Liv i Ræbben

Hassingen var barndommens rike. Ungene laget nærrepåsær og fanget rumpetroll i Vollern. Liv Helgesen var en av dem.
– Du er’nte ekte Hassingenjente, sa ungene i gata. Far bygde huset på gærne sia av Skytterveien. Derfor ble det Liv i Ræbben. Hjemmefra så vi Bjerring med kuflokken på vei hjem til fjøset.

Ræbben eller ikke, jeg ble sinna på han Kai da han skrev i bladet at han gjerne ville treffe de gamle gutta fra Hassingen og ha en fest. Oss jentene nevnte’n ikke. Jeg har ikke telefonert han en gang.

Ræbben eller Hassingen, vi hadde det meste vi trengte til livets opphold.

Oppe på hjørnet lå Johansens frukt og tobakk. Søstra drev trikotasjebutikken med angorajumpere og foldeskjørt og underbukser med lange ben.

Baker Johansen tok 25 øre for en diger pose kakesmuler. Var vi heldige, hadde’n bakt skolebrød dagen før.

Utafor butikken kasta vi på stikka med store, runde, fete og brune femøringer.

Folk på Hassingen trengte ikke å gå skoa av seg. Skomaker Olsen var yngst. Johansen, god som gull, var nærmere 90 før han ga seg. Verkstedet var i bakgården i Skytterveien. Jeg kjenner lærlukta ennå.

På min videre vandring kom jeg til Stenes pølsemakeri. Stene drev også kolonialforretning med sirup og parafin i løs vekt.

Inntil Stene lå godtekiosken «vår». Utafor var det en stor jasminbusk. Ungene møtte opp med svette tiøringer i henda. Skulle vi ha knekk, vandra vi til Laura på Lahellemoen og handla for to øre. Laura var blind. Hun var ei lita kone som hadde alle postkorta hun hadde fått i øverste hylle i kommodeskuffen.

– Gå til Løkke, sa folk på Hassingen. Løkke var kortevarer, i et eneste rot med system i rotet. Hadde de det ikke hos Løkke, fikk du det sikkert ikke i byen.

Tvers over gata sto det Konditori i hvite bokstaver på speilglassruta. To frøkner fra Sandefjord solgte vørterkake, og rød saft til to øre glasset. Senere overtok Grimeli med frukt og tobakk og etter det Holter som også hadde sjokolade og døna smørbukk. Hva døna smørbukk er, får du finne ut sjøl.

Melkeutsalg hadde vi ikke på Hassingen. Jeg gikk ærend to ganger i uka til meieriet i Bydalen for fru Svensson og fru Nilsen og fru Andersen. Melken skvulpa i røde treliterspann fra Brynhilds fabrikker.

Hadde vi ikke meieri, hadde vi i hvert fall brannstasjon i huset ved siden av postbud Andersen. Noen brann kan jeg ikke huske. Derimot turna far til Odd René på toppen av slangetårnet. Det var vel for å være kærslig og herme Arnardo.

Da tyskera kom, var jeg to år. Kjelleren under huset vårt ble offentlig tilfluktsrom. Det sto plakat utafor med pil ned, undertegna Det civile luftvern. Utafor kjellervinduene var det kasser med sand. En nyttårsaften var far og jeg i følge for å besøke bestefar på Kapellfjellet da sirena ulte. Vi skyndte oss hjem og ned i kjelleren der det satt tjukt av folk langs veggene.

I kjelleren hadde vi også grisen. Mor og jeg sto på badet med vannet på for fullt for å slippe å høre hyla da kjæledyret ble slakta.

Ordensmakt var politi Pedersen, stor og tjukk. Når han vandra gjennom gata, sto vi ungene nesten på geledd.

Det bodde vanlige folk på Hassingen. Sosialt sett sto vi klart lavere enn Bydalen og en ørliten tanke høyere enn Lahelle og Lahellemoen.

Jobbene til Erling Ølkjører og Karl Møkakjører ga seg sjøl. Stene drev som sagt butikk. Anton til a’ Charlotte arbeida i forsorgsvesenet. Ellers var det værstefolk, folk fra skofabrikkene – altså folk flest.

Det ble sagt at Karl med benet ikke likte unger og slo visst etter dem med stokken. Som slike rykter, det var bare tull.

Vi var ikke de snilleste barn Gud har skapt. Kai, bestevennen min og jeg laga nærrepåsær. Ingenting pakka pent inn og festa til en sytråd. Vi venta bak en bærbusk til den forhåpningsfulle bøyde seg. Da rykka vi i tråden og fløy som rakkern. Harry Humla var både sinna og rask, men vi fikk gjemt oss i siste liten oppi duehuset hos Kai.

Kai hadde Bellman. Bellman kunne synge. Vi bad pent: – Så får du synge da, Bellman, og bikkja la seg pent ned og ulte i vei. Brukte vi fantasien, syntes vi vi skjelna Du gamle måne…

I Vollern fanga vi rumpetroll. Bingedammen var dyp og farlig og strengt forbudt.

