Far sa aldri du til katta

Far fisket makrell for pengers inntekt, mor passet dyr og unger og hus og hjem. Pinsevennene dyppet seg i kilen, på Bakhonsletta svingte ungdommen seg i sommernatta. Esther Olsen, Utgårdskilen, årgang 1919, forteller.

Mormor het Adele Justine. Slekta kom fra Svartskog i Sverige. Adele var født i Norge, men blanda av og til inn et svensk ord når hun snakka. Morfar, Emil, døde før jeg ble født. Adele bodde hos oss de siste årene før hun døde. Hun var en koselig, gammel gumma med lange, mørke skjørt.

Farfar var Jens Auensen. Han kom fra Kråkerøy og gifta seg til gård og grunn med Alvilde Christine fra Utgårdskilen. Mor min, Alma, var tjenestepike hos dem på Seilergården. En av sønnene i huset het Arve. Han ble far min.

Jens Auensen døde da jeg var syv år. Johannes Olsen, en eldre kar av de troende fikk rundt og ba folk til begravelsen. De kom helt fra Kirkøy i blanke flosshatter. Veggene i låven var dekt med hvite lakener, og der lå Jens på likstrå. Kisten var åpen, og lokket sto ved siden av. Det var strødd hakka granbar fra låvebrua og fram til huset. Mor hadde sydd svarte satinkjoler til søstra mi og jeg. Hun gredde oss så stramt og knytta de svarte sløyfene så hardt at vi klarte ikke å blunke. Gjestene hadde med seg tiner med kaker. Det ble kalt fonn. Det som ble igjen av kakene, ble lagt tilbake i tinene. Så dro likfølget med kista i båt over til kapellet på Spjærøy.

Vi bodde på Kjellersand. Vi ble ni unger hjemme, seks gutter og tre jenter. Når en ny en var i anmarsj bestilte vi nattevakt hos Tilla Skarpeid på telefonen hos Båstad på Nygaard. Når mor begynte å få vondt, sveiva og ringte vi etter jordmora, frøken Ottesen, på Sydengen. Snart kom hun med ungen i jordmorveska si.

Bror min, Emil, fikk dobbeltsidig lungebetennelse. Da var han tre år. Dr. Lundevall kom og rista på hodet: – Her er intet å gjøre. Mor og vi søskena bar han på ryggen rundt stua for det lindra visst litt. Mor satt hos han hele natta da han døde. Emil hadde ofte plukka blåveis, og da han skulle i jorda kom folk fra kilen og la blåveisbuketter på den vesle kista.

Far min var fisker. Båten het Tom, Ø14H og hadde 18 hesters Rappmotor og seil som var rulla sammen rundt bommen på styrhuset. Han fiska reker, satte ut hummertener etter første oktober og dro etter makrellen fra april, mai.

En onkel av meg ble på sjøen.

I 1934 dro far til et verksted i Risør og fikk forlenga båten og satt på panserstevn. Jeg drev på med noe i kjelleren da det kom en neger ned kjellertrappa. Det var far som kom hjem etter at han var ferdig med reparasjonene.

Far var snill som dagen var lang, han sa aldri du til katta. Eneste gang jeg så han rynka brynene, var da Rolf, bror min, kom til å knuse ruta i kjøkkenvinduet. På kvelden pleide far å sitte og bøte garna eller halvsåle skoa våre. Jeg tror aldri han hadde skifta bleie på en unge.

Mor mi styrte hus og hjem. Hadde vi gjort noe gæli, vanka det skjenn og klaps. Vi hadde høner og gris og ei ku som het Stjerna. Når Stjerna skulle kalve, fikk jeg være med og hjelpe Stjerna til å få ut kalven. Det syntes jeg var veldig interessant. Når mor bakte brød, fikk jeg stå på en skammel og hjelpe henne med å kna deigen. Brødene hadde vi i et trau som vi hengte opp under taket i kjelleren så mus og rotter ikke kunne forsyne seg.

Vi reiste sjelden til Fredrikstad, og Oslo var like fjernt som Amerika i geografiboka. Et år dro eldre bror Eugen inn og var maskinist om bord på ferga fra Piperviken til Hovedøya. Han fortalte fra Oslo og vi måtte prøve å finne ut hva som var sant og hva som var jug. Han hadde kjøpt med seg et krystallapparat og hengte opp antenna i bjørka, og vi satt med hodetelefonene for ørene og lytta til Lyktemannen.

Ved St. Hanstider pleide vi å flytte ned i kjelleren og lot stua oppe stå på stas. Utafor husveggen kokte mor maten på en primus som sto på ei kasse. Mange ganger tok vi med oss sengeklea og redde opp og sov på låven. Det lukta godt av høyet.

St. Hansaften dro folk fra Kilen i sjekter og roeker ut til Sauholmen. Mor hadde laga rabarbrasaft og vi hadde med oss mat og tente sankthansbål. På Sauholmen var det mye fugler, det var stormåker og hvitmåker og villvipe og tjeld. Vi gikk rundt og titta i redene, mens de voksne formante: – Ta ikke egg fra redene, barn.

Det var en masse unger i alle husene i Kilen. Vi gikk på stylter og slo på tønnehjul og lekte gjemsel. Høytreva over potetkjellerne var fine å stikke seg bort i. Ved Strandberget bygde vi ei hytte av gamle fiskekasser. Vi fikk tak i ei gammel bysse fra ei skøyte og tagg poteter og en kjøttbit hjemme og stelte i stand middag. Guttene kom og banka på døra og ville inn. Noen ganger åpna vi og noen ganger ikke.

Ei natt brente hytta. Vi merka det først på morran da brønnen var tom. De hadde pøst på vann så det ikke skulle ta fyr i skogen.

Jeg gikk på skolen på Neset, der samfunnshuset er nå. Like ved oss rant en bekk. Når det hadde regna mye, tok far meg på ryggen over bekken.

Martinsen hadde butikk. De hadde god råd, men blamerte ikke. Han var den første som hadde bil her på øya. Det hendte at han tok med oss skoleungene i bilen. Vi var gode å ha til å dytte på når motoren stoppa. Bilen gikk ikke særlig fort. – Vil du sitte på, spurte Martinsen Richard Nilsen. – Jeg har’nte tid, svarte Richard.

Når lærer Arntzen gned seg i panna, passa vi oss. Da var han sinna. Han var en veldig nøyaktig lærer. Hadde vi klussa i boka, tok han fram den vesle kniven sin og skrapa ut.

For underholdningens skyld gikk vi på bedehuset. Der holdt zoarane til. De og indremisjonsfolket hadde hver sin Gud. Indremisjonen hadde oppbyggelse rundt om i husene med vitnesbyrd og bønn og sang. Omreisende misjonærer kom rundt og bodde noen dager hos den ene og hos den andre og talte om syndens sold er døden. En ble så pissatrengt en natt at han gjorde sitt fornødne i en blomsterskål, men det får du absolutt ikke skrive.

Jeg hadde ei skolevenninne som het Bergljot. Hun var fra Øgår’n. I Klippen på Langero holdt pinsevennene til. Bergljot og jeg gikk dit og hørte de talte i tunger. Det var brennmoro å høre på. De praktiserte voksendåp i lange hvite kjortler som klistra seg fast når de kom opp av vannet. Mor mi fortalte at ei kone var så tjukk at etter at de hadde dyppa henne under, fikk de henne nesten ikke opp igjen så hun holdt på å drukne.

Før vi ble konfirmert fikk vi ikke lov å gå på Folkets hus på Spjærøy. Der holdt stenhoggerne til. Det var forbudt å ha med seg brennevin inn, men de stakk flaskene ned i snødrivene.

Vi pleide å møtes og danse på lørdagene på Bakhonsletta. Det var ei slette i krysset der veien går ned til Papper. Vi jentene sydde oss kjeledresser av hvite lakener, og Henry Johnsen spilte trekkspill. Noen ganger kom folk over fra Kjøkøy og da ble det bråk. Skjortene røk og jentene grinte.

Gutta her i Kilen var ikke så fredelige de heller. Det var basar på bedehuset til inntekt for ny vei til Papper. De serverte kaffe og wienerbrød og kvinnfolka skrev lodder i linjerte kladdebøker med hekla duker og varekurv som gevinster. To av gutta fra Kilen hadde tatt en dram og begynte å egle, men de gikk utafor før de begynte å slåss.

Da jeg var blitt litt eldre, dro vi på dans over halve Hvaler. Vi gikk over Velefjellet ned til Dypedal. Ved Skjelsbo satte fergemannen oss over for en tiøring. Det hendte vi endte på et sted på Asmaløy vi kalte Sjanta.

Der bodde Amerikanerinna og sønnen hennes som het Teodor. Amerikanerinna var ei gammel dame, om hun sjøl hadde vært i Amerika eller om det var slekta hennes som hadde utvandra, vet jeg ikke. Det var et hus med kjøkken, et lite kammers og ei stor stue. De sa at det hadde vært stue der før.

En og annen spelte trekkspill, og vi dansa og inne i kammerset lå gamlemor og lytta til ungdommen, og iblant stakk vi inn i kammerset og prata med henne.

Konrad, som jeg ble gift med, hadde jeg kjent siden han var guttunge. Han dansa ikke, men likevel var jeg forelska i han og han i meg. Vi gifta oss sommeren 1940. Da var det blitt krig og andre toner.

Trykt i Fredriksstad Blad 2002
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling