Arbeiderstrøk og eldorado
Trosvikberget: Tidligere ordfører Ragnar Pettersens revir. Stolpen på hjørnet, lekeparken ved Stadion, fotballøkka ved kirkegården. Lesegærne Ragnar spilte blant røkla.

La det være sagt: Jeg er født i Sarpsborg. Mors familie kom fra husklynga lenger oppe i elva. Før i tiden var det faderen som bestemte. Altså stiftet de nygifte hus og hjem i Fredrikstad. Mor og far, Randi og Zakken var kommunister. De ville ikke at nedkomsten skulle skje blant papistene. Jeg kom altså til verden på Sarpsborg Kommunale Fødehjem. To dager gammel flyttet jeg til Trosvikberget, adresse Fjeldberggaten nr. 13, huset ved løktestolpen utafor Gunnarstorps frukt og sjokolade. Tre år senere fulgte søster Inger etter til verden.
I huset eller gården bodde fem familier: To kæller jobba på skofabrikk, to på FMV og far min på Narnte eller Sorgenfri teglverk.
Skillet på Trosvikberget gikk ikke mellom fattig og rik, men mellom de som hadde arbeid og de som gikk uten. Far sykla hjemmefra, med ferga over til Østsiden og videre til verket. Til tider ble sykkelen stående i gården. En dag roper det i trappa: – Randi, i morra starter de igjen på Narnte.
Sikrest hadde de som var i kommunen: postbud, brannmenn, funksjonærer. Vanskeligst var det hvor forsørgeren lå under for alkohol eller hadde en alvorlig sykdom. Tuberkulose eller tæring kalt var ikke uvanlig i strøket. Litt tilskudd kunne vanke fra det offentlige. I sesongen kunne kona tjene noen kroner på hermetikkfabrikk. Folk hjalp hverandre: – Vi har kokt ei diger gryte lapskaus. Det er altfor mye for oss. Han Andreas har voksi fra sandalene. Kanskje han Jon kan bruke dem?
Far og mor fikk ei veggklokke av arbeidskameratene da de gifta seg. Det var vanlig at det gikk ei liste rundt: Jeg fant den en gang. Hans Hansen 50 øre, Olaves Johansen én krone, Peter Iversen: Har ikke penger nå, betaler senere.
Far var medlem av NKP, men først og sist fagforeningsmann. En sjelden gang fikk jeg være med på fagforeningsmøte i spiselokalet på verket. Bare ett sted lå røken tettere: Det var i lokalet til Arbeidsløses forening i Borggaten.
Første gang jeg gikk i første maitog satt jeg på skuldrene til far. En gang fikk jeg være med på lasteplanet til bilen som kjørte rundt i gatene mens de ropte i høyttaleren: – Hjelp Spania, gi ditt bidrag til det spanske folk!
Mange på Trosvikberget hadde ett værelse og kjøkken, vi hadde to. Foredragsholdere overnattet hos oss. De lå på divanen, mens mor redde opp til meg på kjøkkengulvet. Etter et Spaniamøte i Verdensspeilet mener jeg å huske at Nordahl Grieg ble innlosjert på divanen hjemme.
Under Spaniakrigen sto Arbeiderpartiet og kommunister sammen. Under Finlandskrigen hardna det til. Sjøl syntes jeg det var ille at digre Sovjet gikk løs på lille Finland. Likevel var jeg solidarisk og støtta synet til far i diskusjoner med gutta i gata.
Reviret var avgrensa. Petterstomta og Seiersten skole på en kant, med Mørcheløkka og lekeplassen ved Stadion på en annen kant og løkka foran Vestre Fredrikstad gravlund som den tredje. Sentrum og det faste samlingsstedet var løktestolpen på hjørnet utafor huset der vi bodde. På dagen holdt gutter og jenter ofte til der. På kvelden dominerte de voksne, rulla røyk og diskuterte, mens vi sirkla i ytterkanten og fikk slengt etter oss: – Kom deg vekk! Politikk har du ente greie på!
Trosvikberget var et eldorado av en lekeplass. Kriker og kroker, gardsplasser med uthus og skjul og bryggerhus, utvendige trapper til annen etasje og loft, kjellerlemmer ned til de mørkeste skjulesteder. Da krigen kom ble gatelykta på hjørnestolpen skifta ut med en blå pære og gjorde det så å si umulig å finne de som hadde stukki seg bort når vi lekte gjemsel.
På Mørcheløkka gikk Pøsen. En ble pekt ut til å stå ved en hermetikkboks. Vi andre gjemte oss. Hvis han ved pøsen fant en, var det hans tur til å stå ved pøsen. Hadde en av de andre nådd fram til pøsen og sparka til’n, måtte han som starta som pøsvakt, fortsette å stå.
Ropet gikk: – Førstemann til lekeplassen! Racerbilene var et barnevognshjul med en pinne gjennom og en kjepp til å styre doningen.
Guttebøkene ga utgangspunkt for politi og røver, indianer og hvit og cowboydueller. Trepistoler ble spikka og skuddene smalt: – Du er død! Var liket uenig, kunne det utarte til et friskt slagsmål.
På Stadion kjempa FFK mot Sarp. Krysspresset var følbart når hele mors familie kom nedover for å se på kampen. Enten snek vi oss inn eller hang i klaser i trærne på kirkegården.
Fortsettelsen fulgte på løkka utafor Vestre gravlund: – Du kan være Bryna så er jeg Såpa. Vi sparka med gummiballer som vi tok fra jentene, eller «pløsær», surra sammen med hyssing. Sjøl spilte jeg i absolutt siste divisjon. Dommen ble avsagt: – Du kan høre til røkla.
På søndagene skulle vi gå i penbuksa og penskjorta. Mor formante: – Ingen voldsomme leker. Gikk det høl på buksekneet eller skjorteermet, fikk jeg først kjeft for ødelagte klær før Norgesplasteret ble henta fra skapet.
Båthavna lokket. Foreldrene likte ikke at vi holdt til der. Elva var nær og guttunger hadde drukna i Floa. På Lørdag og søndag samla voksne seg der nede og spilte poker med en dram på flaska.
Hvalfangerne kom hjem med tjukke lommebøker og romslige pengepunger. Vi kasta med ett- og toører, hvalfangerne hev kronestykker. Den heldige ble pellær: Samla opp kronasjen for han som hadde vunnet og fikk en femøring eller to for jobben.
Spill om penger var forbudt. Politiet rusla rundt to og to i gatene og var lemfeldige og grep ikke inn i unødan.
Vinterne var kalde. Jeg syntes jeg hutra og frøs støtt. Husene var trekkfulle. Far var oppe en og to ganger på natta for å fyre i ovnen.
To hester dro snøplauen. Vi akte mer enn vi gikk på ski. Bakken hadde vi utafor: Fra vannposten og ned i Onsøyveien. Onsøyveien var hovedtrafikkåre for Mosseveien lå langt inn i framtida. Mor formante: – Pass dere for trafikken! Svenskebakken på Fjeldberg lå lenger unna, den var mye brattere. Sandvogna til kommunen hata vi som pesten.
En dag sa mor: – Nå går det nok mot slutten med gamle Elias. Dr. Nilsen var der igjen. Begravelsene foregikk enten fra det trange, gamle kapellet på kirkegården eller fra Seierstens misjonshus. Først gikk to marskalker, hestene som dro likvogna hadde svarte fjærbusker på hodet og av og til fulgte musikkorps kista. Var den som skulle begraves fagorganisert, var fana alltid med og ble senka tre ganger over grava.
Epidemiene difteri, skarlagensfeber eller polio var frykta og slo ned som lyn fra klar himmel. Den gamle sykebilen kjørte tur på tur opp til epidemilasarettet på Fjeldberg. Utafor vinduene sto folk på krakker og snakket med pasientene. Jeg har sjøl stått på krakkene og vinka og prata så godt det lot seg gjøre med syke kamerater.
Første lyden en tidlig sommermorgen: Klapring av hestehover mot brostenene: Brødvogna fra baker Knudsen. Så litt senere: Klirring av flasker: Bokk og bayer og pils fra Fredrikstad Bryggeri. Far og mor var kooperatører og handlet i Samvirkelaget på hjørnet ved lekeplassen. Alltid på bok med oppgjør på lønningsdagen på fredag.
Ellers var det mange butikker å velge mellom. Jeg har nevnt Gunnarstorp frukt og sjokolade på hjørnet i huset der vi bodde. To, tre hus lenger oppe drev besteforeldrene til en kamerat av meg Nilsens frukt og sjokolade. Tvers overfor oss lå Helga Johansens kolonial, tyve meter videre nedover Teglverksgata dagligvareforretningen til foreldrene til Bertheau Johannesen. Tvers over gata holdt Henry Fisker’n til. På Trosvik torv var altså Samvirkelaget, og to hus bortenfor inn mot lekeplassen Meieriutsalget. På andre siden av lekeplassen hadde vi Richvoldsens konditori og Høydahl dagligvare. Oppe på Trosvikberget lå Foss dagligvare med knekk: fem øre for et kremmerhus. Av geskjefter kan vi også ta med Kristiansen på Trosvik torv som eide og kjørte et vidunder av en drosjebil: grønn og skinnende blank, med gule eker i hjulene og beundret av alle ungene.
Jeg kunne lese før jeg begynte på skolen. Grunnen var sikkert at far leste høyt for meg av bøker som Skatten på sjørøverøya og Den siste mohikaner. Senere ble det en vane hver uke å låne bøker på Fredrikstad bibliotek. Kvoten i barneavdelingen var to skjønnlitterære og to fagbøker: Ulven fra Rio Grande, Keiseren av San Fransisco, På tur med bestefar… Tirsdag dro jeg av gårde med fire stykker. På fredag var jeg tilbake for ny forsyning. Forundret blikk fra den snille bibliotekaren bak disken: – Ja, men skal du ikke lese disse bøkene? – Det har jeg jo gjort, svarte jeg.
Seiersten skole var stor, ny og proletær. Året jeg begynte stilte to pikeklasser og tre gutteklasser med vannkjemmet hår og svette hender til første skoledag.
Lærer Hans Jacobsen hadde ikke problemer med hverken undervisningen eller disiplinen. Hadde du gjort noe gæernt, et solid nakketak og ferdig med det.
Trosvikskolen var på landet. På Seiersten ringte det ut og inn med automatikk. På Trosvikskolen skranglet overlæreren bjella med håndkraft. Forholdene førte til mer enn knuffing mellom gutta fra Seiersten og gutta fra Trosvik.
En dag, de kan ha vært i 1939, kjøpte far radio, selvsagt brukt. Ut og opp på stige for å ordne antennen. Vi leste på skalaen: Hilversum, Daventry, Poznan, Königswusterhausen, uttalt som de var skrevet. Far skrudde på: – Vi må vente til lampene blir varme… Sekundene gikk – for sikkerhets skyld skrudde han opp volumkontrollen. Så, med ett, tordnet Arlesiennemarsjen av Bizet fra kjeller til loft gjennom Fjeldberggaten 13.
Trykt i Fredriksstad Blad 2002
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling