Sissi og Sissi ble teater

Sosialt engasjert, lokal ankerkvinne i Nasjonalhjelpen, logoped på Bratlia, med varm omsorg for sine små elever. Først og sist teaterentusiast – regissør, forfatter, skuespiller. Sissi Brynhildsen, født Apenes, forteller om en mor og et miljø.

I sofaen i barndomshjemmet i Bydalen: Min mor og Christian B. – aldri annet enn onkel Christian – bøyd over manuskriptarkene. Ved partituret bak Steinwayflygelet Erik Madsen. Kjemien var perfekt. Resultatet: Det hendte i den gamle by. Klokken ti var det marsj opp og i seng. Min to år eldre søster og jeg sovnet inn til God natt, god natt, god natt, min venn…

Jeg vokste opp med musikk og dans og teater og en snill far, Rolf, som drev Apenes og Sønn nede på bryggen, med en sjokolade i skrivebordskuffen når døtrene kom på besøk.

Innkjøpene og en del av husbestyret tok far og hushjelpen seg av så min mor, døpt Inga Anette, men aldri annet enn Sissi, kunne dyrke Terpsichore, Thalia og fru Musica.

Allerede som ugift og oslopike var hun smittet, spilte med Hildur Andersen, gikk på ballettskole og jeg vet ikke hva. Hjemme i Bydalen gikk kulturinteresserte Fredrikstadboere ut og inn. Lasse og Tore Segelcke, Fritjof Dahl, Louis Fürwald… Mor og Ulla Berrum spilte og sang klassisk. Fredrik Simmer og Jahn Wiese sang Gluntarne, og under krigen holdt vi små huskonserter.

Bydalen var i min barndom noen få hus og for det meste løkker. Det var så å si ingen trafikk å passe seg for. Men en morgen skred elefanter på rad og rekke opp veien til cirkus Hagenbeck som hadde slått ned teltpålene litt lenger oppe.

Huset vårt lå kloss opp til Wiesebanen. På sommeren med hvitkledd tennis, på vinteren med flombelyst is og valsemusikk fra høyttalere.

Fra et lite vindu i annen etasje hjemme kunne vi se om en ettertraktet person i knickers på hockeyskøyter svingte seg med en annen.

Sommeren var Hankø. Mixen rett innenfor Pølseskjær, tidligere badehus, nå nedlagt, ble en spennende lekeplass. Kunstnervenner og -venninner av mor og far, i stråhatt og hvite bukser eller marineblå rumbabukser ditto kom og gikk. På hotellet, eller badet, som vi fremdeles sa, bodde maleren Arne Kavli. Jeg «satt» for ham. Resultatet henger på veggen her hjemme.

Vi hadde pikeklubb «De fem tapre dyr», med møter og protokoll i uthuset til kjøpmann Nervik lenger oppe i Bydalen. Til barndommen hørte pikespeideren, Browners kalt, i troppen ledet av Dagny Olsson.

Min debut på scenen kan ha vært på forhøyningen i den ene enden av rommet i kjelleren med dekorerte vegger og sherrytønner, populært kalt Bodegaen. Stykket het Prinsesse Solskinn, skrevet, regissert og fremført av min søster og meg selv pluss et par venninner. Tittelrollen hadde Sister Mørch. Jeg spilte Lurvelokk. Publikum var en velvillig familie.

Jeg gikk på Pikeskolen. Pikeskolen arrangerte juleforestilling i gymnastikksalen. Stykket het Kjerstis juledrøm. Selv lå jeg i sengen og var Kjersti, mens Sister Mørch steg ned fra oven som engelen Gabriel. Erik Lie, Jens Jacobsen og Ansten Klev svevde rundt i fantastiske kostymer lånt på biblioteket. En var knallbonbon og en var julekurv og hva den tredje var, har jeg glemt.

Første gang jeg spilte sammen med voksne var i Hyrdinnen og Skorsteinsfeieren på Phoenix. I forestillingen var lagt inn en pantomime. Selv var jeg Kongen, godt assistert av Elselill Hannestad, Reidun Gundersen, Marit Aas og Bjørg Andresen. Regien var ved min gode moder. Anna Sivertsen hadde sydd de vakre kostymene. Senere gjorde hun en flott innsats med nål og tråd i byoperetten.

Ved siden av skole og amatørteater tok jeg spilletimer og gikk på Helen Thiis danseskole. Jeg vandret med notene i vesken over jernbaneovergangen til spillelærerinne Sofie Stabell som bodde i et bittelite hus som lå der parkeringshuset ligger vis-a-vis Shell. Fremskrittet ved tangentene var moderat.

Helen Thiis arrangerte oppvisning av elevene sine i Arbeiderforeningen. Hun svevde over gulvet i skjønn, grå chiffon i armene til sin elegante bror Carsten. Senere opplevde jeg Josephine Baker i Arbeiderforeningen. Det var en annen dans. Miss Baker var iført en klase bananer.

Etter avlagt Pikeskole fulgte Middelskolen og Den gule anstalt. Lektor Bøhn fortalte oss om oksen Apis, og lektor Jens Johannesen skrev samvittighetsfulle kommentarer i margen i stilebøkene våre i tysk. Nyansatte lektor Dahl var anstand ved klasseturen til Knutehytta og sang for første gang En liten gylden ring.

Jeg gikk i Fram. Det var intet annet sted å gå. På møtene var jeg stort sett møtereferent. I Framteateret møtte jeg for alvor mor som regissør. Hun signerte forestillingene Storm i et vannglass, Charleys tante og Erasmus Montanus. Jeg var med i alle tre oppsetningene.

Mor var en sterk personlighet. Høyreist, myndig og bestemt. Det hender at jeg av og til slår på Hotell Cæsar. Sossen Krogh minner mye om mor, i kroppsholdning, mimikk og replikkføring. Samtidig som hun hadde en naturlig autoritet, hadde hun kontakt med og sans for unge, usikre mennesker.

Vel var hun alltid «De, fru Apenes», men godt dus med elevene. – Du, Else, nå tar vi trinnene fra begynnelsen av … Ja, nå går det bedre. Du, Lars, neste gang kan du replikkene dine bedre. Og det kunne Lars. Stort sett mener jeg at vi var ganske så disiplinerte.

Ved siden av arbeidet med Framteateret skrev og regisserte hun minst to russerevyer, den i -38 og den i -39.

Det var alltid mangel på piker, så jeg var med i revyene både året før og året jeg selv var russ. Jeg danset ballett sammen med Signe Tveterås: Tarantella i grønne kjoler, hvite bluser, grønne vester med klingende tamburiner i hendene.

Neste nummer: Wienervals, der vi feide over scenen i vide, røde kjoler til tonene fra Knut Strand med pianoet.

Åse Müller og Finn Mostad sang duett – kjempeflott. Tua Jacobsen og Kari Hvattum og jeg stemte i en vise skrevet av mor: – Vil du være russegutt, som vil flirte med en russepike, vi kunne flirte til nattens slutt i vårt eget lille russerike… nei, resten har gått i glemmeboken.

Det har ikke Jens Jacobsen, aftenens clou. Nå er han tynn som en tråd. Den gang var han god og rund og spilte Lille Rose – og lik Einar Rose på en prikk.

Stenreder Jacobsen bodde i det store granitthuset ved elven som nonnene senere overtok. Herr og fru Jacobsen brød seg om unge mennesker. Dørene var åpne for barnas venner og venninner, og en god del av kostymeprøvene foregikk oppe i annen etasje i den staselige villaen.

Mor var full av påfunn og ideer. En gang dro hun på samleferd, fra nord i fylket til sør i fylket, fra Rakkestad og til Hvaler. Resultatet ble den store draktparaden i Phoenix. Damer i utlånte kostymer fra 1800-tallet frem til vår egen tid vandret over scenen på Phoenix, i enkel empire, i overdådige rokokkokrinoliner, i klednader fra vår egen tid til tonene til Haakon Madsen ved pianoet.

Mor elsket å lese opp, såvel dikt som prosa. Paradenummeret var Bergljot. Når hun leste teksten, bar hun en spesiell kjole. Vi snakket alltid om Bergljotkjolen til mor.

Hun likte å holde taler, både humoristiske, såvel som de mer alvorsfylte, og godt over 80 år holdt hun 17. maitalen på Tollbodplassen.

Først og sist var det altså byoperetten. Da den ble spilt første gang i 1935, ved byjubileet, satt jeg i salen og beundret mor i rollen som Harriet von Ørn.

Neste gang var i forbindelse med en folkefest i 1939. Krigen kom og festen ble avlyst, men operetten ble spilt iallfall en gang i Arbeiderforeningen, og jeg selv var en av gledespikene i den gamle stad.

Høydepunktet var kanskje fremførelsen under broåpningen i 1957. En ny generasjon på scenen: Per Gullord og Randi Bang og Per Wilhelms og Bjørn Berger. Atter en gang sto mor for regien, og taktstokken svingte komponisten Erik Madsen over Madsens orkester. Operetten ble fremført i friluft som seg hør og bør, i Gamlebyen. «En regnskur la ingen demper på festlighetene», skrev Fredriksstad Blad.

En dag fant jeg et gulnet program fra tiden rett etter krigen. Revyen het Jasså, gitt, og atter en gang regi: Sissi Apenes.

Kjente navn i viser og sketsjer: Lill Kolstad, Kjell Thue, Torild Lindahl, Fritjof Negaard, Per Mostad, Randi Bang og i all beskjedenhet: Lille Siss, meg selv. Bjørn Berger, gammel barndomsvenn og kjent fotballspiller med flott sangrøst hadde flere nummer. I Heia Fredrikstad heter det:

«Heia, Fredrikstad, Fredrikstad leder,
heia, Fredrikstad, Fredrikstad leder.
Vi må ville og tro,
aldri slå oss til ro
med å være en flink nummer to.

Skal vi finne oss i å bli tyna?
«Tørk a’ blo’, kom igjen», sier Bryna,
slik at neste gang «Lyn»
vil ta knekken på by’n,
skal vi legge dem pent under dyna.
…

Heia, Fredrikstad, Fredrikstad leder!»
Den er fremdeles aktuell, ikke sant?

Trykt i Fredriksstad Blad 2002
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling