Jeg ville gjøre nytte for meg

Jenny Borgersen fra Skjæløy fikk polio i unge år. Trass i sykehusbehandling og attføring ble konklusjonen: Uføretrygd. Hvor det er vilje, er det vei. I rullestol ved perforatørtastaturet i Fredriksstad Blad ble hun et viktig ledd i kjeden.

Jeg hadde gjort noe gæernt, jeg husker ikke hva. – Er du ikke snill, kommer du på Bastø, trua far. Bastø var en øy med et hjem for uskikkelige barn der de fikk salt sild hele uka og juling hver fredag.

Far og jeg var på tur i snekka. Jeg satt med ryggen til da vi nærma oss Sletter. Så snudde jeg meg. Der lå øya – det var sikkert Bastø. Jeg skrek til. Så begynte jeg å gråte.

Jeg er født i -14 her på Skjæløy. Mor kom herfra, far var utabygding fra Rygge. De gifta seg siste året i det 19. århundre. I 1906 bygde de huset der jeg bor den dag i dag.

Far seilte tømmermann og kunne være borte flere år i slengen. En gang hadde han med seg ei sovedukke fra Amerika. Den var for fin til å leke med.

Far og mor hogg ned skogen og rydda åker og eng. Det var beite for ei ku. Vi hadde gris og noen høner og ei hane og katt som het Nusse eller Mons. Før jul kom slakter Eliassen fra Saltnes i Råde.

Vi dyrka poteter og grønnsaker. Å luke var jeg veldig lei på. Hest hadde vi ikke. På våren kom Mina Jørgensen og pløyde åkeren for oss. Et kvinnfolk bak plogen var et sjeldent syn den gangen.

Til å begynne med hadde vi verken lys eller telefon. Første gang de satte på lyset hjemme, var jeg hos naboen vår, Harald Andersen. Da jeg kom hjem, syntes jeg huset vårt likna Soria Moria i eventyret. Nærmeste telefon var på butikken på Lervik. Der kunne vi i nødsfall ringe til gamle dr. Klev. Den første som fikk telefon her ute var Edvard Jørgensen som var hvalskytter.

Jeg hadde to søstre, Borghild og Anna. De var eldre enn meg og flyttet hjemmefra. Borghild sto i butikk i Oslo og Anna hadde huspost hos dr. Thorvaldsen i Fredrikstad.

Mary Martinsen og jeg var bestevenner. Hun bodde rett utpå odden her. Vi kasta ball på låveveggen og slo ball på sletta ved den gamle Skjæløybrua og hadde lekestue rett bak sørinbusken i hagen vår. Vi fylte sagmøle i papirposer og lekte butikk: – Det blir 0,25 for kiloen, frue.

Av og til kom det tatere som slo opp telta sine ved den gamle brua. Da var vi borte og titta på folkelivet. Vandringsmenn kom og banka på og åpna kofferten: trådsneller og strikk og synåler og alt mulig rusk og rask. Hagen het en, han var velkommen, han hadde alltid så fine varer. På sommeren kom badegjestene, både fra Oslo og fra Fredrikstad. De fra Oslo gikk med stråhatt. Folk flytta ut i bryggerhusene og badegjestene inn i stuene.

Det var gullsmed Wichstrøm Nielsen og Johansen på Bjørnen og Tuman og gamle doktor Nilsen. Senere skaffa byfolk seg sommersteder. Både Engeset og Larsen og tannlege Wereide og konsul Holst som var sønn av Elias Kremmer og fikk atskillige mål for en tusen kroners penge hadde hytter her ute. Ofte skulle de ha tak i far, for at han skulle ta dem med på fisketur i snekka si.

Først gikk jeg på søndagsskole på Misjonshuset. Det var hver fjortende dag. Vi sang: – Så tag da mine hender, og leste høyt fra et blad som het Barnerøsten.

Da søstrene mine gikk på skolen, hadde ikke den nye brua kommet. Når det ble høyvann på dagen og jentene skulle hjem, vassa mor over og tok dem på ryggen og bar først den ene og så den andre over på tørt land.

Jeg gikk på gamle Manstad skole der også mor hadde gått. I småskolen gikk vi to ganger i uka og i storskolen tre. Jeg satt på pulten sammen med Helga Sundbom. Lærer Berg var altfor snill. – Er dere ikke snart ferdig med misjonsmøtet, sa han når vi prata i timen. Lærer Dahl i den andre klassen var motsatt. Han skrek så vi hørte det gjennom veggen.

Den hvite konfirmasjonskjolen og den grønne overhøringskjolen kjøpte vi i byen. Dit gikk båten som het Onsøy, men den tok aldri jeg. Vi tok bussen til Herman Bjerke der vi satt i to rekker mot hverandre. Etter konfirmasjonen var jeg hjemmeværende, som det het, jeg fikk meg sykkel og var på dans på Slaktern.

Like etter at jeg hadde fått sykkel, ble jeg syk. Jeg var på besøk hos søstra mi på Larkollen. Noen dager før hadde jeg vært forkjøla. Det begynte med at jeg fikk vondt i korsryggen. – Polio er det i hvert fall ikke, sa legen fra Moss. Da hadde hun hatt stiv nakke og kastet opp. Natten etter rykket det i musklene over hele kroppen, og om morgenen kunne jeg ikke røre meg. De sendte bud etter en annen lege som sa jeg hadde polio.

Josefsen kom med sykebilen og kjørte meg til sykehuset i Gamlebyen. Like før jeg ble syk, hadde jeg hatt den åtte måneder gamle gutten til søsteren min oppe i senga. mi. Nå skulle han få sprøyte, men det tok tid for de måtte skaffe medisinen fra Tyskland. Han ble ikke syk.

Sjøl lå jeg tre uker på sal i første etasje i Gamlebyen. Det var den gangen doktor Forsberg var overlege. Det lå flere barn med polio på salen, og mange gråt om natta for de hadde vondt. Sjøl måtte jeg ringe på søster flere ganger. To av barna døde mens jeg var der. Sigrun Bjerke som bor her ute, var bestemor til en av de som døde.

Når de vaska gulvet om morgenen og kom bort i sengebena med kosten, gjorde det vondt i hele meg.

Mor og far fikk ikke komme inn og besøke meg. De sto utafor og vinket og prøvde å snakke med meg gjennom vinduet.

Etter tre uker sa de at jeg var smittefri. Da kjørte Josefsen meg i sykebilen til Rikshospitalet. Der lå jeg på en stue med alle mulige slags pasienter. En ville opp og ut hele tiden, så søster måtte ut og hente henne på gangen. Noen ble rulla ut og skulle demonstreres for studentene. Det slapp jeg.

Når legevisitten skulle komme, var det stor ståhei. Vi måtte ligge musestille i sengene. Jeg lå og heklet da de en gang toget inn. Jeg hev hekletøyet i panikk bort på nattbordet. – Bare hekle videre, du jenta mi, sa en av legene. Medisin fikk jeg ikke, men de satte en kasse nederst i senga så jeg hadde noe å sparke mot.

Jeg ble trena i et vanlig badekar av en fysioterapeut. Han bøyde forsiktig armene og bena mine i det varme vannet. Jeg lå naken i karet. Plutselig sto overlegen, professor Monrad Krohn i døra. – Se å få på henne badedrakt, sa Monrad Krohn. Så kom han tilbake og undersøkte meg.

Hjem ble jeg kjørt i drosjebilen til Herman Bjerke. Da klarte jeg å sitte, men vingla hit og dit for jeg hadde vanskelig for å holde balansen.

Hjemme hadde de skaffet et sinkbadekar og der hjalp mor og dattera i nabohuset meg å fortsette å trene.

Etter en stund kom jeg på Sophies Minde i Oslo og fikk støtteskinner på bena. De første skrittene tok jeg ute i haven. Jeg fikk en strikkemaskin og skulle livnære meg med maskinstrikking. Det gikk bra en tid, men så fikk jeg så forferdelig vondt i ryggen. – Dette går ikke, sa dr. Evensen.

Så ble det tilbake til Sophies Minde og derfra til Kronprinsesse Märthas institutt. De hersa fælt med meg. Jeg skulle trene i å falle og reise meg opp igjen, jeg skulle lære meg kjøkkenstell og kokkekunst mens jeg satt i rullestol. Det slet meg helt ut. Til slutt het det: – Hun viser liten fremgang, vi må regne henne som uføretrygdet resten av livet. Heldigvis fikk jeg plass på et kurs i kontorarbeid på Sophies Minde. En dag kom Ivar Bruu, han hadde jeg truffet på et vanførehjem. – De trenger en perforatør i Fredriksstad Blad, sa Ivar.

Jeg måtte pendle fra Skjæløy til byen. Jeg hadde tatt sertifikat i Oslo. Den første bilen min var en Fiat 500. Det var lettere å kjøre i Oslo enn i Fredrikstad. I Fredrikstad gikk folk midt i gata. Vi var fire på rommet i tredje etasje: Rolf Pettersen, Arild Olsen, Inger Lise Strøm og jeg sjøl. Journalistene kom med manusene og så skrev vi på en skrivemaskin som laga ei lang, grønn papirstrimmel med høl. Strimmelen gikk inn i en computer som sendte stoffet opp til settemaskinene.

Vi måtte passe på spaltebredden. Hadde vi for stramme linjer, spruta blyet ut av maskinene og setterne var gæerne. De krevde at vi måtte være gode i norsk. Det kom vel med. «Etter hvert» og «billett» måtte jeg rette mange ganger. Noen manuskripter var nesten uleselige. Stenmarch på sporten var verst. Inger Lise ble sinna. Jeg syntes det var moro å løse rebusene.

Det hendte heisen sto. Med Sten W.Karlsen som oppmann og hei og hiv bar de meg og rullestolen opp trappa. Oppe i annen lot de som de ikke orka mer: – Nei, nå setter vi deg her!

Når bilen var på verksted, eller på vinterstid når veiene ikke var brøyta ute på Skjæløy, overnatta jeg på kontoret. De plasserte en divan i et hjørne. Dyna og lakenet og puta holdt jeg meg med sjøl. Middagen fikk jeg over fra Alshus. De varma’n opp for meg og visergutten bar over.

Om morgenen var Sten Kristiansen først på jobb og kokte kaffe til oss.

En natt våkna jeg av ulinga til brannbilen. Jeg rulla meg ut i gangen og inn på spiselokalet. Det var full fyr over gata. Plutselig tenkte jeg: – Det er smekklås på døra. Nå blåser’n vel igjen og jeg blir sittende i nattkjolen i rullestolen resten av natta. Jeg rulla tilbake. Døra sto på gløtt.

Trykt i Fredriksstad Blad 2002
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling