– Det haster, doktor Buskop!

Sjokk på røntgen, tredjegrads forbrenninger, en pasient halt ut av et bilvrak på E6. Anestesilegen må være på plass. Overlege Jan Buskop, pioner og veteran i faget forteller.

Mor het Ruth og var fra Narvik. Far het Willem og kom fra Rotterdam. Jeg er tvilling og født på den internasjonale kvinnedagen året Hitler kom til makten.

Far var lege og hadde mye å gjøre med det norske skips- og sjømannsmiljøet i havnebyen. Ikke alle plager kunne kureres av annenstyrmann med en sprøyte i rompa.

Som barn var jeg ikke sjelden i landet med de høye fjell. Når vi besøkte bestemor i Narvik, fulgte vi ofte med tyske lastebåter frem og tilbake.

I sjøen, på vei fra et besøk, brøt annen verdenskrig ut. Båten gikk til Emden istedenfor Rotterdam. Far fikk leid en slepebåt, og i nattens mulm og mørke fikk vi lurt oss ut og hjem.

10. mai angrep tyskerne Holland. Vi bodde ved Maas-floden. Tyske sjøfly gikk ned og soldater strømmet ut for å sikre seg brohodene. Vi kom midt i ildlinjen. En gjeng tyske soldater ville installere seg i vår bestestue med et maskingevær. Mor jaget dem ut. Hun var en meget viljesterk kvinne.

Far fikk tak i en ambulanse. Mens kulene pep til høyre og til venstre, kom vi oss unna. Så begynte tyskerne å bombe Rotterdam. Jeg husker drønnene, svære røkskyer og flammer som slikket mot himmelen. For en syvåring var det mer et utrolig skuespill enn en utrolig tragedie.

Senere rykket virkeligheten nærmere. Jeg så gestapister ta tak i tilfeldige sivile på gaten, stille dem mot veggen og skyte dem som gisler.

Tyskerne plyndret Holland. Vinteren 44-45 kalles hungersvinteren. Far hadde pasienter på venterommet. Turen kom til en mann. Han ble sittende. Han var død av sult.

Freden var containere i fallskjerm som dalte ned fra himmelen med eggepulver, mel og sukker. Svenske lastebiler kom med brød. hvitt brød. Hvordan det smakte, hvordan det så ut, hadde jeg glemt.

At jeg etter gymnaset slo inn på medisinen kan tyde på mangel på fantasi. Helst vil jeg tro at det hang sammen med at jeg hadde opplevd far i praksis: gleden ved å møte og hjelpe syke mennesker.

Studietiden kan jeg oppsummere med et Goethesitat: Tages Arbeit, Abends Gäste, Saure Wochen Frohe Feste.

I Utrecht fantes Utrechts Studenten Corps. Tradisjonen skal gå tilbake til 1600-tallet. Seremoniene var bisarre. De eldste studentene satt på stoler, de yngste måtte sitte på gulvet. Obligatorisk var barbert hode, pappbryst med sløyfe og et underlig hodeplagg av silke. Ritualet hadde pinefulle innslag. På kommando fra de eldste måtte en danne en levende gyngehest og vugge frem og tilbake på gulvet. Jeg har sett en nåværende hollandsk minister i denne posisjonen.

Første nevrologiske demonstrasjon foregikk i vår studentbodega. Øl og vinglass ble båret rundt av kelnere i snibel med hvite hansker. Plutselig får en et anfall. Et ben farer til siden, den ene armen bøyer seg i de underligste bevegelser, det samme gjør den andre mens mannen rabler av seg en serie utrolig uanstendige ord. Det varer bare noen sekunder, så er han seg selv igjen og det viktigste: Brettet med øl og vinglass var intakt. Senere lærte vi om den svært sjeldne nevrologiske lidelsen Gilles de la Tourettes syndrom.

Fire av oss dannet et sigøynerorkester. Jeg spilte kontrabass. Vi kalte oss Zigane. Vi fikk engasjement på båter som gikk med emigranter til New York og amerikanske studenter til Europa. Vi spilte taffelmusikk og til dans. Var det høy sjø, måtte jeg tjore fast kontrabassen.

En periode i Rotterdam var en del av oss detasjert byens jordmødre. Seks, syv studenter bodde sammen i et hus kalt Storkeredet. Strøket, Katersdrecht, var av de folkelige. Når storken var på vei, rykket vi ut pr. sykkel med instrumentveskene på bagasjebrettet. Min jordmor het frau Jaeger. Hun ble kalt Dronningen og veide sine modige 120 kilo.

Vel fremme ved adressen satte hun seg på trappen og sendte stud.med. Buskop opp i tredje eller fjerde etasje. Rop fra trappen: – Hvor stor er åpningen? – Tre centimeter. – Sett over kaffe og kom ned med en kopp. Jeg holdt fortet til et nytt rop fra trappen: – Hvor stor er den nå? – Seks centimeter. Så reiste frau Jaeger seg og vagget pustende og pesende opp til fødselen. Hadde det vært en hard fødsel, skjenket hun studenten og seg selv en genever.

Hvorfor det ble Norge? Familiefølelse og bakgrunn selvsagt og et besøk av Greve Brun i Den norske lægeforening hos far: – Norge trenger allmennpraktikere. Why not? Jeg dro bokstavelig talt nordover. Turnustjenesten avtjente jeg som assistent for distriktslegen i Kvæfjord. Legebåten var bygd av skipperen Alfons Nøys. Hovedprinsippet var fart, ikke stabilitet. Nøys’ medisin mot sjøsyke var kaffe brygget på månedsgammel grut og sjøvann og tilsatt en stiv dram sprit.

Nøys mente at han led av en masse sykdommer og kunne dø når som helst. Han forklarte meg hva jeg skulle gjøre hvis han skulle falle fra i åpen sjø.

Jeg ble budsendt. Det hastet. Jeg rodde i tett tåke, en lanterne var lovet, men jeg så hverken lykt eller lys. Omsider kom jeg i land. I snø til opp på leggen bakset jeg med den tunge legekofferten frem til en selskapssyk eldre mann med en mindre forkjølelse.

Andre ganger hastet det virkelig.

Det banket på døra til legekontoret: – En mann er drukna. Nede ved stranda står tre brødre og ser trist utover. I en bøye er fortøyd en skikkelse i oljehyre. Skikkelsen skvalper opp og ned. Jeg: – Hvorfor har dere ikke fått han i land? Den ene strammer seg opp: – Det kan være noe kriminelt. Vi har lest i Detektivmagasinet at ingen spor må fjernes. Mannen hadde gått over bord etter et hjerteanfall.

Den virkelige læretiden min hadde jeg som 25. assistentlege på Ullevål. Jeg snuste litt på kirurgien. En dag sier overlege Ivar Lund: – Jeg tror det kan bli en brukbar anestesilege av deg.

Faget trådde ennå sine barnesko. Det var vel så mye å lære av sykepleierskene som av eldre kolleger. Learning by doing ble en del av hverdagen. Foruten de fleste avdelinger på Ullevål betjente vi Legevakten og Oslo kommunale kvinneklinikk i Josefinegaten.

Nordpå hadde de ikke problemer med navnet mitt. Der har de jo Bossekopp. Til slutt ga jeg opp og sa dr. Jensen når jeg bestilte drosje. På klinikken i Josefinegate bruktes fremdeles åpen maske ved tangfødsler. Gasbind over en ståltrådmaske som dekker munn og nese, ordre til pasienten: – Tell til ti! Frem med eterflasken og dryppe etter skjønn. Noen gradinndeling på flasken kan jeg ikke huske. Pasienten stinket eter i dagevis. Litt eldre mennesker husker nok fremdeles sykehuslukten på kirurgisk avdeling.

Neste og siste stopp ble Fredrikstad. Min gode kollega og venn Istvan Molnar valgte plankebyen. Jeg fulgte, ansatt som assisterende overlege, spesialitet anestesi.

La meg si det i klartekst: Anestesi som spesiale var det flere av de ansatte ved sykehuset som satte et spørsmålstegn ved. Jeg startet fra scratch. Kall meg en pioner – i all beskjedenhet. En av de første jobbene var å utdanne spesialsykepleiere. Foruten å betjene SØF fikk vi etter hvert St. Joseph med fire avdelinger og en eldre nonne.

Faget er akuttbetont. Ofte var oppgavene uforutsigbare. Tunnel var ennå ikke kommet mellom St. Joseph og SØF. Doktor Harnæs og jeg bar i sludd og sneslaps to fortidligfødte barn over gata til intensiven. Vi rykket ut over hele sykehuset: et allergisk sjokk etter reaksjon på kontrastvæske på røntgen, et anafylaktisk sjokk på operasjonsstuen hos en pasient som ikke tålte barbiturater. Øyeblikkelig innleggelse med svære forbrenninger, trafikkulykker med livstruende hodeskader.

Jeg hadde en sånn liten dings i lommen. Når jeg trodde jeg kunne puste ut og gå hjem, så pip, pip, pip og på’n igjen. Jeg sto slett ikke alene, jeg minnes gode kolleger: Leif Kvale, Sverre Refstad, oversøster Lilly Edvardsen.

Det største fremskritt i min tid var etter min mening intensivavdelingen som startet med åtte senger på A-blokken. Å få den på plass kostet kamp. Her kunne pasienten legges i respirator, hjerte- og lungefunksjoner kontrolleres kontinuerlig og så videre. Den gamle jernlungen sto på stallen og støvet ned. En gang ble den tatt frem. Å ligge i respirator kan være uheldig i lengre tid, spesielt hvis det var anlagt en tracheostomi.

En populær pasient, Napoleon kalt, på grunn av sitt imperatorblikk og bydende holdning, ble fra tid til annen plassert i jernlungen – og likte det. Likevel, vi ville gjerne ha han utskrevet, vi trengte ledige plasser. Nå var kommet et såkalt kyrass. En innretning ble festet til brystet, luft ble pumpet ut og inn og hjalp på den måten pasienten med åndedrettet. Familien ble instruert i bruken, alt så lyst ut.

Det var legemøte, vi hørte plutselig rop og leven på gangen, en søster styrter kritthvit inn: – Napoleon har eksplodert! Fullt så ille var det ikke, men noe hadde sviktet og som en ballong som fylles med for mye luft: Pang! og i tusen biter.

I 1983 sto serviceblokka ferdig. Når kommunen skal flytte blir møter holdt i det vide og brede, folk blir sendt på seminarer og kurs og rollespill og jeg vet ikke hva.

Vi tok saken i egne hender. Det hele foregikk i en weekend. Personalet – overleger, leger, portører, pleiere gikk på. På mandag var det full drift på den nye operasjonsavdelingen. Som takk spanderte Fredrikstad kommune lettøl og pizza.

Vi må aldri gi opp. Peter, en pasient hadde Norgesrekord med 100 dager på intensiven. – Den dagen du klarer å sitte i stolen, får du en sigar, lovet jeg. En dag satt Peter i stolen.

Vi fikk inn en jentunge, en seks, syv år, en påkjørsel med store hodeskader. Vi studerte spesialrøntgenbildene. Vi ristet på hodet: Det ser håpløst ut. Foreldrene, et lærerektepar, ga ikke opp. De ga henne en ball i hånden. Grepet om ballen ble fastere. De oppmuntret og støttet barnet sitt. Snart kunne hun bevege hodet, snart den ene handa, så bena. Kort sagt: Hun ble nesten fullt restituert. Med foreldrenes tillatelse demonstrerte vi henne i auditoriet for kolleger og studenter.

Selv om jeg har vært anestesilege i mange år, går det inn på meg når vi ikke klarer det. Verst er det når barn glir ut av hendene våre. Men når vi lykkes, er jeg glad jeg valgte mitt spesiale. Eneste ulempe er at før utskriving går pasienten tilbake til posten. Det er der de får bløtkakene.

Trykt i Fredriksstad Blad 2002
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling