Så seilte vi på Visterflo

Louis Johansen, forretningsmann, Høyremann, rotarianer. Alt er mulig på Torpeberget. Noen gikk i fagforeningen, andre til Pella. Hjelpsomhet og slagferdighet hjalp folk gjennom hverdagen. En og annen tok en dram nedi Fallet.

Morfar Ludvig Rølsing sto sammen med kameraten på tømmersoppen. De støa seg på hakene og sang Gullgravervisa tostemt.

Farfar, Johan Magnusson, dro til Amerika for å søke lykken. Familien skulle følge etter. De hørte aldri mer fra han.

Bestemor så seg ingen annen råd enn å sette far min bort på en gård i Fjällbacka. Han hadde det ikke godt der. De utnytta guttungen. Han gikk og gjette og hadde ei bok i et tørkle for han var alltid glad i å lese. På høsten tissa han på føttene sine for å varme dem. Da han var en syv år, flytta han hjem til bestemor. Han begynte på Torp skole og hoppa over to klasser for han hadde lett for det.

Etter ti år gifta bestemor seg på nytt med Adolf Olsen. Han var skomaker, og far måtte hjelpe til. Helst ville han ha vært med kameratene borte på Verket og sparka fotball enn å sitte med syl og bekatråd. Senere var far med og stifta Torp Idrettsforening.

Godt voksen begynte han på maskinen på Torpefabrikken. Han omvendte seg og hørte til de som vanka oppe på Pella.

Etter at han var blitt kristen, ville han ikke være med i fagforeninga. – Kontingenten skal jeg betale, men i foreninga får dere være meg foruten, sa William.

Han hadde ikke en eneste uvenn på fabrikken, de respekterte far og det han sto for.

Han skaffa seg en sykkel, en gammel Griesner, og tråkka rundt og forkynte Ordet. Han preka i brukslokalet på Selbak, i Torsnes og oppe på Hannestad. Han tok seg aldri betalt. Senere dro han videre med tog, til Vestfold, oppover i Telemark, helt over i Bergen kom folk for å høre han forkynne. Han talte også i begravelser. En gang skrev en et dikt:

Han William var for mange så god å ha
når ut de på siste reis skulle dra.
William ble budsendt og kom som en los om bord.
Han ledet skuta i havn med de rette ord.

Signe, mor mi, hadde ikke ordets makt på samme måten, men hun var et arbeidsjern av de sjeldne. Hun var utrolig til å snu på krona. Hun bakte brød i den store, murte bakerovnen. Bror min bar en halv sekk mel på ryggen fra butikken til Bolette Kristiansen oppe på Torp og hjem.

Det hendte at folk i nabolaget var sjuke. Mor kokte en kjele med suppe med hvite boller i og gikk over veien. Vi var ikke de som hadde det dårligst. Jeg hadde med meg en kamerat hjem. Han hviska: – Kan du ikke be om en brødskive til meg?

Folk hjalp hverandre i et knipetak. En 20-30 mannfolk møtte opp når de skulle flytte et uthus. Lene, en av småsøstrene mine, kom hjem: – Det er så mange menner der. De har så vondt i magen, og de vet ikke veien hjem.

På søndagene pleide vi å ha litt ekstra. Søndagen sto for døra og det var tomt i spiskammeret. Far min hadde jobba natta og rusla hjemover sammen med en kamerat. Han bad en stille bønn. Da han kom i porten hjemme, dunsa det ei orrhane rett i bakken. Det er vel første og siste gang ei orrhane har blitt sett på Torpeberget. Far inn i skjulet og hogg hodet av fuglen. Søndagsmiddagen var berga.

Melk henta vi hos Nicolaisen som var svogeren min. Først hadde han vært vognmann. Så skaffa han seg en jordvei på 40 mål og åtte melkekuer. På søndagene var det mannfolka som rusla av gårde med melkespanna. De var tidlig ute for å ha en unnskyldning for en grundig prat om det som hadde hendt i uka.

Da jeg ble født, var jeg helt blå, men Helga jordemor klaska meg i baken og inn i tilværelsen. Det ble fortalt at bror min ble så glad over at det endelig ble en gutt at han sprang oppover veggen.

Huset vårt var på 50 kvadratmeter i halvannen etasje. Vi var ti søsken, åtte jenter og to gutter. Nede i kammerset hadde vi en divan. Når jentene hadde venninner på besøk, stabla de seg sammen så mange som mulig på divanen og noen satt på stoler og noen på gulvet.

Predikanter som reiste rundt, overnatta hos oss. En kom fra Vestlandet. Mor hadde kokt torsk til middag. Jeg flådde av skinnet. Predikanten titta bort på meg. – Tek du av skinnet, gut, sa han, det er jo det likaste på heile fisken. Etter den dag har jeg aldri tatt skinnet av torsken.

Jeg kunne være en tre, fire år. Mor drev og vaska utafor bryggerhuset, og gresset var vått. Jeg gle og kunne ikke reise meg igjen. Mor bar meg inn i senga. Dr. Gregersen kom i drosje. Han sa: – Gutten har fått poliomyelitt i det ene benet. Far hadde akkurat laga ei kjerre til meg med trehjul og drag.

Jeg lå i senga og titta i taket og tenkte på kjerra. Etter hvert prøvde jeg å komme meg opp og ut, en to, tre skritt av gangen og så gikk jeg over ende. En dag jeg drev på med å prøve å gå, sto Gregersen i porten. Han hadde digre mustasjer, jeg ble skremt og datt. Han tok meg på fanget. – Bare spring i vei så fort du kan. Detter du og slår knærne, har jeg bandasje i veska.

En dag lå jeg på bakken og lekte med fire, fem mursten. Murstenene var kuer. Jeg nappa gras til for til kuene mine. Søstrene mine sa at det var bare noen stener. Karl Rasmussen kom forbi. Han var en slik en som folk gikk til når de skulle skrive et skjøte eller en selvangivelse. – Å ja, pleide Karl å si, det er mye jobb å kunne så mye. Karl stansa, la armene på stakittgjerdet: – Fine kuer du har, sa Karl.

Ole Drager kom innom. Det var 17. juli og jeg fylte fem år. Han plukka fram av lomma fem ettøringer og ga meg: – Her har du et øre for hvert år.

Etter hvert ble jeg bedre i benet. Oppe på banen på Verket hadde vi fotballag. Det var en stor dag da jeg ble valgt ut nest sist.

Tidlig om morran dro Margit Iversen ned til byen og kjøpte fisk på brygga. Hun vandra rundt på Torpeberget og solgte fisken. Hun pleide å komme sist til oss. Jeg tror ikke hun tok så mange ørene for fisken, om hun tok betaling i det hele tatt.

Bråten kjørte rundt med køl. De fleste fyrte med køl. Det var noe ordentlig søl, men de syntes de fikk mest varme for penga. Bråten var like svart som køla. En gang fikk vi en liten, svart kattunge. Den het aldri noe annet enn Bråten.

Det var mange arbeidsledige på Torpeberget. De gikk fram og tilbake borte i svingen. Noen bevarte humøret. – Ser du den flua som sitter på fabrikkpipa, sa Olsen til Johan Brandstorp. – Jeg ser’n ikke, men jeg hører’n trampe, svarte Brandstorpen. Enkelte sørga for å trøste seg med flaska. Nede i Fallet ved havna var en av de faste plassene. Vi unger syntes det var rart at voksne kæller ville ligge og sove i ei grøft.

Ole Drager var død. Egil, kameraten min og jeg hjalp til med å strø granbar i veien utafor. I porten ble det satt opp to granbusker.

Karl Johansen var gift med Sara. Han het aldri noe annet enn Karl Sarassen. Han hadde en pen sangstemme. Når de bar kista ut av porten, gikk Karl Sarassen foran og sang ei salme. – Han Karl tar ut, sa de på Torpeberget.

Likvogna sto i et uthus ved Smia, en liten godtebutikk. Søstra mi og jeg titta gjennom sprekken i skjuldøra. Vi syntes det var litt uhyggelig.

Nede ved elva, ikke langt fra der Leca er nå, hadde Oskar Andersen Klavedalen et lite støperi. Det ble sagt at det spøkte der. En kveld så kameraten min og jeg Den sorte damen. Hun var minst to meter lang og hadde noe svart over hue og ansiktet. Vi løp for livet.

Alle var ikke like skvetne. Det fantes et likkistesnekkeri på Torpeberget. En av gutta var lidde’li’ flink til å slå med smellstikker og til å jodle. En dag de kjørte av sted med en bestilling, satt gutten tvers over kista, slo med smellstikkene og jodla i vei.

Jeg begynte i barnelaget på Torp. Ikke å røke og ikke å drikke, var løftet. Noen av oss laga likevel noen sigaretter av tørt løv og avispapir og dampa i vei. En av lederne i barnelaget så oss: – Lover dere aldri å røke mer, skal jeg ikke si noe, sa lederen.

På neste møte i laget bretta han det likevel ut. – En av dem som røkte er fra Torpeberget og har kristne foreldre. Jeg rødma og syntes alle så på meg. Jeg var skuffa. En mann er en mann og et ord er et ord.

Manndomsprøven var å svømme over elva i den strie strømmen ved bukta der Trippebåtene la til, slå handa i stolpen på andre sida og svømme tilbake.

Jeg hadde gått lenge og titta på en pen liten båt som Rolf Lindberg eide. I skoleferien hadde jeg tjent noen kroner på bondelandet. – Vil du selge meg båten? – Ikke tale om, sa Lindberg. Jeg skaffa meg noen tobakksplanter, vanna dem med gjødselvann og sendte bladene til Tiedemann til videre foredling. Så gikk jeg til Lindberg på nytt. – Har du tobakk, jeg må ha tre. Jeg gikk hjem og henta fire esker.

Så laga jeg seil av jutestrie, Knut Arntsen og jeg gikk om bord, kasta loss og satte kursen for Visterflo.

Trykt i Fredriksstad Blad 2002
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling