. Jeg spurte’n: – Har ikke du ei søster? Han glante på meg: – Henner holder du deg unna. Men det gjorde jeg ikke.

Jeg vokste opp på Lille Tøyen. Da jeg ble konfirmert, fikk jeg sigarettetui der jeg putta Hobby til 40 øre pakka. Først var jeg visergutt i Progress kolonial i Trondheimsveien. Jeg var heldig og fikk læreguttplass hos Lemkuhl. Jeg gikk læretida mi i fire år samtidig som jeg gikk på Aftenskolen og ble utdanna kjølemontør.

Som guttunge var jeg med i Arbeiderspeider’n. Etter at den var blitt oppløst, og jeg var blitt gammel nok, gikk jeg med i Løren AUL. Miljøet var veldig radikalt. Vi fikk påpakning fra AUF sentralt fordi vi hadde så radikale foredragsholdere. Spesielt under Finlandskrigen var det mange av oss som så annerledes på det enn ledelsen i partiet og ungdomsbevegelsen. I Løren AUL traff jeg folk som Gunnar og Arvid Kokkås, Arne Taraldsen og Sverre Refstad. Alle ble med i det illegale arbeidet. Refstad hadde radiosender og ble skutt rett borti her.

Åse: – Høsten 1940 var jeg lagssekretær. Jeg var med på tillitsmannsmøtet i september der vi fikk beskjed om at arbeiderungdomslagene skulle oppløses. Etter hvert begynte Arvid og jeg å tenke på at vi burde gjøre noe. En av sjefene til Arvid på Lemkuhl skulle organisere Englandsferd. Det var klappet og klart og vi var klare og så ble det hele rulla opp. Der sto vi, temmelig tafatte.

Vi lytta på London, men der var det omigjen og omigjen at vi måtte ikke provosere tyskerne og nazistene. Samtidig beundra vi veldig den kampen som Sovjetunionen førte. Senere en gang fikk vi tak i en av Stalins taler til det russiske folket. Vi leste den, vi syntes den var så flott! Etter hvert fikk vi også kjennskap til kommunistenes motstandsaksjoner her hjemme. Det var vel først og fremst Kokkåsguttene som fikk oss aktivt med. Det begynte i det små, med å gå med illegale aviser til bestemte adresser. Jeg brukte blant annet hekken hjemme som lager. Da løvet datt av om høsten, var hekken full av avisruller. En kar på Norma prosjektilfabrikk satte oss i sving med å samle inn mat til russiske krigsfanger. Vi gikk rundt i butikkene og tigde. Flere steder passa vi på å si at det var til fanger. Vi visste at hadde vi sagt russiske, hadde kjøpmannen vært senere i vendinga.

Steder du kunne komme unna i et knipetak

Arvid: – Jeg ble trekt med i avisapparatet. Som Åse sier, det begynte i det små og ble bygd ut etter hvert. Oddvar Bjørge med dekknavn Vrål, leda det hele. I førsten av 1944 sa han at jeg skulle sjukmelde meg og bli illegal på heltid. Da var jeg blitt medlem av kommunistpartiet. Faren og moren min skjønte hva jeg drev med. Jeg sa til dem: – Ikke spør meg. Det er bedre dere ikke vet noe.

Vi henta avisene nede på Grønland, et sted ikke langt fra rutebilstasjonen. Det var store pakker, med papirhyssing rundt. Hadde det regna, røk hyssingen. Vi lasta pakkene på ei drakjerre og kjørte dem opp til kjelleren til en som drev med møbeltapetsering like ved Tøyen skole. Vi spretta pakkene og telte opp porsjoner: 100 stykker, 200 stykker, 300 stykker.

På morran hadde jeg tatt runden og møtt kontaktene mine på avtalte steder. Det var folk fra arbeidsplasser rundt i Oslo. De kjente ikke meg og jeg kjente ikke dem. Der og da ble vi enige om hvor de skulle møte meg på kvelden og få avisbunken. Det var nye møtesteder hver gang.

Det gjaldt å finne steder hvor det var lett å komme unna i et knipetak. De kommunale kompleksene på Torshov var ideelle, med masse gårdsplasser og drøssevis av inn- og utganger. Avisene dro jeg med meg i en diger koffert. Likevel skulle jeg se så tilforlatelig ut som mulig. Onkelen til Åse var ved jernbanen. Jeg fikk låne ei jernbanelue med gullsnor og greier så det skulle se ut som jeg var å vei til og fra jobben. En kveld møtte jeg ei jente jeg kjente. – Jøss, sa hun, å er’e du driver med ‘a?

Det peneste navnet jeg vet!

Åse: – Jeg ble bedt om å møte en kar med en avis under armen i Folketeaterpassasjen. Det var Per Borg. Han ville at jeg skulle begynne som kurer på postapparatet. Jeg måtte ha dekknavn. – Du skal få det peneste navnet jeg vet, sa Per. Det var Edle. Det var gjennom Per jeg ble medlem av NKP og betalte den første partikontingenten.

Jeg måtte pugge utenat dekknavn på de som skulle ha kurerposten og numrene på apparatene: forsyningsapparatet, flyktningeapparatet, sabotasjeapparatet, kvinneapparatet og ungdomsapparatet. Ørnulf Egge leda det hele, men det fikk vi først vite etter krigen. Etter en tid ba Kirsten Berntsen meg sykmelde meg. Det gikk greit for de fant en flekk på lungen. Da ble jeg illegal på heltid akkurat som Arvid.

Jeg gikk ut to ganger hver dag, om morran og på kvelden. Vi var tre jenter som var hovedkurerer. Vi møttes i en eller annen oppgang og bytta post. Hver av jentene hadde sine kontakter nedover i systemet. Det hele var så effektivt at ble det sendt en beskjed om morran, kom det svar om kvelden.

Meldingene hadde vi i små, brune lønningskonvolutter. Konvoluttene hadde jeg i et slikt torvnett alle kjerringer gikk og bar på den gangen. En gang mangla adressen på en konvolutt. Vi åpna’n for å finne hvem som skulle ha’n. Der sto det at Akers Mek. skulle sprenges. Hun som jeg gikk sammen med og jeg sto i et portrom. Vi tok hverandre i handa og sverga at dette måtte vi aldri fortelle et menneske.

Vi fikk beskjed om at vi skulle bytte klær så ofte som mulig. Det var lettere sagt enn gjort med den garderoben jeg hadde i skapet hjemme. Et annet problem var når vi måtte tisse. Det fantes ikke offentlige dametoaletter. En gang ble jeg jaga ut av Ringen kino fordi jeg ikke hadde kinobillett. Det ble å finne en eller annen busk.

Jeg dro innimellom med kurerpost til Drammen. Var det tyskere på toget, fikk vi beskjed om å sette oss så nær dem som mulig. En gang sovna jeg på skuldra til en tysk soldat. På perrongen i Drammen ropte en tysker etter meg. – Nå er det gjort, tenkte jeg. Han kom løpende med en pakke med illegalt materiell jeg hadde glemt på bagasjenettet.

Jeg likte meg ikke på stasjonen i Drammen, det var så uoversiktlig. I stedet skulle vi møtes i Asker. Jeg kunne ikke se han jeg skulle møte noen steder. Jeg tok meg en tur rundt stasjonsbygningen. Der sto det en bil, der satt han med en gestapist på hver side. Han var grå i ansiktet og stirra rett fremfor seg. Jeg kom meg opp i skauen og trava av gårde til Skarpsno og hjem.

Hå, hå, du lurer ikke vårs!

Arvid: – Avisapparatet var effektivt, men veldig sårbart. Det var en av karene jeg syntes det var noe gæernt med. Jeg gikk og tenkte: Det er noe med den karen, han skal borti så mye. Jeg sa fra til sjefen, men han svarte: – Han er OK.

En dag skulle jeg levere til et par jenter. Jeg kom forbi Torggata bad da jeg plutselig hadde tre statspolitier foran meg og tre bak meg. De grep tak: – Hva er det du holder på med? Kom her, bli med oss. Noen hver kan vel bli pissatrengt i en slik situasjon. – Jeg må slå lens, sa jeg. – Gå inn i porten der, sa en. Prøv deg ikke på noe sprell. Vi står rett utafor her. Så ville de vite hvor møteplassene mine var. Jeg jugde så godt jeg kunne.

Straks innafor døra i Kronprinsens gate gjøv de løs på meg. De tenkte vel at sjokket gjorde meg mjuk. Mer enn en omgang skikkelig juling ble det ikke. Oddvar Bjørge ble tatt samtidig med meg. Han fikk slik medfart at han hadde vondt for å sitte nesten et år.

I lommeboka mi fant de et bilde av Åse. Tåpelig, men jeg var ung og forelska. – Dette er vel jenta di? Hvor bor hun da? Vi kan ta en tur og prate med henne. Det kribla nedover ryggen min. – Nei, sa jeg, det er ei jente jeg kjente for lenge sida. Det ble slutt for hun var gæern på det jeg drev med. De ga seg med det. Så gikk de på: – Åffer driver du med detta, da? – Jeg tenkte å lure dere, sa jeg. – Hå, hå, gapa de, du lurer ikke vårs. Jeg ble plassert på enecelle på Bredtvedt en 14 dagers tid. En dag var det oppstilling. Jeg spurte voktera, det var noen gamle grinebitere, hvor vi skulle hen. – Det finner du snart ut sjæl, var svaret.

Fra Edle til Linda

Åse: – På Kampen skole var det tyske marinesoldater. Per Borg og jeg og en til ble stoppa utafor. Per hadde en radio pakka inn i gråpapir og ei veske full av ubrukte lønningskonvolutter og jeg hadde kurerposten. – Stikk, sa Per. Det gikk ikke, de ropte meg tilbake. De rota og lyste med lommelykt ned i veska til Per, jeg vet ikke, men det var vel våpen og ammunisjon de var ute etter. De lot oss gå.

Vi gikk inn i en oppgang. Der sto vi og skalv. Tredjemann sa: – Hadde de gjort jobben skikkelig, hadde det nok vanka jernkors med ekeløv og romperis. Per Kokkås leda den første studiesirkelen. Vi studerte marxismen-leninismen og Sovjetunionens kommunistiske partis historie. Jeg har fremdeles boka vi brukte. Den mangler tittelen på ryggen.

Senere leda jeg studiesirkel. En gang holdt vi til i redskapsbua til skolehagen ved Lille Tøyen. Det var på vinteren og så kaldt at vi holdt på å fryse fingrene av oss. Lederen fikk greie på at kurerene samla seg på ett sted. Vi ble innkalt til et møte i et rom på Solli brannstasjon og skjelt ut etter noter. Jeg tenkte: – Er dette så lurt, her er vi samla igjen, hele gjengen.

Etter at Arvid var arrestert, og det som hadde hendt på stasjonen på Asker, ville de sende meg til Sverige. Jeg ville ikke reise. Det ble ordna dekning hos ei som bodde i Trondheimsveien. Vi kalte henne Den sorte dame. Det kom og gikk nye folk der, og jeg følte meg utrygg. Etter en stund skjønte de at tyskerne ikke hadde peiling på meg og jeg flytta hjem.

Jeg skifta dekknavn til Linda og fikk jobben å distribuere Håndslag. Avisene kom fra Sverige. Jeg fikk en lapp og gikk og henta pakkene på oppbevaringa på Østbanen. Per Borg og jeg disponerte en leilighet på Ila. Like ved var det en melkebutikk med et bakrom som bare jeg hadde nøkkelen til, og der hadde jeg trykksakene. På Ila skole holdt hirdens bedriftsvern til. Når jeg gikk til og fra, hang de ut av vinduene og hoia og vifta, og jeg smilte så godt jeg kunne. Det var våren 1945, og de skjønte hvor det bar hen, for det ble slutt på hoiinga.

Vi hadde en sweetheart – en liten radiomottager – og fulgte med. Vi hørte om kapitulasjonen i Tyskland, og at tyskerne hadde gitt seg i Danmark. Det var ikke klart hva som skulle hende i Norge. Vi fikk ordre om at vi måtte ikke provosere, vi skulle holde oss rolige og klare for det kunne bli kamper i Oslo.

7. mai så jeg ei mor ute på gata med to unger som vifta med norske flagg. Jeg sa at de måtte være forsiktige. Hun skjelte meg ut. 8. mai klokka ett fikk vi vite at krigen var slutt i Norge. Jeg sa farvel til Per Borg. Vi traff hverandre 45 år etterpå. Folk jubla og sang Seier’n er vår! Jeg jubla ikke. Jeg var helt utblåst. Jeg satte meg på sykkelen og sykla hjem til Risløkka.

Jeg har aldri vært så tom

Arvid: – På Berg satt det en 30-40 jøder. Det var slike som var gift med norske kvinner. De andre jødene var sendt til Tyskland og gassa ihjel. En natt gikk porten opp. Det var forbudt å se ut av vinduene, men en kar gløtta på blendingsgardinet. Det krydde av tyske SS-folk. Vi var redde. Hva skulle skje? Inn kom den ene hvite bussen etter den andre. Mesteparten av jødene blei lasta inn. Turen gikk videre til Sverige.

Det var mange kjente på Berg. Jeg traff Leif Hannestad som også hadde arbeida på avisapparatet. Han hadde merker på begge håndleddene etter klemmene de hadde brukt.

Arne Stai satte igang studiesirkel på rommet vårt. De fleste var kommunister. En var det ikke. Han gikk til leirledelsen og klaga: – Jeg må flytte. Jeg tør ikke bo sammen med disse bolsjevikene. En dag får jeg en kniv i ryggen. Det slapp han. Freden redda han.

Sannerson med tilnavnet Sambo var blitt igjen i leiren som «æresjøde». Han og jeg kom oss med toget til Vestbanen. Det var folk og flagg og hurrarop. Jeg har aldri følt meg så tom. Jeg dro opp til Risløkka. Jeg traff far til Åse nede i kjelleren. Han drev og ordna med noen radiogreier. – Åse er borte på lekeplassen, sa’n, det er festmøte der. Jeg småsprang bort og så Åse. Tårene spratt i øya på meg. Hun kasta seg rundt halsen på meg og kyssa meg. Jeg hadde ødelagt et ribbein da jeg en gang datt ned fra øverste køya på Berg. Hun klemte meg inntil seg. Det gjorde sabla vondt.

trykt i avisa Friheten 2002