Vi holdt mye til oppe ved Bratthammeren. Oppe ved støtta kokte vi poteter. Der oppe lå Tyskerhytta. Tyskerne hadde hatt en utkikkspost der. Det lå igjen rusten piggtråd og gjenraste skyttegroper. Inni hytta var vi ikke. Der var det visst noen som bodde. Men rundt omkring lekte vi pargjemsel, og mor og far og barn og liknende uskyldige barnefornøyelser.

Erkefienden var gjengen fra Lahellemoen. Slagmarken var terrenget ved Bratthammeren. Sjøl var jeg med i Hassingenkompaniet. Mor var saniteten og skjelte og smelte og plastra og skylte blå og blodige øyer med borvann og behandla stua ankler med blyvannsomslag.

En gutt het Alf, han hadde grønne bukser, han fløy etter meg inn i gården. Jeg fika til’n. Jeg har aldri glemt det, for ikke lenge etter døde Alf av et vådeskudd.

På vinteren gikk vi på ski støtt. Mor mata meg med havrevelling mens jeg sto med ski på bena inne i gården.

Far drev Centrum tobakksfabrikk på hjørnet av Nygaardsgaten og Evjegata. Telefonnummeret var 2399. Det var den gang Fredrikstad var Frek’sta’. Søstra mi og jeg var ofte i butikken og rota og skulle liksom hjelpe til.

I hjørnet sto rundbrenneren bak skjermbrettet. En gang i uka var Otto Apen innom og buktalte så det sang i skjermbrettet. Honoraret var en pakke Rød Mix. Anders Polti’ henta sin daglige skrå. Lars på pleiehjemmet kjøpte lang sigar, tok noen drag, klipte’n av og la resten i en blikkboks.

Faste kunder var politistasjon og drosjetråkka. Fra stasjon vanka Reknes, Torkild Hansen og Odd Larsen og Møller Hansen. En gang låste Møller Hansen meg inn i ei celle til skrekk og advarsel. Perten hoppa ut gjennom vinduet på stasjon i annen akt i et sjalusidrama.

Fra tråkka kom Gustavsen og Arnesen. Arnesen kjøpte alltid to Ascot og Dagbla’. Fiskerne skulle ha brun snus. I hylla var merker som forlengst har gått opp i røk: Speed, Golden West, Hobby. Far røkte Medina.

I bladhylla sto Aktuelt, Skib O’hoi og Alle Kvinners Blad. En dag i uka kom to eldre, gifte herremenn inn og skulle ha Cocktail i grått omslag. Før jul ringte priorinna på St. Joseph opp og bestilte Sorte Mandsigarer som julegave til legene.

Fem på fem hver onsdag kom fotograf Gerold inn døra for å levere tippelappen. Han hadde lys frakk med høl på ermet. Det gikk rykter om at det var høl etter ei kule.

Jeg gikk på Trara College. Hadde jeg kunnet gå om igjen, hadde jeg gladelig gjort det hvis jeg hadde kunne gått i samme klasse. Vi var oppsamlingsheat fra A til Å. Først i siste klasse der vi hadde Alfsen som var sinna og streng og rettferdig, ble det skikk på oss.

Vi hadde stadig skift av lærere. En av dem satte fyr på kateteret. Han pynta til jul med vatt og levende lys og på låven sitter nissen med sin julegrøt. Snart var det full fyr.

En lærer oppdaga at en av gutta bak i klassen satt og leste Cocktail. Læreren ble så sinna at han grinte og sendte gutten til styreren som hadde fødselsdag på julaften og vorter i hodet.

Ellers pleide læreren å grine når vi sang: O, bli hos meg… Jeg ble stadig kasta på gangen for jeg prata så fælt og hadde så lett for å le. Jeg sto og kjeda meg i den grå korridoren til jeg banka på døra: – Lærer, nå har jeg holdt opp å le.

Etter hvert begynte vi å interessere oss for det annet kjønn. Flørten var håndfast: en porsjon med levende, våt snø som du gned inn i ansiktet på den utvalgte. Etter hvert ble kurtisen mer forfina. Nå gikk turen på vinteren til Wiesebanen. I høyttalerne sang Les Paul og Mary Ford. En gang slapp venninna mi, Turid Vik og jeg til ved mikrofonen.

Hadde vi ikke penger til pølser, kjøpte vi sennep for 25 øre på smørpapir. Jeg var forelska i gutten som sto i bua der vi bytta støvler til skøyter. Noen som ante hva som lå i lufta, tok meg og hev meg inn gjennom luka i bua.

Jeg fikk ikke lov hjemme å gå på dans. En gang skulle jeg overnatte hos venninna mi på Kråkerøy. Vi gikk på Solheim. Tore Tangen som bodde i annen etasje hjemme, lærte meg å danse foxtrot. – Nå tar du to korte og en lang og snur deg rundt, sa Tore. Så skrek han Au! Senere har det gått greitt.

Trykt i Fredriksstad Blad 2002
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling