Seiersten skole i krig og fred

Snart er Seiersten skole historie. Mange generasjoner har lært nigangen og Gud som metter liten fugl i den store grå bygningen. Lærer, senere rektor Erling Gulliksen og elev, Johnny Olavesen ser tilbake.

Johnny Olavesen: – Så rart du prekær, erta elevene meg da jeg begynte på Trosvik skole. Jeg er fra Labråten, men vi flytta til Lørenskog for far var sjømann og skulle ikke ha så langt å reise når han var i land. Så fikk han jobb på Stenulla og vi flytta til Trosvikgata.

Seiersten skole var mye større enn den jeg hadde gått på i Lørenskog. Klassene stilte opp i skolegården. Vi marsjerte til den nederste døra mot Porselen og opp i annen etasje og inn første døra til høyre i korridoren. Det var tre pulterader og jeg satt på tredje pult rekna ovenfra på venstre rad. Den plassen hadde jeg hele skoletida mi. «Lækken» Arne Pedersen, Leif Søland Olsen og Ragnar Pettersen gikk i klassen min.

I småskolen hadde vi frøken Nilsen. Vi starta dagen med Kjærlighet fra Gud eller en annen salme. Frøken Nilsen var veldig ivrig på at vi skulle lære å strikke. Jeg holdt på et års tid med en gryteklut. Jeg klarte fem centimeter, og til slutt var kluten så møkkete at den kunne stå av seg sjøl.

Til pensum hørte den lille multiplikasjonstabellen og formskrift. Nigangen var verst. Jeg dyppa stålpennesplitten i blekkhuset og prøvde å få k og f til å likne de trykte bokstavene i skjønnskriftboka.

En dag kom dr. Nilsen hjem til oss og fant ut at jeg hadde difteri. Jeg lå på sal sammen med andre gutter og jenter på epidemilasarettet på Fjeldberg. I en annen sal lå de med skarlagensfeber. Søster pensla meg i halsen. Jeg var uheldig og klarte å velte et glass med termometre. Fra vinduet kunne jeg se kjøkkenvinduet hjemme. Utafor sto kamerater på krakkene og vifta og hoia til meg gjennom glassruta.

I 1940 kom tyskerne. Jeg sto hjemme og så ned på Mosseveien som var nesten ferdig. De svingte opp og bort til Seiersten skole. Etter at de hadde okkupert skolen, ble vi gående og slenge. Vi plukka kasserte hermetikkbokser fra Preservingen på Petterstomta og stakk høl og slapp ut gassen og bytta boksene mot bonbon og sigaretter gjennom gjerdet rundt skolen.

Etter hvert fikk vi beskjed om at elevene fra Seiersten skole skulle ha undervisning på Middelskolen i Fergestedsveien. Vi gikk på skift: et halvt år på formiddagen fra ni til to, og et halvt år på ettermiddagen fra fire til halv syv, åtte.

Flokken trava av gårde. En gang iblant fikk vi penger hjemme til bussen med Otto Drøbak eller Olsen bak rattet. Vi gikk allikevel på bena og brukte pengene på Edvard Persson på Mølla.

I storskolen fikk vi lærer Hans Jacobsen. Han må ha vært den største patrioten i Fredrikstad. – Lukk vinduene, gutter! beordra han 17. mai. Så måtte vi stå ved pultene og synge Ja, vi elsker. Tvers over gangen og gata holdt Gestapo til. Vi kunne stå i gangvinduet og se ned på Gestapo.

Jacobsen var en god lærer. Han var tålmodig og flink til å lære bort. Når sant skal sies, var jeg ikke noe ivrig på skolen. Det var noe du måtte igjennom, det hørte med, som det å gå på arbeid senere i livet.

På sløyden hadde vi karbid i vannkassa under slipestenen. Jacobsen tok oss i nakken og satte kneet i baken på oss og ferdig med det. Jeg har ennå et medisinskap jeg lagde for Jacobsen. Bak har han kvittert A.J. med sirlige bokstaver.

En annen lærer ved Seiersten tok gutta i haka og pressa med tommelfingeren så det gjorde skikkelig vondt. En tredje lærer holdt på å vri ørene av elevene, men han kom fra St. Croix og kunne ikke være vel bevart.

En dag kom ikke Jacobsen. Tyskerne hadde tatt ham og Bugge Olsen. Vi fikk vikar. Først hadde vi en ung lærerinne som vi ikke var snille mot. Deretter fikk vi Egil Olsen som vi hadde hatt i gymnastikk.

Vi dro over med ferga til skolehaven. Den lå til høyre for veien ut fra Gamlebyen. Det er kirkegård der nå. Vi spadde og sådde og luka i hver vår lille parsell. På høsten bar vi hjem til mor: Gulrøtter og kål og kruspersille og rabarbrastilker.

På høsten hadde vi potetferie. Vi ble sendt over for å pelle poteter på jordet til Veel der Kongstenhallen er nå. Hver gang potetopptakeren kom, pelte vi for harde livet for å ha lengre pause til’n kom neste gang.

I sommerferien var vi på feriekoloni på Solhaug. Det var en flott plass. Vi lå i køyesenger i to etasjer. Jeg lå i Nystua. Egil Olsen var onkel. Hvem som var tante, har jeg glemt. Vi bada og fiska krabbe og pelte skjell og hadde digert bål på stranda om kvelden. Etter tre uker dro vi hjem, for da var det jentene sin tur.

En dag hørte vi at Jacobsen var kommet tilbake. Vi skillinga sammen til en blomsterbukett og dro ut til’n i det lille, hvite huset tvers overfor kirkegården på Gressvik.

Nede hos vaktmesteren henta vi melkespanna med svenskesuppe. Noen ganger var det havresuppe og noen ganger ertesuppe. Jeg var spevokst for alderen. Jacobsen passa på at jeg fikk ekstra rasjon.

I skuret, ved porten lå det svære vedstabler. Der sto Otto Aben og kappa stokkene. Hvorfor han var utplassert der, vet jeg ikke.

Etter skoletid dro vi i flokk og følge hjem mot Holmen og Frydenberg og Trosvik. Over Verste’ hang sperreballongene. Vi gapa og lo og sang. Seiersten var skolen vår, sjøl om vi holdt til nede ved Fergestedet.

En dag kom Jacobsen og sa at nå var krigen slutt. Vi dro rundt i byen og vifta med små flagg og så på at de arresterte tyskertøser og nazister.

Vi hadde mista nesten ett år. Vi nådde å bli ferdig med regneboka for sjette klasse og hadde såvidt begynt på boka for syvende klasse. Så begynte livets skole, som Jacobsen pleide å si.

Erling Gulliksen: – Jeg hadde to elever, de var tvillinger. En dag sto den ene og venta på meg. – Hva gjelder det? Jo, han ba om å få fri for mamma hadde fått en liten i natt. Fri fikk han, mens broren fullførte skoledagen.

Jeg hadde begynt som lærer på Seiersten i 1949. Jeg skulle gifte meg. I storefri gikk jeg inn på kontoret til overlærer Alnæs. Der var også Bugge Olsen. Jeg lurte på om jeg kunne gå litt tidligere. – Jeg skal gifte meg i dag. De stirret på meg. – Hva i all verden? Går De på skolen den dagen De skal gifte Dem? Bugge Olsen var himmelfallen: – Se å komme Dem av gårde. Bruden venter sikkert.

Jeg er født på Seut. Jeg gikk på Trosvik skole og deretter på Middelskolen. Sommeren 1940 syklet jeg ut til rektor Nerdrum som hadde hytte ved Foten. Om det var mulighet for friplass i gymnaset? – Det lar seg nok ordne, sa Nerdrum.

Jeg var illegal russ i 1943. Vi gikk med skjerf i vårvarmen for å skjule det røde slipset. Etter krigen tok jeg lærerskolen i Oslo. Første jobben var på Kolbotn. Så ble det Seiersten de neste tyve årene.

Røken lå tett over lærerværelset da jeg kom inn første gang. Jeg fant meg en plass ved bordet. Bak meg sto en lærerinne: – Unnskyld, men De sitter nok på min plass.

Det var alltid etternavn og De og fru og frøken. En kvinnelig lærer fra Karlskoga kom på besøk. – Så formella ni är. Hemma i Karlskoga säger vi du. Etter det ble vi dus på Seiersten også.

Bortsett fra meg sjøl og en ung lærerinne, hadde jeg havnet i godt voksen og solid forsamling.

Jeg fikk en klasse i engelsk som hadde hatt Dørumsgaard. Jeg syntes de kunne så mye grammatikk. – Er det noe rart, sa en jente, for Dørumsgaard måtte vi til og med analysere salmeversene. Andre av den gamle skole var frøken Nilsen, fru Nilsen, herr og fru Norland, Anna Åsen, frøken Daranger som fylte mangeognitti år forleden, frøken Sørensen, fru Bråstad, også over 90 nå. Sist, men absolutt ikke minst, Hans Jacobsen og Jens Bugge Olsen.

Jacobsen var reserveoffiser i det sivile. Antrekket var lagerfrakk og ofte knickers og støvler. Inn døren på lærerværelset om morgenen, kontrollerte han først om lommeuret stemte med skoleklokka.

Jacobsen kunne være bestemt, men han var glad i elevene sine. Det ble fortalt at han bladde opp fra egen lommebok hvis en elev ikke hadde råd til å være med på skoletur.

Vi hadde bunden innmarsj. Elevene stilte opp og ble fulgt inn. Det var aldri noe tull med Jacobsens klasse. Både Jacobsen og Bugge Olsen ble arrestert i forbindelse med aksjonen mot lærersambandet i 1943.

Et av de første årene var jeg så uheldig å overta en klasse etter Bugge Olsen. Først ved juletider forsonte elevene seg med den nye læreren. Interessen for filosofi, kunst og musikk satte sitt preg på Bugge Olsens undervisning. Smaken var klassisk. Men da Leif Simensen og et par til dannet rockeband, ordnet Bugge Olsen det så de fikk øve i gymnastikksalen, selv om I love you, yeah, yeah, yeah neppe hørte til Bugge Olsens favoritter.

Da jeg ble overlærer, overtok jeg en tidligere elev etter Bugge Olsen. Det hadde gått ut med gutten, men fra tid til annen pleide han å komme opp på overlærerkontoret til Bugge Olsen og få noen kroner til livets opphold.

På Trosvik var det blandingsklasser, på Seiersten gikk gutter og jenter hver for seg.

Da jeg begynte, gikk det stort sett på gamlemåten: læreboka, krittet, tavla og kartet. De fleste disiplinærproblemer ble løst med et godt tak i armen på elever som lagde bråk. Jeg likte best å undervise gutter i høyere klasser. De tålte en støyt.

Hadde vi mistanke om skulk, hendte det at vaktmesteren, Marius Pettersen, dro rundt og hentet elevene.

Da Bugge Olsen overtok som overlærer, anskaffet han en magnetofon til skolen. Den var på størrelse med et middels hundehus og et godt løft for to elever.

Jeg vred på knappen. Eleven hørte forundret seg selv: – I am a girl. This is a pencil.

Lesestua i annen etasje ned mot elva var Bugge Olsens hjertebarn. Han sto på og skaffet bøkene, så vi kunne sende elevene dit med større eller mindre arbeidsoppgaver. Ikke alltid var det vellykket.

Etter krigen kom Skolekringkastingen. Vi plasserte radioapparatet på kateteret og lyttet til programmer om Norge på alle hav og eplehøst i Hardanger.

En gang trakk Bugge Olsen i noen tråder, Skolekringkastingen gikk på lufta med program fra lesestua på Seiersten. Til den nye tid hørte høyttaler i vinduet, og Bugge Olsen som spilte marsjmusikk, mens elevene travet rundt og rundt i skolegården for å forberede seg til premieren 17. mai.

Før krigen hadde det vært framhaldsskole for piker i Fredrikstad. Etter krigen vedtok Fredrikstad bystyre å starte framhaldsskole for gutter. På Seiersten fikk vi flere linjer: sløyd og håndarbeid, skolekjøkken og husstell, kontor- og butikklinje. I kjelleren der skolebespisningen hadde vært, ble det innrettet metallsløydverksted.

Bugge Olsen hadde en klasse i tysk for de som ville prøve å komme videre på realskolen.

Men først og fremst la en vekt på de praktiske fag. I framhaldsskolen blomstret elevene opp som hadde kommet til kort tidligere.

Etter tyve år på Seiersten overtok jeg som skolestyrer på Trosvik etter Thomassen som hadde vært overlærer da jeg selv var elev. I 1969 gikk jeg av med pensjon. På byen stopper folk meg: – Husker du meg, lærer? Jeg husker ganske mange.

Trykt i Fredriksstad Blad 2002
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling